Takk for i år

og GODT NYTT ÅR til alle! Det er mye å glede seg til i 2010.
Vi gleder oss kanskje aller mest til å treffe Hemmeligheten. Og til alle de andre nye som har funnet veien til denne store, rare, fine og gode familien. Og så gleder vi oss sinnsykt (for å bruke et uttrykk som noen straks vil lokalisere) til nok en Blåbryggesommer.
Vi er spente på at Brage skal begynne på skolen. Vi er glade for at mammaen har jobb hele året. Vi lurer på hvem som kommer på besøk. Vi gleder oss til middager og turer med gode venner. Vi ser fram til hverdager i det blå huset ved havet.
Og jeg synes det er helt greit med regn i 2010, for jeg har fått Ilse Jacobsen støvler av kjæresten min!

2009

Nå skulle jeg ha listet opp hva 2009 var. Men klokken er alt for mye, og i morgen tidlig får vi gjester.

Det er i grunnen godt oppsummert. Stort sett for sent i seng, og opp tidlig dagen etter.

Julepynt

Vi har som (for noen) kjent ikke særlig god plass. Vi har plass nok, synes vi, men vi har ingen bod, ingen skap til å legge/sette/lagre i, ikke en matbod for å lagre det ekstra vi har til jul.
Hjemme, da jeg var lita og det var jul, hang lammelåret i mellomgangen, under trappa til loftet. Det kan det ikke her.
Men det henger i gangen. På en knagg der det vanligvis henger jakker. Over en kommode med nisser i ull, ei grå grein og en vase med røde tulipaner på.
Ved siden av nissene ligger en kniv, slik at gjester eller husets beboere kan skjære seg ei flis spekekjøtt etter ønske.
I dag oppdaget Brage hva som hang i gangen:
"Mamma?! Har du hengt opp KJØTT til pynt??!"

HURRA!!!

For Gode Gro og Flinke Fredrik som har vært gift i ti år!

Dere er fantastiske. Vi er så heldige som får være venner med dere. Stor klem og måtte de ti neste bli like bra som de som har gått!

bare tre dager igjen

noen år, som i fjor, har vært så fulle av alt at når de endelig er over har det vært umulig å stoppe dem fra å renne over i det neste. Mye av 2008 rant over i 2009. Det er ikke helt heldig for det året man går inn i.
Men 2009 har, til tross for å være ganske full av både sjelsettende opplevelser og hyggelige minner, stoppet der det skal (ser det ut som, vi er jo ikke helt ferdige enda). Jeg ser fram til å gå inn i et helt nytt år.

I går kom jeg på at jeg ikke har satt meg et nyttårsforsett. Og det må man (ikke alle man, men jeg man)
Så nå går jeg rundt og grunner på det. Hva er det lurt å sette fokuset på i 2010?
(i 2004 sa jeg at jeg skulle bli gravid, det var det ingen som trodde på, men bare se)

Jul i det blå huset

Det er fint å feire jul heime, men jeg tror vi savner våre litt ekstra nå i julehelga. Godt vi får besøk av Supermannbror og jentene hans til nyttårsfeiring.
Og i mellomtoden får vi hygge oss med dem som kommer innom, i morgen har vi to små venninner av guttene til middag (sammen med mammaen og pappaen). Jeg tror vi serverer de voksnes versjon av middag, guttene har nemlig andre tanker om det:

Brage: "mamma æ e sulten. Kan æ få litt marsipan?"

Odin: "Kan æ få pepperkake tel middag?!"

Gledelig jul

var det så mange som sa til meg for en time siden, gledelig jul. Det høres litt mer høytidelig ut enn god jul, så derfor.
Jeg kom fra jobb nå nettopp. I kirka. Over to hundre mennesker som syntes det var best å være sammen med mange, som de ikke kjenner, på julaften. Det gir mening.

I formiddag så vi "tre nøtter til Askepott" (Brage og Odin måtte tvinges,"hysj, mamma og pappa prøver å se på dette!")
Jeg tenker på hvordan den filmen ville sett ut om den var laget i dag? En samtids-tre-nøtter-til-Askepott? Ja, det blir ikke meg som skal lage den, men jeg kommer til å se den. Om hun er like vakker, hun som spiller. Så lettkjøpt er jeg nemlig.
Særlig nå, i juletida.

Gledelig jul alle sammen!

Gratulerer og velkommen

Gratulerer Malin. Og velkommen Ruben!

Før jul

er det mye man skal. Og da jeg sa til Brage at vi må vaske her, "ellers blir det ikke jul!" Ser han bare på meg, sukker og sier "jo mamma. Det blir jul førr det om vi ikke vaska!"
Og det har han jo helt rett i. Tenk at jeg nesten glemte det. Godt man har unger som er kloke nok til å minne oss på sannheter.

Det blir jul. Og vi gleder oss.

(bildet har jeg lånt fra en annen blogg som ikke sa hvor hun hadde fått den fra)

5 ÅR!

I dag har vi femåring i huset. Det må være det rareste som finnes. Fem år?! Hvem sin ide er det her? Jeg har forsøkt alt for at de ikke skal vokse så fort, og bli så store. Planke på hodet. For små senger. Kål i steden for sjokolade (i følge Georg sin bestemor) siden "gutter som vokser for fort blir dumme og late" (og DET vil vi jo ikke). Men neida, de vokser og vokser. Både utenpå og inni. Begynner å skrive, og spørre. Truer med å flytte ut, og med å aldri flytte ut. Vil ikke være heime med mamma, men i barnehagen sammen med kompisene sine. Forklarer meg ting jeg ikke ante og spør om ting jeg ikke aner.

Og det er en stor ting, å ha bursdag, og endelig bli fem år. Halv fem våknet han, så spent kan man være.

Hjelpe meg

sånn tid det tar da. Å bake kransekake, pepperkake (-båt/-bil/-krokodiller/-hjerter)og lage brente mandler. Tenkte det skulle gå i en fei, jeg... Der var den igjen. Fei meg her og fei meg der.

Men, nå er det gjort. Og vi har belegg på tennene etter smaking, gleder oss enda litt mer til jul og nå er det bare noen kort som skal skrives, så tror jeg jammen vi sniker oss innpå jula i år også.

Julebakst og ny tank

Vi forbereder oss til jul i det blå huset ved havet. I morgen blir guttene og jeg hjemme for å bake pepperkakebil, pepperkakebåt og pepperkakefyrtårn.

Og tror dere jammen ikke det kom en mann og tok med seg den ødelagte varmtvannstanken vår og satte inn en helt ny, som virker, i dag?!

Noe jeg lærte på skolen

eller, jeg husker at vi hadde ei lærerinne, men til tross for at hun var den beste lærerinnen man kan tenke seg, klarte hun ikke helt å lære meg dette, selv om hun virkelig prøvde. Ting Tar Tid. Jeg husker at hun sa det, ofte, og jeg tenker stadig på det, og på henne, når jeg holder på med noe i siste liten, som jeg bare skal få gjort i en fei. Fei meg her og fei meg der. Det går jammen ikke unna bestandig. Noen ganger Tar Ting Tid. Men jeg lærer nok aldri.

Møkkahelg!

fordi:
- Thomas of Odin er syk, (og det er dårlig deal når man skal ordne til jul).
- PMS (og det er også dårlig deal når man skal ordne til jul)
- Varmtvannstanken vår takket for seg (og DET er i alle fall dårlig osv...)
- Lillesøster Solveig har ramlet på isen og slått på seg hjernerystelse og ribbeinsbrudd (og da får man dårlig samvittighet for at man hadde ei møkkahelg for bagateller! Varmtvannstanken er riktignok en litt stor bagatel, men likevel)

God bedring lillesyrr!

fornøyd mann

I ettermiddag har min mann vært sammen med ni andre menn og kjørt gocard.
Det virker som en bra ting å la menn være gutter noen timer. Han er blid som ei sol.

Mine tanter kan alt!

Nå er det sånn igjen. At livet er i balanse. Jeg synes balanse er skummelt, for da kan man få ubalanse!
Men det er kanskje femogtredveårskonsekvensen som slår inn. For det var sånn som dette jeg så det for meg, at det skulle bli. At det skulle kjennes på plass ut.

Ellers i livet når jeg ikke aner hvordan vinkel jeg skal se det fra, angripe fra eller løpe vekk i fra, så ringer jeg ofte til en av tantene mine. Jeg er så heldig at jeg har en hel flokk, fantastiske forskjellige kvinner med mot, klokskap, humor (ikke minst) og utømmelig med kjærlighet som jeg kan ringe når fasiten ikke er så klar. En som kan å få unger til å sove (når de ikke har gjort det på år og dag!), en som har gitt oss gaver fra Unicef i alle år (gjett hva vi gir i julegaver?!) og fortsatt minner oss på å tenke globalt! en som kommer med krøkebærsaft når legen sier at jeg må spise jerntabletter (krøkebærsaft er bedre!) en som minner meg om at livet kan nytes (hun får litt hjelp av onkel til det ;) og enda er det flere, som er der, som svarer på hvert sitt vis og tåler.

Så, Tanter, hvordan er dette? Er det farlig når livet er i balanse?!

(tegningen har jeg lånt av mathilda og må ikke forveksles med mine tanter)

ute blåser det

I dag har vi hatt huset fullt. Bokstavelig talt. Vi har på det meste hatt sju unger fra ett til seks år som har, leka, spist, baka pepperkaker (pepperkakekrokodiller!)(noen har mest spist pepperkakedeig, og ikke baka særlig ;), sett Jul i Svingen, spist litt mer, leka litt mer og så spist vaffelkveldsmat. De voksne, har mest drukket kaffe. Og hørt på julemusikk fra nyradioen. Akkurat som andre søndag i advent skal være!

Ute blåser det.

Den ville ungen

Barbro Lindgren har sammen med Eva Lindstrøm laget ei fantastisk bok som heter "den ville ungen".
Denne ungen er, som tittelen tilsier, vill. Det vil si, han finner på ting HELE tiden, som får konsekvenser. Særlig for andre enn ham selv. Han bader i oppvaskvannet, han rømmer og møter en ulv, han står opp midt på natta og river ned taklampa, han klipper av seg alt håret (etter å ha klippet kosten), han setter fyr på huset og slik fortsetter det, og fortsetter det...
Vi leste denne boka i kveld. Da sa Odin: "mamma! Se! Det der e mæ!"

