Ferie

Fra og med i morgen vil den som sender mail til jobbmailen min få et automatisk svar.

Jeg reiser er på ferie fra fredag 26.juni og er tilbake mandag ett eller annet juli. Gjelder henvendelsen noe som haster kontakt vakt-telefonen på bla bla bla
(det skal ikke stå bla bla bla, men jeg husker ikke nummeret)

Det vil det kanskje stå her også. Om jeg ikke får til å blåbryggeblogge. Vi får se.

God Sommer!

Gode venner vokser ikke på trær

...men noen av dem bor på Kløfta.

I dag kom Lisa innom på jobb. Det gjorde hun i går også. Jeg planlegger en alvorlig kampanje for å få de folka til å flytte tilbake til byen snart. Bare vent!

Ny Bil

Vi går med planer om å kjøpe oss en ny bil, og guttene vil gjerne være med å bestemme.
Odin: "En Bobil!"
Brage: "En sportsbil."
Så snakker vi litt om fordeler og ulemper med bobiler og sportsbiler, og Odin kommer på at han liker å kjøre fort så han foreslår at vi kjøper en racerbil heller.
Og da vi kjører forbi en sølvgrå RAV4 sier Brage: "En sånn! Den e likens som farfar sin. (og det er den) Bærre at farfar sin e rød."
Jeg forklarer at RAV4 er litt for dyr for oss, og da foreslår Brage at vi kan kjøpe en RAV1 heller, poenget er at den har sånn rund kasse for å ha hjul i bak. Odin lurer på om vi kan kjøpe en gaffeltruck i stedenfor, men da sier Brage at han synes vi skal ha en Ferarri, eller en SportsBobil.


(bilen på bildet er en Audi Cross Cabriolet qattro, den kunne jeg tenkt meg...)

Den virkelige uvirkeligheten

Det er nesten vanskelig å fortsette å skrive noe. Når ei lita jente ikke er mer.

Jeg tåler litt mer fra guttene om dagen. Når det kommer så nært at ungene våre er til låns. For det er de. Og den ene som er til låns, han roter fortsatt, som om ingenting har skjedd. Og når pappaen ber ham rydde opp sier han "Men pappa, jej e jo så jiten!" Og så rydder pappaen opp.

Den største sorg

Når man er to år og må kjempe for livet, og taper, blir verden virkelig ikke den samme.
I dag kom den triste beskjeden.

Hos Frisøren...

...kan man klage om man synes klippen ikke står til forventningene. Det vet ikke mine gutter. Nå er riktignok ikke jeg frisør, men når jeg er ferdig med å late som ser de seg bare i speilet og ler; "nu blei æ skikkelig rar, mamma!" sier de.

Dim Dim

Gratulerer med dagen Torgrim,
8-åring!

Bygge et naust og slakte hanekyllinger

På jobb i dag spurte de hvordan det hadde gått i helga. Og da jeg fortalte om dagen etter begravelsen sa alle "jaha..." litt spørrende.

Og jeg som syntes vi var så flinke.

Et farvel og en dag til heime

Det er nesten rart, at en begravelse kan være så fin. Men det var den, onkel Øyvind sin. Den var veldig fin. Og hele dagen fikk vi sammen, ute i hagen hos bestemor og bestefar. Der kan man gråte, le og synge, helt til det blir kveld og alle må dra hver til sitt, og det tomme rommet etter en onkel kjennes enda tommere.

Og det rareste av alt var da tante Åshild, Kjersti, Asgeir og Maria skulle heim, uten ham. Det tror jeg ikke man blir vant til, noen gang.

Men lille Samuel, han var ikke så sørgmodig. Han gråt litt da han så at alle andre gråt, men for det meste krøp han rundt i gresset og snakket med alle han kom til å kravle over.

Og dagen etter kom alle igjen, tante Søssa, Kamilla, onkel Åge, tante Gunn, onkel Arnfinn, tante SIssel, onkel Kjell, tante Tove, Mari, Barbro, Aleksandra, Johan, Trine og bittelille (store) Nikolay, og enda flere som gikk rett ned på bergene for å bygge naust til onkel Helge, for det hjelper på sorgen, å bygge. Kamilla og jeg gikk i heia, sammen med tantene, og kjente på lukta av lyng, gikk på myk mose og berg, til vi kom til tørvsjågen, eller det som var igjen av den.
Og heia var full av minner og jeg kom til å kjenne på at det jammen er godt å bli voksen.