Det har han rett i.

arvesynden

Jeg har stort håp for mine barn. Faren deres har en orntlig jobb! Det har jeg tenkt (håpet) kan være arvelig. Vi kjører innom kontoret hans av og til, og da passer jeg alltid på å si ting som "på et sånt kontor kan dere begynne å jobbe når dere blir store. Det blir vel artig?! eller "det er sikkert kjempespennende å jobbe med datamaskiner!"

Vi går på teater også av og til, og på konserter, og kino. Da passer jeg på å ikke si et ord om at noen faktisk lager filmene, musikken eller spiller i forestillingnene. Men i dag kom det:
Brage: "Mamma. Jeg vil være med i en film!"
(Jeg kunne jo sagt "kjære lille venn, det kan du nok ikke. Det er bare romvesen som har kledt seg ut" eller "det vil du nok, men da må du gi bort all legoen din først, og DET vil du vel ikke?" (han er som tidligere nevnt lik sin mor og tror alt man sier. La gå at han ville tatt meg for det senere). Men neida)
Mamma: "vil du det? Klart du kan. Og om du ikke får være med i noen andre sin film, kan du lage din egen!"

Vi får håpe det er forbigående. I går skulle han nemlig bygge UFOer.

ta det med ei klype salt

sa jeg til min mann sent i går kveld. Jeg husker ikke hva det var han skulle ta med ei klype salt, men noe var det.
"hva er det motsatte av ei klype salt?" spør han da. "Det må vel være god fisk, det" sier jeg, og så sa han ett eller annet om hva når saken er biff? og slik fortsatte det inn i natta. Noen som tror man blir påvirket av hvem man bor sammen med?!

Odin er fortsatt travel

"oi", klirr, "det går bra" (det gikk ikke så bra med skåla, den gikk i knas), "oi" (igjen), dunk, "aaauuuuuu" (med påfølgende gråt), "oops" (han Sier "oops"), "oisann", "dunk" (igjen), "oi" (og alle bøkene i bokhylla ligger på gulvet)

Og dette er bare i løpet av fire minutter.

En dårlig jobb...

Noen ganger er jeg skikkelig flink til å gjøre jobben min. Og til å lage den. Andre ganger prøver jeg alt jeg greier og enda, enda blir alt bare helt utrolig feil og umulig!!!

God bedring

Til lille Nora som ligger på sykehuset og gror.

noe å strekke seg etter

Katma, som er en av de beste vi har i dette landet

Jeg holdes for narr

Nei, jeg har ikke en tidlig førti-års-krise. Men for dem som kjenner meg vet dere at jeg alltid har sagt at "min alder" er fem og tredve. Fra jeg var ti, har jeg tenkt at fem og tredve er den jeg er.
Farmoren min sier hennes alder er nitten, så dette er ikke noe jeg har funnet på selv, og hver gang jeg snakker med noen om det ser de skrått opp til høyre og kommer ganske raskt opp med et tall, så det så.
Men nå, til saken. Forleden dag på jobb kom jeg til å tenke på at selv om jeg føler meg voksen, og "på plass" i livet, er det jo ikke sikkert at jeg ER det!? For: Da jeg var seksten (eller fjorten for den del) TRODDE jeg virkelig at jeg var voksen. Og FØLELESEN er AKKURAT den samme! Jeg kunne helt plutselig kjenne igjen opplevelsen av å "være voksen", og selv om det er ca tjue år i mellom kan det jo hende at livet holder meg for narr nok en gang!

Marsipan, øl og vaniljesaus

skal min mann fylle kjøleskapet med i sommer sier han.
Jeg tror det kalles abstinenser :)

seige nisser og gaupespor

det har gudmor Lisa med når hun kommer på besøk. Ikke rart treåringen stod i gangen og venta en time før hun endelig kom. Og på toppen av det hele hadde hun med seg en femåring som delte lekene sine med oss. Det kan nok ikke bli bedre. Odin sitter med esset i dag; "det e MI gumoj!"

Livet er som på film

På film (og da tenker jeg særlig på typen "denne-komedien-er-det-akkurat-som-jeg-har-sett-før-sjangeren") skisseres ofte graden av kaos i familen med barn som springer rundt i huset og roper. Vel... jeg tror vår familie hadde hatt topp-score rundt halv elleve i dag :)

to sider av samme sak

Jeg sovna til barneTV i går kveld.
Det er utrolig kjipt, å gå glipp av en hel lørdagskveld med min mann. Særlig når man jobbet kvelden før, og den før der, og den før der... Jeg hadde nemlig planer om å grisebanke ham i Backgammon (revasje, jeg kan ikke huske sist jeg vant). Snakke om alt vi ikke fikk snakket om i uka som gikk (eller, i alle fall si mer enn; har du hengt opp ulltøyet, hvem skal levere i morra, hvor er matboksene, har vi husket utedressene, hva skal vi ha til middag og denslags).
På den andre siden: Det er utrolig deilig å ha sovet tolv timer når minstemann står ved senga ti på seks og kvitrer at han er våken og har stått opp.

det er dessuten ikke alt jeg får lov til...

...å skrive, selv om jeg vil. Jeg må si jeg er fristet til å ta en Malin, og skrive, for så å få tilgivelse (for det får man jo som regel).
men det skal jeg altså ikke, så her, mine venner (og andre som måtte komme til å lese dette): Jeg har funnet ut hva min mann gjør når han ikke er Supermann!
Og det er ikke så langt fra Clark Kent kan jeg fortelle, men det er det hele. Og jeg kan jo skjønne det, det SKAL jo være hemmelig.

Framtidsplaner

Brage: "Mamma, når jeg blir pappa..."
Mamma: "Skal du bli pappa, så koselig da!"
Brage: "Ja"
Mamma: "Hvor mange unger skal du ha da?"
Brage: "Seksti!"
Mamma: "Seksti?..."
Brage: "Neeeii....Hundre!!"
Mamma: "Hundre unger? Det var mange"
så snakket vi om hvordan det ville bli å pusse tennene på hundre unger, med to rekker og en elektrisk tannbørste i hver hand. Og Brage fant ut at han måtte pusse tenner hele dagen. Og desuten ble det litt vanskelig når alle skulle i barnehagen. Jeg foreslo at han kunne ha barnehage hjemme, siden det var så mange barn der likevel, da bare lo han. Lenge.
Etter en lengre tenkepause
Brage: "Kanskje jeg skal ha bare tolv. Eller seks"
Mamma: "Seks høres fint ut!"
Enda lengre tenkepause
Brage: "Eller, mamma, jeg tror jeg skal ha en unge, jeg!"

deterikkealt

som kan skrives i en blogg.

(og dessuten)

spurte Brage meg i kveld da han skulle puse tennene, hvor mange vasker Michael Jakson hadde...
Bør jeg bli bekymret?

og nå er det sånn igjen

alt alt for travlet på jobb.
Og jeg lover meg selv, igjen, at dette er siste gang jeg skal ta på meg for mye.
KAN NOEN MINNE MEG PÅ DET???

like lettlurt som sin mor...

Jeg har, som kjent for dem som kjenner meg, veldig lett for å tro på det folk forteller meg. Lettlurt har jeg hørt noen si, (jeg er ganske uenig i det, men det kan jeg ta en annen gang).
Vår fireåring er en oppmerksom liten kar, han får med seg hva folk sier. Og så går han og funderer på det lenge.
De siste dagene har han vært opptatt av hvor mye ost vi egentlig spiser. Og vi har svart, uten å tenke videre over det. Helt til i kveld, da en gråtkvalt liten lurte på om vi ikke kunne slutte helt å spise ost. Jeg spurte hvorfor, og han sa at den som spiser mye ost, blir til en mus! Og han ville ikke ha en mus til mamma!
Han skulle i hvert fall ALDRI spise ost!

(bildet har jeg lånt fra en annen blogger, som ikke sier hvor han har det fra)

Nok en bursdag...

GRATULERER MED DAGEN lillesyrr. Håper dagen er fin, året blir godt og at alle ønsker går i oppfyllelse! Stor stor klem fra alle oss i Trondheim. (Du får dele fyrverkeri med Kamilla)

...snart en til og et rystet nabolag

Og snart en til. Og det er meg.
I dag spurte jeg Thomas hvor han tror vi er om fem år. Her, svarte han. Og det syntes jeg hørtes helt greit ut. Helt til jeg begynte å tenke på hvor jeg er om fem år. JEG BLIR FØRTI ÅR OM FEM ÅR!!!

Jeg tror ikke jeg skal tenke mer på det.

Så da kan jeg heller fortelle hva de skriver om i avisen her i Trøndelag i dag. De slår ganske stort opp at et "nabolag er rystet" over et drap som ble begått i går. -Nei, sier du det. SELVSAGT er naboene rystet. Det er rett og slett ingen nyhet. Vi fikk høre om drapet i går. Det holder! Hadde "nabolaget vært uberørt" derimot, hadde det vært noe å skrive om.

Gratulerer og takk

Gratulerer med dagen Kamilla! Håper du blir behørig feiret og at vaflene smaker. Stor stor klem fra oss.

Og, takk for besøket til farmor og farfar! Odin ble ganske lei seg i morges, og ville reise sammen med dere.

(bildet av fyrverkeri, som seg hør og bør på en bursdag, har jeg lånat av Ulrika Falk, håper hun synes det er greit...)

Flinke flinke flinke

Jeg har vært på teater. Sammen med Cille. Jeg blir så lykkelig. Og like ulykkelig. For at det finnes. Og for at jeg ikke gjør.

http://www.oktheater.org/

Høflig storebror

Odin 3 år: "Kem som kan ta hit klokka?" "Æ nååååår den ikke"
Brage 4 år: " Æ når den!"
Odin: "kan du?"
(Brage strekker seg)
Brage: "Nei, æ nådd den ikke. Beklager Odin!"

Mer mail mellom min mann og meg

I dag forløp en mailutveksling mellom min mann og meg slik: (vi gikk, som dere ser, ganske fort bort fra Superlangbein og Klara Ku, (av opplagte grunner, hun er forlovet med Hesten Klaus, ja, resten sier seg selv)

"Hei Supermann
(sitter her og tenker på at hver gang jeg har sett en
Supermann-film og Lois har ropt HJEEEELP!!! Så har
Supermann hørt det (hvor enn han har vært) med superhørselen
sin. Og så lurer jeg på om det er juks å rope HJEEEELP bare for
å få deg flyvende hit for en kaffe… ;)

LL"

"Den gang da når du så på Supermanfilm, i gamle dager, så var det ikke så mye interferens i form av forstyrrende singaler fra mobiltelefon/trådløse nett.
Jeg har søkt om å få et eget frekvensområde slik at jeg i større grad kan hjelpe de som er i nød. Desverre så viser det seg at alle konsesjoner er forhåndsbestilt av andre superhelter og lokalradiostasjoner.
Jeg spør meg selv hver morgen mens jeg står foran speilet på badet "har jeg blitt sløv, klarer jeg ikke å følge med i tiden?".
Videre når jeg slår opp på Gule Sider for søk etter konsulenter med relevant erfaring, så er alle jeg ringer opptatt med å bistå skakkjørte bedrifter som har havnet i uføre grunnet finanskrisa.
Så jeg må kan hende tenke i nye baner, kanskje skaffe meg en ny drakt med mere tidsriktige farger, klikke innom ebay for å finne noen nye superkrefter...

SM"

Velkommen og Hurra

i går fikk Terje og Linda en gutt! GRATULERER til mammaen og pappaen, til storesøster Nora, tante Sissel og onkel Kjell som har blitt besteforeldre (igjen), tante Gro og onkel Fredrik, Torgrim og Tora og alle andre tanter, onkler, søskenbarn og litt til oss andre som gleder oss til å bli kjent med ham!

MatLykken

I dag leste jeg et innlegg i en blogg. Her skriver bloggeren noe om at enkelte mennesker er av den oppfatning at alt skal gå så fort. Særlig det å lage mat.

Og da kom jeg til å tenke på, at noen mennesker liker å lage mat, fra grunnen av. Med gode, friske, rene råvarer. Selv om man har små barn, som er sultne lenge før maten blir ferdig. Så liker noen å putre, skjære, koke, steke, smake, lukte og vente til alt er ferdig. For det er bare for de sultne å hjelpe til, så kan man smake en bit her og en bit der, og til slutt har man smakt seg helt frem til ferdig middag.

Jeg er et sånt menneske. Jeg liker ikke ferdigposer, frosset, halvfrosset, fort-gjort-ferdig-mat, jeg kan ikke noe for det. Jeg elsker å lage gryter som må stå leeeenge før de er ferdige, å lage sauser til kjøttet som steker, å ha en Odin og en Brage ved benken som hakker, skjærer og smaker, (det er skjelden noe igjen av det de hakker og skjærer, for det er ganske mye smaking, men det er innsatsen som teller).

Og jo mer jeg tenker på det, så tror jeg at det gjør meg til et lykkeligere menneske, å få lage mat. God mat.

Sponsor

Vi sponser ei stilling i året i parkeringsvesenet i Trondheim. Minst.

Allehelgensaften

Er dagen vi skal minnes de døde. Og når jeg kom på det, ble det litt mange å minnes. Det har vært et rart år. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg tenker enda mer på dem som ble igjen. Og særlig på mammaen og pappaen til lille Ellinor. Og mammaen og pappaen til onkel Øyvind, bestemor og bestefar. Og så tenker jeg på Karen, som er alene på Støvset. Så i kveld tror jeg vi tenner noen lys, for de vi skal minnes, og for oss som er igjen.

Ferie i oktober

Fem på ni i dag tidlig ble jeg vekket av telefonen. Det var mamma; "sov du?" (kvitre kvitre) "ja..." "å, jeg har nettopp vekt Solveig (lillesøster) også" (fortsatt kvitre kvitre) Ja, ja, sånn er det vel med mammaer som har fått ferie.

Vel vel, når man likevel er våken kan man tenke at handleturen til Den-Skrekkelige-Stor-Butikken (OBS) kan gjøres unna før alle de andre har stått opp og kommet seg avgårde.
Alle i det blå huset var enige om at det var en god ide.
Jeg tar hardt i om jeg sier at vi dro på formiddagen, for den gikk før vi rakk å få sukk for oss. En kopp te og ei avis, og Vips! så har det gått to timer.
Og når man bare må støvsuge et teppe fordi noen har hatt snekkerverksted på det, og alle plutselig blir sultne, og man må spise først, og så må man jo skrive handlelapp, ja, da lister timene seg stille forbi. Så formiddag? Vel, mer etter-formiddag.

I Den-Skrekkelige-Stor-Butikken skulle man tro at alle mammaene hadde ferie, og ikke bare ringt og vekket døttrene sine, men bestemt seg for å ta ferien Der. MED hele familien.

Vi feirer ikke Halloween

I dag har Odin og jeg skåret ut øyne, nese og munn i et lite orange gresskar. Odin syntes det ble fint, og var ikke så rent lite overrasket over at mammaen kunne noe annet enn å vaske, rydde og lage mat.
Da vi skulle begynne sa han: "Mamma, skal vi ikke vent tel han pappa kommer heim? Du kan ikke dette. Han pappa, han kan alt mulig han!"
Men vi fikk det til, og Odin er mest fornøyd med at det ble en snill versjon, vårt Gresskar smiler.

Dette må ikke forveksles med at vi feirer Halloween. Det finnes fine orange Gresskar å få kjøpt i butikkene, og de kan man skjære i. Punktum.

Fra Lois Lane til...

Slik foregikk en mailutveksling mellom meg og min mann i dag:
"hei... igjen -LL"
(jeg sendte nemlig en mail i går med bare "hei" fordi jeg ikke ville noe, men ville si... hei... Og for dem som har fulgt med i denne bloggen har min mann fått Supermann-status, noe som da følgelig har gjort meg til Lois Lane derfor SM og LL)
"hehe, hei der -SM"
"Har du tid til å fly hit en tur, eller? -LL"
" Snart lunsjtid her, vi får se om peanutsmøret på knekkebrødet gir meg uante superkrefter" (til flyvning og denslags)

Superlangbein altså, ikke Supermann. Hvilket gjør meg til Klara Ku...

(tegningen av meg er lånt fra Disneys portrettgalleri)

Årstidene og Gardinene

Hver vår, når det blir lyst om kveldene, tar jeg ned gardinene i stua for å henge opp sommergardiner. (Jeg er da oppdratt, må vite). Men så blir det så utrolig lyst og fint uten gardiner, og jeg henger aldri opp sommergardiner, (så mye for den oppdragelsen). Når sant skal sies eier vi ikke sommergardiner, jeg kommer ikke så langt som til å kjøpe dem engang.
Det blir så åpent og skjønt, at jeg hvert år bestemmer meg for å aldri mer ha gardiner! Aldri noensinne!
Og så kommer oktober. Og da er det ike så verst, å pakke inn stua, trekke for høstmørket og lune det til. Hvert år. Og heldigvis har jeg ikke klippet opp, gitt bort eller sydd puter av gardinene som jeg (helt oppriktig) ikke trodde jeg skulle få bruk for igjen.
Og nå henger de her igjen. Til våren kommer.

En lykkedag

Den 25.10.2007, en torsdag for to år siden bare, var det middag på slottet for de nyvalgte på Stortinget, landets første hydrogenbil ble prøvekjørt av Dagbladets journalist, Cille var på St.Olav og magen hennes begynte ganske snart å vokse og Thomas og jeg møttes i lunsjen.

De nyvalgte ble valgt igjen (nesten de samme i alle fall), Hydrogenbilene vet jeg ikke så mye om, men i Cille sin mage vokste Jenny! Fra og med vår bryllupsdag, det er fint å tenke på. Og jeg er så glad for at han sa ja, den torsdagen i lunsjen, verdens mest tålmodige, snille, flinke, fine og artige mann. Min påstand er at dette er en lykkedag!

I gamle dager var alt mye bedre

I dag har Thomas pint seg gjennom en romantsik komedie. Sammen med meg. Jeg har kost meg. Mest på grunn av Thomas sin oppofrelse og ikke riktig så mye på grunn av filmen. Merkelig, men jeg synes sjangeren har tapt seg... De pleide å være bedre da jeg var fjorten. De romantiske komediene på slutten av åttitallet var MYE bedre :D

blåbrygga.no

Nå har vi fått registrert domene på den fine fine blåbrygga vår :)
Bare å glede seg til neste sommer dere.

Ikke vis dette til mine barn om ti år

Jeg har lenge tenkt at vår generasjon har brutt alle tabuer. At Eia, Scau og Rosèn har gått hele veien, så nå er det ikke mer å ta av for våre unger. Hva skal de finne på for å sjokkere, irritere og provosere foreldrene sine? Ingenting, har jeg tenkt. Helt til i går, da Brage fant ut at han vil skifte navn... til Lars...

De kan bli konservative. De kan bli materialister. De kan høre på upersonlig musikk. De kan la være å bry seg. De kan bli egoister. De kan slutte å le. De kan melde seg inn i Unge Høyre. Eller enda verre, de kan... nei det skriver jeg ikke engang! De kan si at familie er gammeldags og at de bare vil ha kontakt via mail. De kan bli mot likestilling. De kan bli Liverpoolfan. De kan legge ned all kollektivtransport (da må de først få ganske mye makt, men si at de hadde det, da). De kan spise bare fastfood. Eller, de kan skifte navn, til Lars.

Det jeg trodde var kjedelig...

Brage: "mamma, kan æ bytt navn når æ bli voksn?"
Mamma: "...jaaa, det kan du vel..." (kort pause) "syns du ikke Brage e nå fint da?"
Brage: "Nei det e shedli (kjedelig)!"
Mamma: "jaha, ka du har løst å heit da?"
Brage: "Lars!"

I fjerde klasse

måtte jeg gå hjem fra skolen en dag fordi jeg hadde blitt syk. I dag måtte jeg gå hjem fra jobb. Det var mye hyggeligere å ligge på lærerværelset og bli hentet av mamma.
(NB se opp for bloggsmitte)

...og tilbake

Alle vi ikke ringte, besøkte, møtte og som kjenner seg oversett får ha oss unnskyldt!
Nå er vi heime igjen, i alle fargene. Straks bærer det ut på tur med pinnedeig, pøsler og kaffe på termos. Her skviser vi siste ferie-rest!

hekser, bål og hengekøyer.