For bestefar var det også godt å gjøre noe. Han slaktet fire hanekyllinger, som vi grillet. Bestemor, hun klippet gresset. På jordet, med gressklipper...

All ære til Alenemødre!

Thomas har vært på tur. Med jobben. De har hatt en fin tur. Og det er bra. For hadde turen vært dårlig ville jeg blitt skikkelig sur! Alene med to små (som begynner å bli litt store, tross alt) er langt fra umulig, men hjelpe meg så slitsomt!
Og jeg har erfart to ting (i tillegg til den slitsom-biten, som man jo kan forutse). Den ene gjør at jeg kjenner meg litt flink, den andre ikke. Jeg har erfart at jeg faktisk gjør ganske mye husarbeid til vanlig (mengden husarbeid økte ikke nevneverdig). Og så har jeg erfart at det er pappaen som er den ungene setter sin lit til (jeg har alltid trodd at det var en slags automatikk i at det var en mamma-greie). Når Thomas skulle reise ble ungene litt rådville og til slutt spurte den eldste "Men, mamma, hvem skal passe på oss da?!" Og i fire dager har de talt på fingrene og gledet seg til pappaen skulle komme heim, og når så skjer, da er jeg helt overflødig, og skjønner hvorfor jeg gjør så mye husarbeid.

(illustrasjonen har jeg stjålet fra en blogg som ikke oppgav hvor hun hadde stjålet den fra først)

Litt mye

Da jeg startet filifjongen tenkte jeg at dette skulle være en "feel-good-blog".

Det er ikke så lett om dagen. I dag fikk jeg ei melding, om ei lita jente som ligger på St.Olav i respirator og kjemper for livet. Vi tenker på henne, og på mammaen og pappaen.

Rart at livet fortsetter

Det er nesten rart at livet går sin gang. At det er mennesker på bussen, at folk går på jobb, at vi går på jobb, at ungene leker, at de samme nyhetene står i avisene, at folk ler, at folk snakker om vær og vind, det er rart at mennesker kan bli borte, og så fortsetter det bare, nesten som før, og likevel aldri helt som før.

I dag er det bare en veldig veldig trist dag.

http://bare-bambus.blogspot.com/2009/06/jeg-vil-savne-en-onkel.html

Neste gang tar jeg buss

Noen ganger. når man sykler hjem fra jobb, og det regner, (regner er et veldig snillt begrep som ikke passer for været i dag, men i mangel av noe bedre), så kjenner man seg som Katten over.

Brage derimot, satt tørrr og varm inni den gule fine sykelvogna og sa glad og fornøyd: "mamma, dette e akkurat som å vær på fisketur!"

(bildet har jeg lånt fra en annens blogg som tydeligvis hadde lånt det fra en annens som osv. Ikke bare jeg som sykler i regnet skjønner jeg)

Ein skigard

skal som kjent ikke vare evig, men det gjærdet min mann og våre naboer har snekret på i tre langfulle dager ser ut til å tåle noen år. Jeg er helt imponert.

(tegningen har jeg stjålet fra et foredrag om Norge og EU, og må på ingen måte forveksles med vårt nye gjære)

To i en

Forskjell på søsken kan være stor. Veldig stor! Det er det på de søsknene som bor i dette huset. Den eldste er så pertentlig og nøye at han kunne spist kveldsmaten sin på et operasjonsbord. Den yngste derimot...
Og i kveld, da jeg atter en gang påpekte at maten skal ligge på fatet, i ett helt stykke (til man biter av den) og innholdet i glasset er til å drikke, ikke; I) vaske fingrene i II) bade brødbiter i eller III) tømme på bordet. Kommer det fra Odin:
"Æ tjenne en anna Odin. En som gisa nåj han pis!"
Mamma: "En anna Odin?!"
Odin: "Ja, en som itte pis fint, som gisa me maten. Sånn hej." (sier han og demonstrerer hvordan denne andre Odin griser med maten)
Mamma: "Jaha, e han heilt umulig denne andre Odin?"
Odin: "Ja!"
Mamma: "Så heldig vi e da, vårres Odin e jo kjempeflenk tel å drekk fint å spis orntli!"
Odin: "ja! (mens han demonstrerer hvor flink han er) Itte sånn hej, som han andje Odin!" (Og demonstrasjonen med brød i glasset og biter på gulvet gjentar seg).