Brage stolte ikke helt på gudmortanten i dag, når hun sa at det var helt trygt å gå tur til Hekseskogen. Det kan man jo skjønne.
Hekser og flaggermus er nemlig noe av det skumleste som finnes, og de opptrer ofte samlet.
Men etter litt overtalelse ble det tur, og heksa vi møtte var ganske stille, litt skummel, men ikke verre enn at man kunne erte henne litt. Bål ble det også, og pølser. Vi ble helt imponerte vi, over alle huskene, små-lavvoene, klatretrærne, båtflåten og hengekøyene. Ferie i Bodø overgår alle forventningene!

Lykken er:

-Gutter som sover når de blir båret fra sengene sine, i vogna, på bussen, av bussen og inn på toget, og våkner når det gryr, et sted mellom Lønnsdalen og Rognan.
- Toppseilveien 19, med lapp, sofa og leker (dagen gikk bare, og jeg fikk sove på sofaen)
- Ei Dina som stråler.
- Middag med de fine fine menneskene som bor i nr 19.
- Gutter som sovner midt i latteren
- Et glass rødvin og ei lillesøster på telefonen
- Ei Judith som kommer heim fra jobb hvert øyeblikk

lykken er ferie i Bodø.

Høstferie

Vi har høstferie. Ei hel uke. Vi tenkte lenge at vi skulle reise til et varmt land og ligge i sola hele uka i strekk. Helt til vi kom på at man ligger ikke i sola (eller noe annet sted) med to gutter på tre og fire (han på tre påstår riktignok hardnakket at han er fire).
Og siden heimlengselen allerede har begynt å komme krypende var det lett å velge om. Så i kveld skal vi ta natt-toget Nordover!
Vi må vel begynne å pakke snart...

Dette er grunnen til at det er så lite blogging om dagen

Mer Mer Mer

Man skulle tro vi ble lei av å klage over regnet, men det blir vi ikke. Vi finner stadig nye former, grader og klagesangen når uante høyder. Det blir ren kunst av å klage best! Så kom igjen, Gi oss mer!

Noen ganger strekker ikke tida til. Det er rett og slett for lite av den, eller så kommer den for fort i mot meg, ikke vet jeg, men alt jeg skulle ha gjort, er ikke gjort!

Livet som gikk opp i mugg

Det hender det står i avisene vi leser her at "livet har gått opp i røyk", når alt noen eier har blitt ødelagt i brann.
Og bare for å fortsette der vi slapp, om Vannet.
Vi har en bod, en eneste(på en liten kvm) Den lekker. Men til for helt nylig, har det gått fint å pakke inn det vi er litt redde for i plast, og hatt det stående i denne boden likevel. Jeg vet det, for jeg har sjekket med ujevne mellomrom. Blant annet har jeg hatt en gammel brun papirkoffert med alt i. Brev, bilder, tegninger fra jeg var lita, flere brev, julekort, avisutklipp, lapper, skoledagbøker og alt annet jeg trodde det ville være fint å finne om førti år til fra nå. Den har hatt det helt fint i boden. Helt til nå. I dag da Thomas skulle rydde, og sjekke at alt stod greit til, vel, så stod det ikke så greit til. Alt var søkk vått, og det som stod sånn til at det ikke var søkk vått var tett av mugg.
Hele kofferten, men alt i den, var dekket av grønt og hvitt om hverandre, og det eneste som stod til å berge var et puslespill i tre med en høne på, og noen tegninger etter pappa Bård.
Så, der gikk mitt liv opp i mugg. Jeg vet ikke helt hvordan det bør tolkes.

Vann vann vann

Det er feil å si at det har regnet i hele september. Det har ikke regnet. Det har øst ned. Skyllet over oss. (og under oss, for den del). Himmelen har vært konstant tung og grå, med en utømmelig mengde vann, som bare renner renner og renner.
Jeg begynner å lure på om noen forsøker å skylle oss vekk. Det er ikke så rart.

(bildet er av alger sett i mikroskop, og for dem som har lest Hundre års ensomhet er linken opplagt)

Livet på hodet

Jeg jobber tett på livet om dagen. På teateret forsøkte vi bestandig å nærme oss dette "livet", finne nerven. Jeg vet ikke om vi klarte det noen gang, eller om vi vil klare det. Men det jeg har lært, er at livet, er her. Det er bare å gå ut av døra (for ens eget liv er sjelden nært nok).
På jobb har vi i bøtter og spann, både nerve og liv. Men det merkelige er ikke det, det merkelige er hva som har skjedd i forlengelsen av dette. For nå begynner jeg å lure på om jeg har tatt feil hele tiden (det vil ikke være så veldig merkverdig)
Når jeg tidligere har tenkt og ment at folk som er veldig opptatt av overflate, av klær, utseende, interiør og annet som skinner, så har jeg tenkt at det er en slags svakhet, eller ubetydelig om du vil. Men nå, når jeg kommer hjem om dagen så ORKER jeg ikke mer -ekte liv. Eller nerve om du vil, så da går jeg rett inn på sider som dette, dette, dette eller linker meg frem til andre sider som ikke kan opprøre meg videre, men som derimot kan blakke meg om jeg går til det skrittet...
Så kanskje en forestilling til ren forlystelse er for dem som har kommet videre, for dem som har selve livsnerven utenpå, og at jeg har snudd alt på hodet til nå? Det er ikke greit å vite.

(tegningen dukker opp når du googler "life" og en som heter Dan McCormack har tegnet den)

Tiden flyr og noen bor for langt vekk

Grunnen til at jeg kom mer eller mindre helskinnet årene fra jeg var femten til jeg var nitten heter Lisa. Det kan diskuteres hvor forsvarlig det er å sende en femtenåring for å bo for seg selv, særlig den femtenåringen dette gjaldt. Men det var som med mye annet, det skulle være sånn.

Jeg husker da jeg begynte på gymnaset. Jeg husker naturfagtimene, med en litt creepy lærer i et mørkt klasserom (det høres ut som en dårlig film, men det er helt sant). Der møttes vi, i en felles forståelse, tror jeg, om at verden bare kan rulle forbi, og så hopper man på når det passer. Naturfagtimene lot vi rulle. Hadde læreren vært mindre creepy og vi litt eldre, hadde vi kanskje sittet på bedre betalte jobber i dag. Men det ble som dette, livet, læreren er glemt og vi to som møttes der for nitten år siden (HJELPE MEG! ER DET NITTEN ÅR SIDEN???!) bor alt alt for langt fra hverandre til at dette kan kalles forsvarlig! Det er udiskutablet.

Ti poeng til lillebror

Bitterdalen er et navn på en dal mellom Trysil og Trondheim, og like i nærheten ligger Tufsingdal. Vi så ingen som virket særlig bittre, eler tufsete for den saks skyld, de fleste var ved godt humør og ved godt mot virket det som.

I Trysil for eksempel, bor det en skammelig harmonisk familie på fire. En liten Linus på sju (snart åtte) uker som allerede har rukket å få opp til flere klenganavn (Linusen vår, lille gubben), og å bære den lille deiligheten i det brune sjalet setter i gang alle mulige slags hormoneksplosjoner som gjør at man Virkelig Tror at man har lyst på flere barn (ikke på tull, man Tror det!).

Så min lillebror, vel forbi både Bitterdalen og Tufsingdal har klart det, ti poeng for å ha fikset livet!

Knepp gange to

Sist Odin hadde ørebetennelse sa det knepp da trommehinna sprakk. Denne gangen tok det ei hel natt med gråt før det endelig kneppet (skjønt, vi hørte ingenting, han bare sovna, og den som synes det er litt ulekkert med verk og denslags, kan holde seg borte herfra et par dager...)

Linus

å komme på besøk til Granlysvingen, å finne en sovende Vetle på sofaen (som har ventet og ventet), å få stekt egg og bacon til kveldsmat etter å ha kjørt i seks timer, å sitte alt for lenge oppe for å endelig få snakke med lillebror og den nydelige fruen. Og så endelig få se den skjønneste lille Linusen!

Linus, som er helt ny, men som man ikke kan tenke seg en verden uten, nå når han er her. Det er så rart som det kan få blitt. Og utrolig fint. De kler å være fire i dette huset!

Jeg husker følelsen

av å synge en sang jeg var sikker på jeg kunne, men ikke helt skjønte betydingen av. Brage har det litt sånn av og til:
"...bortover edderkoppens fiiiine spill. syntes at veien var saleeerende, så de ville ha meg seg en liten venn!"

Det man ikke vet...

I dag hørte jeg på radioen at vi kvinner i full jobb som har små barn (eller familie i det store og hele) blir fortere syke, vi dør tidligere, og vi er ofte utmattet og slitne.
Jeg ble sliten bare av å høre på, jeg.

Bloggtørke

5 dager siden. 6 dager siden. 1 uke siden. 3 uker siden. 1 måned siden. 3(!) måneder siden og slik fortsetter det (2 år!) ved siden av hver link på listen i tanten sin blogg.
Jeg sier som Pippi ville sagt (jeg tar meg den frihet): "Skal man ha en blogg måste man blogga!"
Takk og lov for nok en svensk readhead (som er brunette for tiden), malin med vingene (og en sprell levende engel i magen, (jeg er nemlig sikker på at det må bli en engel))

(foto: Robbie Ribeiro . Lånt av den Norske stat)

Høst

Tur på Ladestien, plukke gule og røde blader som vi legger i press når vi kommer heim. Plukke så mange epler vi klarer å bære inn, bake eplekake til vinteren og legge uteputene vekk. Det er høst. Og det er i grunnen fint.

Odin gjesteblogger

(Odin ville ikke at det skulle stå noe, bare bildet av gravemaksinen, og sant nok, dette taler for seg)
O (signatur)

Brage gjesteblogger

Barge ville at vi skulle ha et bilde av to delfiner som hopper over vannet.
B (signatur)

Det begynte i veggene

I følge vår fireåring har vi huset fullt av dem, og nå har de beveget seg fra veggen til skuffer og skap. Hva blir det neste?!

Brage: "I natt bråka dem skikkelig!"
Mamma: "Kem?"
Brage: "De der skumle menneskan!"
Mamma: "Korsn skumle menneska?!"
Brage: "De som e der om natta. Odin, hørt du dem?"
Odin: "Ja, litt"
Mamma: "Kor de e hen, de her menneskan, når det e natt?"
Brage:" I skuffan, å skapan"

Thomas har rett

(som vanlig). Jeg jobber for mye..

VALG

Det er bare en ting å si i dag: Tvi Tvi!

Mer Odin

Ved frokostbordet
Mamma: "Ka du vil ha på?"
Odin: "Rundt egg!"
Mamma: "Det har vi ikke i dag, vi har stekt egg"
Odin: "Det lik æ ikke!"
Mamma: "Da kan du ta nå anna på, honning?"
Odin: "Men æ lika berre sånn å sånn
(peker på det stekte egget og på honningen) når det regna!"

Odin

Odin vil ikke ha sokker på. Det vil mammaen at han skal. Så når han kommer isepise kald på føttene forløper samtalen sånn:
Mamma: "Kor e sokkan dine, Odin?"
Odin: "Hæ?"
Mamma: "Kor e sokkan dine, du hadd dem jo på nettopp"
Odin: "Æ har gjømt dem!"

det vi må og Paradis

Jeg har en utrolig jobb. Nesten for bra til å være sann. Travel, ja. Utfordrende, ja. Slitsom, ja. Men så forutsigbar uforutsigbar at mennesker som meg kjenner at vi lever.
For eksempel; i dag satt det en sliten, men glad, eldre mann ved et bord. Han var full, eller, som han selv sa "jeg er dritings". Han så på meg da jeg kom inn og sa "Jeg har sett deg lenge. Jeg veit hvem du er! Du må gjørra det du må!" Og selv om jeg skjønte hva han mente, måtte jeg spørre. "Du veit, kunsten. Den er evig, men livet, det er kort. Du må gjørra det du må, du!"

Og i kveld da Brage skulle legge seg overhørte jeg pappaen svare som best han kunne
Brage: "Pappa, kor e Paradis?"
Pappa: "Paradis?! Kor har du hørt om det?"
Brage: "Kor e det hen?"
Pappa: "Det e ikke sånn at det e en bestemt plass, skjønna du. Du vil kanskje syns at Paradis e en plass med masse masse lego..."
Brage: (avbryter) "Legoland! Der e det nok enda meir lego enn i Paradis!"
Pappa: "Paradis e ikke en plass, men kan vær førskjellig førr alle. Ho mamma førr eksempel, syns at en plass full av sjokolade e Paradis!"
Brage: "Oæo! Dit vil æ vær med!"

Bloggsmitte II

Ja ja. Så eplekjekke vi enn var, nå nyser, hoster, renner, fryser, svetter og sutrer vi noen og enhver her. Det går vel snart over.
(Men jeg synes det er litt mistenkelig, at hver gang jeg leser at Malin med vingene (http://malinarnesson.com/) har feber, så går det bare et par dager, og så blir jeg syk. Det var dette bloggviruset... Svineinfluensa du liksom! Nei, mye farligere med bloggsmitten!)

Drømmerier

Gro drømmer om tryllekunstnere (se http://bare-bambus.blogspot.com/2009/09/ting-som-gjr-mannen-min-sjalu.html), jeg drømmer at jeg dreper og parterer folk... Min mann blir også en smule bekymret.

Urealistisk selvbilde

Jeg skryter ganske mye av mannen min. Det er ikke uten grunn. Enda en av hans gode egenskaper er at han støtt og stadig gir meg komplimenter. Det er hyggelig. Det får meg til å føle meg fin. Men i morges da jeg stod i dusjen, kom jeg til å se meg i speilet. Og da fikk jeg en fornemmelse av at selvfølelsen min kanskje ikke er helt i tråd med virkeligheten.

(torsoen på bildet har Penelope Jencks laget, http://www.penelopejencks.com)

Mer Brage

Brage: "Mamma, kan du snakk med to feska inni munnen din?"
Mamma: "?!"
Brage: "Kan du å snakk når du har to feska som sprella inni munnen?"
Mamma: "Det veit æ ikke, det har æ aldri prøvd"
Brage: "Vest du kan det, så e du en pelikan"

Planeten Salmiakk

I en blogg her om dagen leste jeg et innlegg, og midt i innelgger stod det; "jeg har alltid en bøtte salmiakkvann stående, i fall jeg oppdager en flekk som bør fjernes..."

Som om det er det mest naturlige i verden. En bøtte samliakkvann? Alltid stående?! Vi må være fra helt vidt forskjellige planeter, eller så har moren min feilet fullstendig i oppdragelsen.

Det bor en mann i veggen vår

Brage: "Mamma, hørt du den stemmen?"
Mamma: "Neeii...?"
Brage: "Den stemmen. Inni veggen. Hørt du den ikke?"

Hva svarer man da? "Kjære lille venn, det er bare en slange, akkurat som den i Harry Potter. Legg deg å sove nå." Eller "Neida, det er bare i hodet ditt" (som om det hjelper!) eller "Ja, jammen, det må bo en mann inni veggen vår, tro om han har tenkt å betale husleie?"

dette og hint

På jobben min møter jeg mennesker i krise. Hver dag. For noen mennesker er hele livet en sammenhengende krise. For andre er det en fest. Eller det var litt løgn, jeg har ikke møtt noen på jobb som gir inntrykk av at hele livet er en fest. Men det er mange som tar seg en fest (det er ikke løgn). Alle disse krisene, de sniker seg inn, setter seg fast og tar plass. Det betyr at det ikke er plass til så mye annet som minner om kriser. Og derfor orker jeg ikke se serier som Greys Anatomy (den går i kveld, og jeg prøvde). Det er dårlig underholdning for meg å se ektemenn som dør, åpne sår og knuste hjerter, jeg får nok av det om dagen.

Thomas har lagt fra seg et blad, siden opp har overskriften: "EVOLUSJON", med et stor bilde av en skilpadde som ser ut til å stå helt stille.

I går leste jeg om en forfatter som jeg ikke husker hva het, men han skriver vistnok veldig bra bøker, i følge kritikerne. Denne forfatteren sier at de som løper (les jogger) skriver dårlige bøker. Det ble jeg så glad for å lese, for da slipper jeg å begynne å løpe, i fall jeg vil skrive en bok en dag. Og det kan jo hende, siden jeg ikke orker å se Greys Anatomy engang.

Sønderknust!

i Backgammon. Tre ganger etter hverandre.
Er det mulig å få seks doble på rad?!
Grmpf!

Kontroll på tiden

Ungene vokser. Det vet vi. Og tiden går fort. Det vet vi også. Men SÅ fort, det synes i alle fall jeg det er vanskelig å henge med på. Så hva vi skulle gjort uten min lillebror og hans familie, det kan jeg ikke forestille meg, (og da mener jeg ikke bare fordi vi er umåtelig glade i dem, men rent praktisk, også!) For hver gang vi får en sekk klær tilsendt, klær som har blitt for små til min nydelige nevø, ja, så ser jeg at jammen er buksene til eldstemann krøpet opp på leggen, og ermene på genserne er i korteste laget. Det betyr at jeg ikke får med meg at ungene vokser og at tiden går, eller, så betyr det at det skjer i samme øyeblikk. Det er jo selvsagt en mulighet.

Odin

Noe av det verste Odin vet er å få vann i ørene. I dag da han skulle bade kom han til å tenke på et alternativ:
"Mamma. Vest man ikke har øra. Så kan man ikke få vann i øran."

På tur heim etter endt helgetur i Åre er vi ganske seine, og planen var at guttene skulle sove i bilen, bæres inn og være kvikke og uthvilte til barnehagedag i morgen.
Odin fulgte planen. Det gjorde ikke Brage.
Mamma: "Du MÅ sov, det e seint, du bli så trøtt i morra"
Brage: "Æ e et nattdyr! Æ skal vær våken heile natta, å sov på dagen. Så da kan æ bærre sov når æ kommer i barnehagen!"

tiden går fort...

I dag i barnehagen ville Brage ta med to stokker heim. Jeg syntes vi kunne legge dem igjen, (vi har ganske mange stokker hjemme etterhvert), men da han ikke ville gi seg ga jeg etter å sa at vi saktens kan trenge litt ved til vinteren.
Brage: Vi kan brenn den eine mamma, men den her kan han pappa få som stokk. Når det bli vanskelig førr han å gå!

I gamle dager

Før i tiden. Eller, i gamle dager, som Brage sier (det er tiden før han ble født og til han fylte ett år) pleide jeg å gå mye på kafe. Mye. Og når jeg ikke var på kafe var jeg ofte på besøk hos noen. Ofte.
Så kom Brage. Og så kom Odin. Og så ble det lite tid til kafe og til besøk uten at det er en flokk unger med, som jo er hyggelig, men ikke så veldig enkelt å kombinere med samtaler (bortsett fra veldig fragmenterte samtaler, som man kan hoppe inn og ut av etter hvem som slår hvem i hodet med hva eller hvem som skal tisse akkurat i det du skulle smette inn et bidrag).
Thomas pleide å se fotballkamper, (det har han riktignok fortsatt med).

Og i kveld var det litt som i gamle dager igjen. Jeg liker gamle dager i det nye livet. Det passer!

Thomas sin telefon ringer.
Thomas: Hei (avbrutt av vedkommende i andre enden)... ja, joda, ja, vi er heime ja. (lytter) om Brage vil ha besøk?... vent litt så kan du få.... bare du?...nei, en voksen også, ja.... om vi er heime?.... ja, vi er heime.... vil du snakke med ham?
Gir telefonen til Brage:
Brage: Hei, det e Brage. (pause) Vi skal akkurat ganske snart til å spis middag. (pause) ja.... vi har bygga ferdig den bilen..... skal du kom?... jada, bare kom du, vi spise bare litt først.
Gir telefonen til Thomas
Brage: (mens han legger bestikk ved fatet sitt) Edvard kommer en tur på besøk.

Når skjedde dette?! Kan fireåringer planlegge sånn seg i mellom helt plutselig?!
(Vi fikk besøk, det var veldig koselig!)

Michael Jaksons nye liv

Da jeg hørte at Michael Jakson var død tenkte jeg umiddelbart at det var en bløff. At han var lei hele greia og faket sin egen død for å flytte til ett eller annet lite sted og leve anonymt og kanskje litt lykkeligere resten av livet (vi lekte med tanken i sommer, med de burkakledde damene på Fauske)
I alle fall. For min del var det hele glemt. Helt til jeg kom hjem i ettermiddag og Brage kunne fortelle at Michale Jakson var på TV stua! I søppelbilen.
-??!
"Joda, han er en søppelmann skjønner du, mamma. Som kan reparere søppelbilen når den har gått i stykker. En søppelmannmekaniker!
Og med tanke på sommerens spekulasjoner synes jeg ikke det høres særlig merkelig ut. På spørsmålet om Michael Jakson er glad for denne jobben sin svarer Brage
"Sånn passe".

Linus

skal lillebroren til Vetle hete. Linus er fint!

Knepp

...sier det når trommehinna sprekker. Vi vet det, for det hørtes i natt, da Odin ikke ville sove fordi han hadde så vodt i øret.
Men det ble bedre!

Søndag

Åtte blåbær i et spann. Det var tydligvis noen som hadde gått i blåbærskogen før oss. Men når dagen kan tilbringes på Ingrids røde pledd, og alle man kjenner (det er nesten sant) mer eller mindre tilfeldig dukker opp i skogen, og det finnes ei elv, ei mølle, klatretrær, giftig sopp, kaffe til alle, kjeks til ungene og sola i tillegg fant det for godt å skinne. Da er det ikke så verst med søndag!
Særlig ikke når den toppes med middagsgjester av beste sort.

Samtale i skogen

Mamma: De skoen der er helt utslitt, æ trur vi får kast dem.
Odin: Du må ikke kast de hær skoan, mamma!
Mamma: Men de e jo heilt utslitt!
Odin: Nei, de e cool!
Mamma: Ja, men borrelåsen går jo opp heile tida
Odin: Vi må IKKE kast dem
Mamma: Nei vel, vi får prøv å reparer dem da.
Odin: Ja.
(kort pause)
Odin: Fikk du tenkt dæ litt om nu?

Ferie likevel

Min manns fetter har en skjønn familie! En hel dag på stranda med dem er pur lykke. Og nesten som ferie (enda man er på jobb!)
(Hvilket betyr at hverdag kan kjennes som ferie, mens ferie kan kjennes som et slit. Dette livet er ikke til å bli klok på...)

En liten by midt i landet

Jeg sykler på jobb. Forbi dette. I fall noen lurer på hvorfor man vil bli i Trondheim...

(bildet har jeg rappa fra Anders Skjeggestad, håper han ikke blir veldig sint).

Verdens beste nyhet

kan man få klokka fem en morgen: "Nå har den lille prinsen kommet" står det i meldinga fra lillebror, med et bilde av verdens fineste lille gutt. Helt aldeles ny. Det er det rareste man kan tenke på, og det fineste.

Og så fikk vi besøk i dag! Ivan, Marit, Kajsa og Katinka. De må være av de beste folka som finnes!

Gratulerer med dagen

Terje! Som har vært min store helt fra jeg var lita og herma alt jeg klarte (spør hvor gammel jeg var før jeg spiste kokte gullerøtter...) og fortsatt er det, fordi han blir verdens mykeste når Nora tar handa hans i si og spør om han blir med ned i fjæra.

Og kanskje kanskje kommer det en liten en i dag, det må vel bety lykke!

og sånn ser det ut når man ser ut av de nye vinduene og dørene

og sånn blir det når man setter inn vinduer og dører der i stedenfor

sånn ser det ut når man river vegger

På jobb igjen

Stefan Sundstrøm folkens. Han treffer livet midt i.
http://www.youtube.com/watch?v=8lVPUpXtjDI
http://www.youtube.com/watch?v=UXZMtdUUf78&feature=related

Vips!

Så var ferien over. Og i år kunne man lett ha husket Nordavind, unger som spyr tre uker i strekk, lange dager uten pusterom og andre minner som gjør at sommer og ferie ikke er så mye å lengte etter i løpet av vinteren. Men det gjør vi ikke! For vi husker utsikten fra de nye vinduene som Thomasen og pappaen min satte inn i veggen som ikke er en stor mørk vegg lenger, vi husker Tora som kommer ned på morgenen med verdens største smil og kryper under dyna for å varme de ise-pise-kalde føttene, vi husker vaffelkake hver dag (med nugatti:), vi husker sene kvelder med de beste oppe-folka! vi husker sei som bet på kroken før vi rakk å knyte fra båten, vi husker småbrødre som var på besøk i dagesvis og leka med guttene, vi husker alle som kom på besøk og hadde med alt fra jordbær til dører, vi husker at lyset i havet er grønt når det er flo, vi husker at den korte veien fra Blåbrygga til utedoen er akurat passe lang til at man rekker å synes det er godt å komme ut når det er natt og vi skulle vært i seng. Alt det husker vi, dette og mere til, og vi vet at Blåbryggesommer er de fineste man kan ønske seg.

Ferie

Fra og med i morgen vil den som sender mail til jobbmailen min få et automatisk svar.

Jeg reiser er på ferie fra fredag 26.juni og er tilbake mandag ett eller annet juli. Gjelder henvendelsen noe som haster kontakt vakt-telefonen på bla bla bla
(det skal ikke stå bla bla bla, men jeg husker ikke nummeret)

Det vil det kanskje stå her også. Om jeg ikke får til å blåbryggeblogge. Vi får se.

God Sommer!

Gode venner vokser ikke på trær

...men noen av dem bor på Kløfta.

I dag kom Lisa innom på jobb. Det gjorde hun i går også. Jeg planlegger en alvorlig kampanje for å få de folka til å flytte tilbake til byen snart. Bare vent!

Ny Bil

Vi går med planer om å kjøpe oss en ny bil, og guttene vil gjerne være med å bestemme.
Odin: "En Bobil!"
Brage: "En sportsbil."
Så snakker vi litt om fordeler og ulemper med bobiler og sportsbiler, og Odin kommer på at han liker å kjøre fort så han foreslår at vi kjøper en racerbil heller.
Og da vi kjører forbi en sølvgrå RAV4 sier Brage: "En sånn! Den e likens som farfar sin. (og det er den) Bærre at farfar sin e rød."
Jeg forklarer at RAV4 er litt for dyr for oss, og da foreslår Brage at vi kan kjøpe en RAV1 heller, poenget er at den har sånn rund kasse for å ha hjul i bak. Odin lurer på om vi kan kjøpe en gaffeltruck i stedenfor, men da sier Brage at han synes vi skal ha en Ferarri, eller en SportsBobil.


(bilen på bildet er en Audi Cross Cabriolet qattro, den kunne jeg tenkt meg...)

Den virkelige uvirkeligheten

Det er nesten vanskelig å fortsette å skrive noe. Når ei lita jente ikke er mer.

Jeg tåler litt mer fra guttene om dagen. Når det kommer så nært at ungene våre er til låns. For det er de. Og den ene som er til låns, han roter fortsatt, som om ingenting har skjedd. Og når pappaen ber ham rydde opp sier han "Men pappa, jej e jo så jiten!" Og så rydder pappaen opp.

Den største sorg

Når man er to år og må kjempe for livet, og taper, blir verden virkelig ikke den samme.
I dag kom den triste beskjeden.

Hos Frisøren...

...kan man klage om man synes klippen ikke står til forventningene. Det vet ikke mine gutter. Nå er riktignok ikke jeg frisør, men når jeg er ferdig med å late som ser de seg bare i speilet og ler; "nu blei æ skikkelig rar, mamma!" sier de.

Dim Dim

Gratulerer med dagen Torgrim,
8-åring!

Bygge et naust og slakte hanekyllinger

På jobb i dag spurte de hvordan det hadde gått i helga. Og da jeg fortalte om dagen etter begravelsen sa alle "jaha..." litt spørrende.

Og jeg som syntes vi var så flinke.

Et farvel og en dag til heime

Det er nesten rart, at en begravelse kan være så fin. Men det var den, onkel Øyvind sin. Den var veldig fin. Og hele dagen fikk vi sammen, ute i hagen hos bestemor og bestefar. Der kan man gråte, le og synge, helt til det blir kveld og alle må dra hver til sitt, og det tomme rommet etter en onkel kjennes enda tommere.

Og det rareste av alt var da tante Åshild, Kjersti, Asgeir og Maria skulle heim, uten ham. Det tror jeg ikke man blir vant til, noen gang.

Men lille Samuel, han var ikke så sørgmodig. Han gråt litt da han så at alle andre gråt, men for det meste krøp han rundt i gresset og snakket med alle han kom til å kravle over.

Og dagen etter kom alle igjen, tante Søssa, Kamilla, onkel Åge, tante Gunn, onkel Arnfinn, tante SIssel, onkel Kjell, tante Tove, Mari, Barbro, Aleksandra, Johan, Trine og bittelille (store) Nikolay, og enda flere som gikk rett ned på bergene for å bygge naust til onkel Helge, for det hjelper på sorgen, å bygge. Kamilla og jeg gikk i heia, sammen med tantene, og kjente på lukta av lyng, gikk på myk mose og berg, til vi kom til tørvsjågen, eller det som var igjen av den.
Og heia var full av minner og jeg kom til å kjenne på at det jammen er godt å bli voksen.

For bestefar var det også godt å gjøre noe. Han slaktet fire hanekyllinger, som vi grillet. Bestemor, hun klippet gresset. På jordet, med gressklipper...

All ære til Alenemødre!

Thomas har vært på tur. Med jobben. De har hatt en fin tur. Og det er bra. For hadde turen vært dårlig ville jeg blitt skikkelig sur! Alene med to små (som begynner å bli litt store, tross alt) er langt fra umulig, men hjelpe meg så slitsomt!
Og jeg har erfart to ting (i tillegg til den slitsom-biten, som man jo kan forutse). Den ene gjør at jeg kjenner meg litt flink, den andre ikke. Jeg har erfart at jeg faktisk gjør ganske mye husarbeid til vanlig (mengden husarbeid økte ikke nevneverdig). Og så har jeg erfart at det er pappaen som er den ungene setter sin lit til (jeg har alltid trodd at det var en slags automatikk i at det var en mamma-greie). Når Thomas skulle reise ble ungene litt rådville og til slutt spurte den eldste "Men, mamma, hvem skal passe på oss da?!" Og i fire dager har de talt på fingrene og gledet seg til pappaen skulle komme heim, og når så skjer, da er jeg helt overflødig, og skjønner hvorfor jeg gjør så mye husarbeid.

(illustrasjonen har jeg stjålet fra en blogg som ikke oppgav hvor hun hadde stjålet den fra først)

Litt mye

Da jeg startet filifjongen tenkte jeg at dette skulle være en "feel-good-blog".

Det er ikke så lett om dagen. I dag fikk jeg ei melding, om ei lita jente som ligger på St.Olav i respirator og kjemper for livet. Vi tenker på henne, og på mammaen og pappaen.

Rart at livet fortsetter

Det er nesten rart at livet går sin gang. At det er mennesker på bussen, at folk går på jobb, at vi går på jobb, at ungene leker, at de samme nyhetene står i avisene, at folk ler, at folk snakker om vær og vind, det er rart at mennesker kan bli borte, og så fortsetter det bare, nesten som før, og likevel aldri helt som før.

I dag er det bare en veldig veldig trist dag.

http://bare-bambus.blogspot.com/2009/06/jeg-vil-savne-en-onkel.html

Neste gang tar jeg buss

Noen ganger. når man sykler hjem fra jobb, og det regner, (regner er et veldig snillt begrep som ikke passer for været i dag, men i mangel av noe bedre), så kjenner man seg som Katten over.

Brage derimot, satt tørrr og varm inni den gule fine sykelvogna og sa glad og fornøyd: "mamma, dette e akkurat som å vær på fisketur!"

(bildet har jeg lånt fra en annens blogg som tydeligvis hadde lånt det fra en annens som osv. Ikke bare jeg som sykler i regnet skjønner jeg)

Ein skigard

skal som kjent ikke vare evig, men det gjærdet min mann og våre naboer har snekret på i tre langfulle dager ser ut til å tåle noen år. Jeg er helt imponert.

(tegningen har jeg stjålet fra et foredrag om Norge og EU, og må på ingen måte forveksles med vårt nye gjære)

To i en

Forskjell på søsken kan være stor. Veldig stor! Det er det på de søsknene som bor i dette huset. Den eldste er så pertentlig og nøye at han kunne spist kveldsmaten sin på et operasjonsbord. Den yngste derimot...
Og i kveld, da jeg atter en gang påpekte at maten skal ligge på fatet, i ett helt stykke (til man biter av den) og innholdet i glasset er til å drikke, ikke; I) vaske fingrene i II) bade brødbiter i eller III) tømme på bordet. Kommer det fra Odin:
"Æ tjenne en anna Odin. En som gisa nåj han pis!"
Mamma: "En anna Odin?!"
Odin: "Ja, en som itte pis fint, som gisa me maten. Sånn hej." (sier han og demonstrerer hvordan denne andre Odin griser med maten)
Mamma: "Jaha, e han heilt umulig denne andre Odin?"
Odin: "Ja!"
Mamma: "Så heldig vi e da, vårres Odin e jo kjempeflenk tel å drekk fint å spis orntli!"
Odin: "ja! (mens han demonstrerer hvor flink han er) Itte sånn hej, som han andje Odin!" (Og demonstrasjonen med brød i glasset og biter på gulvet gjentar seg).

Wikipedia for to-åringer

"Å rydde": Når man legger alle mattene, kosedyrene og putene i en stor haug midt på gulvet. Man kan også tømme alle skapene på kjøkkenet for ting, sette dem på gulvet, og la dem bli der. Flere former for å rydde er å ta lekene sine ut av kassene/eskene de hører til, legge dem på tilfeldig valgte steder, rundt om i hele huset, ta gjerne med et nøkkelknippe merket "pappa".

Det er i barnehagen det skjer

Pappa: "Korsn va det på storbarn i dag?"
Brage: "Ont!"
Pappa: "Slo du dæ?"
Brage: "Ja, på den store steinen"
Pappa: "En stor stein?"
Brage: "Ja, den datt:"
Pappa: "Datt?!"
Brage: "Ja, ned fra himmelen."
Pappa: "..."
Brage: "Fra verdensrommet!"
Pappa: "Fra verdensrommet?! En meteoritt?"
Brage: "JA, en meteoritt. å en komet."

"Men i alle dager?!"

...høres mye artigere ut når en fireåring sier det :)

Av alle rare minner

Min mann og jeg har en hel del ulikheter. Men vi har også en del fellestrekk, og til dels lik bakgrunn (i alle fall geografisk...), og i dag fant vi nok et felles referansepunkt. Vi pleide å samle på registreringsnummer da vi var små.
Registreringsnummer?! Hvem var det som satte oss på at det var en god ide?! Jeg kan levende forestille meg at det var en befrielse å få oss aktivisert, det er ikke det. Men jeg kan ikke skjønne at vi var så lettlurte. En gang er greit, men vi har begge klar formening om at det var en aktivivtet vi bedrev innimellom. Noen som husker hvem det var som sa "jeg har en god ide, gå ut, til nærmeste trafikerte vei, ta med penn og papir, og skriv ned alle registreringsnumrene!"?

Jeg har et ørlite håp om at jeg kan få våre unger til å gå på dette en dag, så ikke et ord til dem.

fire forum mindre for en danske

Jeg har en god venn. Han er egentlig min manns venn, men som tidligere skrevet har jeg stjålet ham. Han er dansk. Han har en koselig familie.
For lenge siden skrev jeg at jeg skulle fortelle om den gangen han ble kastet ut av, ikke bare ett, men tre nettforum, (med noen ukers mellomrom riktignok). Først mobber han en dyslektiker på et sportfiskeforum, så terger han på seg dyrevernere med å argumentere for levende agn og siste utestengelse kom fra vg.net (er det mulig å bli blokkert herfra?) etter å ha sagt sin hjertens mening om enkelte innlegg.
I dag kunne kjæresten hans fortelle at hun også har blitt utestengt fra et forum, et danskt, som selger klær...
Vår antagelse om at noen hadde lånt profilen hennes ble raskt bekreftet. Jeg mistenker de innleggene som har ført til utestengelse for å ha stor underholdningsverdi.

Gjett hvem...

...som tapte så det suste.

Rare ting som hjelper mot det meste I

...å slå kjæresten sin i Backgammon. Og nå skal jeg passe meg kjenner jeg, for med å påstå at jeg bestandig vinner vil kanskje lykken snu... Jeg tar sjangsen likevel :)

Skyer

men så er det heller ingenting som gjør meg så sint som skyer.
Og det gjelder ikke, som man kanskje først vil tro, været. Men skyer i relasjoner. Ikke nødvendigvis relasjoner jeg har noe med engang. Jeg blir sint likevel, jeg.
Og dessuten er ikke dette lettskyer, men tunge, svarte, med varsel om torden.

SOL (igjen)

Særlig kveldsol. Når man sitter på verandaen med besøk som har tatt med vin. Særlig da.

SOL

Sol er noe av det beste jeg vet :)

Dinabesøk

Som alle andre familier har sine rutiner og vaner, har vi våre (noen vil sikkert påstå at en hel del av dem er ganske sære, men det later vi som om vi ikke bryr oss om). En rutine er om morgenen, når natt-toget fra Bodø kommer susende (susende og susende fru blom) forbi, da er det tid for å kle på seg skoene og dra i barnehagen og på jobb.
I Bodø bor det ei gudmortante, en onkel, en skokk gammeltanter og -onkler og best av alt; ei Dina. Og nå, i fire dager, har vi Dina-besøk. Så nå lar vi natt-tog være natt-tog og koser oss glugg med besøk!

Forbedringspotensiale

Min snart treårige sønn har mange gode sider og er på nærmest alle vis til å spise opp. Men enkelte trekk, kan han med fordell jobbe litt med. Han ROTER! Ikke sånn lek-med-ting-la-dem-ligge-rot, men sånn gå-igjennomrommet-og-alt-ligger-strødd-etter-ham-rot. Men han har nok litt dårlig selvinnsikt...

Odin: "Tofføjj må vi jødd å jødd å jødd?"
Mamma: "Vi har vel rota så masse da."
Odin: "Pappa jota. Bade jota. Itte jej!"

Fullt uthvilt

Noen vil kanskje kjenne seg igjen. Dagen har vært sånn passe stri. Man er langt fra ferdig med alt som burde vært gjort. Og ungene skal i seng, så er det bare å hive seg rundt igjen. Og midt i leggina spør en av ungene om man ikke kan være på rommet bare littegrann, før han sovner. Og så begår man tabbe nummer en: Man legger seg (aldri aldri legge seg i ei seng om man har gjøremål som venter). Så begår man tabbe nummer to: Man tar den ekstra dyna over seg (nå har vi lært at den ekstra dyna må være langt mer utilgjengelig). Så begår man tabbe nummer tre: Man tenker at man kan hvile litt til den lille sover, bare lukke øynene littegrann (den er opplagt).

Fordelen er at man blir innmari uthvilt dagen etter.

Hurra!

Hurra for onkel- og tante besøk. Håper de tålte å bli klatret, klemt og mast på. Det er fremdeles ingen tvil om hvem som er den store helten i denne verden. Er det ikke båt, så kan han jamen spille gitar. "Attejat som mej" sier Odin.

Og litt Hurra for 17. mai. Med tog, is, kake, grilling, flagg, fløyter og alt som hører dagen til.

Styr på tall

Brage: "en, to tre, fire. Æ bli bestandig fire æ mamma.(Kort pause). Æ e fire år. (Litt lengre pause). Kor mange år e du mamma? (Kort pause) Hundre?!"

Strekk og gru

Noen jeg kjenner har en lei tendens til å skade seg. I skuldra, ankelen, hånda, ryggen... Og Noen ligger nå rak ut i ei seng med strekk og gru i ryggen.

Veldig Diger II

Dette er forøvrig ett av bildene som kommer opp når man googler "Faretruende Feite". Så det er i grunnen ikke så verst stelt, bare jeg som surrer med begrepene.

Bra jobb!

For dem som ikke har sett den nydelige kirka jeg jobber i, her er den!
Brage spør hvorfor vi bruker en borg til kirke, og Odin påstår hardnaket at det er "mamma sin kirke!"

Veldig Diger

Mine sønner, med sitt syn på overvekt, ville skli rett inni dagens moteindustri.
Her om dagen sa min fireåring "Mamma, kofførr har du så diger rompe?!" og samme dag sier min toårige (snart tre) sønn. "Mamma, du har blitt veldig veldig tjukk!"

Gru, Gørr og Galle

Noen ganger, selv om man prøver, virkelig prøver, klarer man bare ikke å gjøre det som er rett. Alt blir feil. Fra man står opp til man legger seg, og gjerne et par dager til. Man kjefter på ungene i steden for å megle. Man bjeffer til mannen sin i stedenfor å være diplomatisk. Og man vet at det ikke er greit. Likevel fortsetter man. Veller ut med gørr og gru. Og enhver i umiddelbar nærhet blir mer eller mindre uforskyldt offer for gallen. Sånn kan det være noen ganger.

Sånn har de siste dagene vært. Og jeg prøver. Virkelig.

(Nemi-stripe tegnet av Lise Myhre 1997).

å dele

Vi forsøker etter beste evne å lære ungene våre å dele. Vi forsøker også som best vi kan å leve som vi taler. Så i kveld har vi delt ei flaske vin :)

Meningitt på ville veier

I dag har vi lært at det er mulig at en meningitt setter seg i et ledd i stedenfor i hjernen. Vi har lært at det ER lurt å høre på mødre når barna deres er syke. Vi har lært at våre fordommer av og til bekreftes. Vi har lært at det å finne årsaken til et symptom er utrolig befriende. Og vi har, igjen, lært at det å bo i dette landet helt klart har sine fordeler.

Lille Samuel har en betennelse i leddet mellom bekkenet og ryggen, som de fant i dag. Etter at Solveig har sagt siden de ble innlagt at det er der han har vondt. Rikshospitalet foreskriver behandling og han skal ha to uker intravinøs behandling med antibiotika. Vi er bare glade for at vi vet og at han blir bra.

Motvind fa alle kanter

I dag tidlig da jeg syklet til jobb blåste det. Og uansett hvilke vei jeg svingte var det motvind. Jeg er glad mitt liv har vært mye medvind!

Velkommen!

Andrea, til denne rare, snille, fine, vanskelige, artige og store familien. Vi gleder oss til å bli kjent med deg!

(og gratulerer til mammaen og pappaen, godt jobba!)

Oppdatering

Nå er de ikke sikre Bodø-sykehus-legene (og i følge min lillesøster har det vært en ny hver time, ca femti mao). De tar prøver, setter på dyrking, stikker, måler og grubler. Og i dag hadde de greid å legge gutten i narkose uten å ta de bildene de skulle. Jeg har ikke all verdens tiltro til dette apparatet kjenner jeg. Særlig når en lege sier noe og en annen noe annet. Det høres merkelig kjent ut...

Og for ordens skyld. Ikke alle legene er enige om at det var hjernehinnebetennelse, mens andre fortsatt holder på den. Men gutten ligger nå der, på rygg. Og finner de ikke ut mer i løpet av neste runde MR vurderer de Rikshospitalet.

Hjernehinnebetennelse, spianlveske, MR

Er blant mange ord som ikke skal forbindes med en liten kropp på ett år. Og selv om vi ikke bestandig har tillit til de små sykehusene rundt om landet må vi håpe at de er flinke nå.

Det er vanskelig å tenke på noe annet...

...når det ligger en liten gutt på sykehuset i Bodø og har vondt. Særlig når den lille gutten er en tanteunge.

Jeg har lært

- At man får verdens beste mat servert i Granlysvingen 16 i Trysil.
- At man kan surfe på internett når man nettopp har fylt fem år, og har en løs tann.
- At når min lillesøster blir glad fordi hun slipper å kjøpe klær til sin lille, er det ikke min skyld!
- At mellom Trysil og Trondheim er det et sted som heter Bittermarka. Og ett sted som heter Teitenga.
- At Røros er en usedvanlig koselig by å stoppe i.
- At det ikke er så langt å kjøre til Trysil, bare man kjører riktig vei.

Og så ble jeg påminnet at det er utrolig koselig, rart og alt det man husker, men som man glemmer, med en sprell levende baby inni en mage.

Nok et bevis

... på at min mann er Supermann:
Vi skulle kjøre til Trysil. Og det skulle, i følge alle mine kilder (Lillebror) være verdens smaleste sak. For å gjøre en lang(!) historie kort. Jeg skjønner at man ikke finner veien når man ser den fra bakkenivå, når man er vant til å orientere seg ovenfra!

...for å snu

Når man har en lillebror langt vekk er det veldig bra og endelig skal reise på besøk.

Hjemme igjen

med urter og stauder i bøtter og spann. Det hadde de på Tautra, og nå tror jeg at jeg skal plante...

Sove Borte

Noen gleder seg til å reise bort. På tur, enten alene eller med jobben, men uten mann og barn. Jeg møtte en av dem i morrest, hun sa hun pleier å glede seg før hun skal reise. Til å sove hele natta, ikke stresse og styre med sko, klær og matpaker, stå opp og ha tid til å gå på badet. Hun skulle gjerne hatt seg en jobbtur snart, sa hun. Vel, jeg er ikke en av dem. Jeg gruer meg. Bestandig. Om vi ikke skal reise sammen alle fire, og helst alle fem, så gruer jeg meg. Jeg liker å styre med klær. sko og matpakker, og jeg trenger ikke mer tid på badet.
Det er bare to netter, men det nytter ikke. Jeg bruker ei uke på å prøve å finne på unnskyldninger for å ikke reise, uten at jeg kommer opp med noe bedre enn at jeg ikke vil. Min mor sier jeg har godt av det. Det kan hun si.

Heldigvis skal vi på tur sammen rett etter. Til Magen i Trysil (inni en mage i Trysil ligger det nemlig en helt ny tanteunge).

Selv Supermann kan ikke alt

Min mann kan veldig mye. Ikke bare kan, han er flink til veldig mye. Brette sammen klær for eksempel. Leke med ungene. Vaske bilen. Grille. Male møbler (som jeg har kjøpt for lenge siden og tenkt at jeg skulle male selv). Få ting gjort før jeg rekker å gjøre dem. Reparere ting som har gått i stykker. Skifte lyspærer før man rekker å irritere seg over at de har sluttet å virke. Smårydde. Finne fram i dataintetheten. Og mye mye mer.
Men, å steke ferdigpizza. Det er han ikke særlig god på.

Vi skal lære av våre barn har jeg hørt

Som kjent er vår fireåring ganske engstelig om dagen, særlig for Troll. En barnepsykolog har (sikkert i beste mening) gitt oss råd om å konsekvent fortelle ham at "Det finnes ikke Troll" "Alle voksne vet at det ikke finnes Troll" osv. Så, når jeg i formiddag for n`te gang sier: "Alle voksne vet at det ikke finnes Troll" svarer Brage: "Mamma. De voksne tar feil!"

Kan det være været?

I dag, i det blå huset, er ALLE sure. Inkludert barna. De minste gråter om kapp og de største teller til ti med jevnere mellomrom enn ellers.
Vi vet ikke helt hva det er, eller hvorfor, men særlig trivelig er det ikke.

Rosa Gravemaskin

Det er godt å komme heim til et reint hus. Men en mann som sitter i vindusposten og ser på fotball (Jeg trodde han satt slik og ventet på meg, men men)

I dag snakket vår fireåring om hva han kan bruke alle pengene han har i banken på . Jeg sa at vi tenkte kanskje de kunne spare dem, til de ble så store at de kunne kjøre moped, for da hadde de kanskje veldig lyst til å kjøpe en. Da svarer Odin på to: "Æ vij itte ha moped. Æ vij ha en gavemasin. En josa. Som itte tjøj så fott!"

Tiden går dere

I dag på jobben var det en som spurte meg hvor gammel jeg er. Trettifire, svarte jeg, som sant er. "Du holder deg veldig godt til å være SÅ gammel!"

Louis Lane

Når man er gift med Supermann, kan man av og til få en følelse av å ikke strekke til. I kveld for eksempel. Når Supermann sitter ute på verandaen og maler hyller, og atpåtil er blid som ei sol. Mens jeg, som må være Louis Lane, er så trøtt at jeg tror det beste ville vært full resignasjon.

Tro om Louis Lane var så trøtt noen ganger? Da tror jeg hun tvilte på hele Supermann-greia, en mann som flyr, hvor trøtt kan man bli?!

Troll til Nabo

I dag tidlig var vår eldste sønn veldig stille. Til slutt kom det fram at han hadde vært våken i løpet av natta. Det hadde vært et Troll inne i leiligheta vår! Trollet hadde gått ned trappa, lagt seg i kjøkkensenga og så kommet til rommet hans. Og da jeg spurte hvorfor han ikke hadde ropt på meg, eller kommet over til oss svarte han at det kunne han jo ikke, for Trollet stod jo der! Jeg foreslo at det kanskje var naboen vår, Eskild, som hadde vært oppe og gått på natta, og at han hadde hørt ham gjennom veggen, da kommer det sporenstreks "mamma, e Eskild et Troll?!"

(bildet er lånt fra infoterror.com)

en helt vanlig søndag

Vi skulle på stranda i dag. Bål. pølser, pinnebrød (sånn som seg hør og bør). Vår fireåring er kanskje (og det er i grunnen ikke så rart) litt lei av hele bål, pinne, pølse-greia, og sa sporenstreks da planen ble lagt fram: "Nei, det kan æ ikke! Æ har ont i den andre foten!"

Han ble med likevel.


(bildet lå på google, jeg låner det bare...)

Josa og jijja

Odin to år: "Mamma, æ ensta josa!" (mamma, jeg elsker rosa)
Mamma: "Gjør du det, du?"
Odin: "Ja, å jijja" (ja, og lilla)
Mamma: "Lilla også?
Odin: (mens han sukker) "Ja. tann vi ha det i mojja?" (Ja, kan vi ha det i morgen?)
Mamma: "Ha det, det ka da?"
Odin: "Æ veit itte. Ha det i mojja tili. Æ ensta josa. Å jijja!"

Og her vi snakker om dette og lurer på hvor han har det fra, at rosa er så fint. Sier pappaen; "Skjønna han godt æ, æ synes også det er fint. Kanskje ikke så fint som blått, men. Du legg ikke dette ut på bloggen!"

(bildet har jeg freidig lånt fra scraphaugen.no)