overhørt en søndag ettermiddag

Pappaen i Det Blå Huset legger seg litt seint om kveldene. Det merkes best sånn rett før middag. Og i dag var ingen unntak. Og guttene ville, som vanlig, at pappaen skulle være med i en eller annen lek, som blant annet innebærer at øynene må være åpne og at han må svare på spørsmål.

Pappa: "Jeg tror ikke jeg orker, jeg har mistet alle kreftene mine"
Sønn (fire år): "Skal jeg gi deg nye krefter?"
Pappa: "Ja, takk!"
(kort pause)
Pappa: *stønn* "au, det var litt vondt, får jeg mer krefter av at du hopper på magen min?"
Sønn: "Fikk du ikke mer krefter?!"
Pappa: "Neeiii, det var litt vondt bare"
Sønn: "Åja, skal jeg prøve ny-måten da?"
Pappa: "Hva var det du gjorde nå da?"
Sønn: "Det var gammel-måten!"

For mange minner på for liten plass!

Min mann klager ikke så ofte. Men det hender. Og de få gangene han gjør det, er det nesten utelukkende over at vi har for mye, på for liten plass. Og det har han rett i. Men, det kan høres ut som om han mener at det "for mye" ikke tilhører ham, men noen helt andre (undertegnede blant annet). Så da fruen i Det Blå Huset påstår at han har over femti T-skjorter, og med fordel kan kvitte seg med minst tjue av dem , blåses det bare i barten og mumles ett eller annet om "i alle fall ikke mer enn tretti". "Hva sa du?!" "Jeg har i alle fall ikke mer enn tretti T-skjorter!" "Så om jeg finner femti, kan jeg kaste tjue av dem?" "Ja! Værsågod!"

Vi kom til femti før vi hadde talt de tjue som brukes til hverdags. Men når det kommer til selve kastingen viser det seg å være nærmest umulig! Noen skriver dagbok, andre limer inn bilder i album, og min mann; han har livet sitt i T-skjorter.

Ungene mine er ikke så lett å imponere

Mammaen: En gang, da jeg reiste med fly til Spania, og vi kjørte fra flyplassen der, så jeg en stor rosa flekk langt borte. Og jo nærmere vi kom, jo større ble den rosa flekken. Nesten som et teppe så den ut. Og da vi var helt nært begynte den å bevege seg, opp i lufta.
Sønn fire år: Hva var det?
Mammaen: Mange hundre flamingoer.
Sønn fem år: Det skjønte jeg!
(kort pause)
Sønn fem år: Mamma, det hadde vært mye tøffere om du hadde sett en grønn mann med tre øyne, to bein, fire armer og en grønn pistol som skjøt grønt slim!

Teater Fusentast

heter de. Og de lager forestillinger som man lever lenge på.

uten overskrift til og med

det hender jeg kjenner at det skorter på kreftene. Det er ikke så ofte. Men det hender. Da kjennes jeg ut som en vridd vaskeklut, eller som et bananskall i grøfta. Jeg liker mye bedre å kjenne meg som... tja, noe kvikkere i alle fall.

.... men jeg liker ikke at noen er sinte på meg

Jeg har aldri vært særlig pysete av meg. Og jeg har alltid stilt spørsmål når jeg har lurt på noe. Men jeg har ikke vennet meg til at når man blir voksen og stiller spørsmål kan folk ta det veldig personlig. Jeg mener det ikke sånn. Jeg LURER virkelig.

I dag er det to sinte mennesker i denne byen. Og det er jeg som har stilt spørsmålene...

Lunsj med Supermann

I dag er det tre år siden vi gikk på Tinghuset i lunsjen.
Og vi feiret som seg hør og bør.

elleve timer på tog

Er bare barnemat for de voksne og ungene i det blå huset!

Øvelse

i dag øva vi oss. Vi inviterte. Vi bygde en gapahuk. Vi hadde bål. Og når treogtyve stykker drikker kaffe og spiser lapper, er den lille skogen perfekt! Selv i øsende regn.

Og naboene. Jeg lurer på om de er med i prisen, eller om vi må betale ekstra for dem.

Hurra!

Vi har funnet det!

Og i morgen skal vi ha første formiddagskaffen der.

Jeg blir ikke klok på ungene mine!

Det ble invitert til bursdag, alle i klassen fikk hvert sitt kort med sløyfe på. Ungene hoppet av glede da de så dem i hylla si. Alle utenom en. Denne ene gråt og sa "Å NEI! ikke bursdag!" Og da det ble klart at han ikke kunne gå, fordi vi skal med toget og se på den lille skogen vi har kjøpt akkurat den dagen, lyste han opp. Og i morges da alle de andre svinset rundt og viste fram alt de skulle ha med i bursdagen sa han lettet "jeg slipper!"

det er bestemoren sin skyld

(For ordens skyld; jeg har ikke betalt lunsj)
Jeg lurer ikke lenger på hvorfor ungene mine sier så mye rart. Her er slutten på en samtale mellom en mor og en datter rundt lunsjtider, som forklarer en hel del.

Mor: Nei, nå skal jeg gå på butikken og få meg en matbit. Og kanskje en dram!
Datter: Ja, det høres lurt ut.
Mor: Men, jeg kan kanskje ikke drikke når jeg er på jobb...
Datter: Nei, men jeg har tenkt på det noen ganger, at det hadde vært godt med et glass vin før jeg gikk på jobb...
Mor: Man kan ikke det i din jobb i vert fall!!
Datter: Nei, jeg tror ikke jeg skal begynne med det.
Mor: Neei, kankje ikke jeg heller. Da måtte jeg sikkert slutte! Eller, i vert fall snakke veldig alvorlig med noen. Og så LOVE å aldri gjøre det mer. Og så måtte jeg gjøre det i smug. Og spise masse mentolpastiller.
Datter: Ja, det høres klissete ut. Men nå må jeg i et møte.
Mor: Javel. Hade

Ei kneik og ei til

Det nytter lite å komme over kneika når det er ei ny rett bak!

blir en brilleslange

En kobra
som ikke så bra
gikk til en øyenlege som var sebra

jeg se'kke bra
serru serru
hva ska' jeg gjøra

vet du hva han svarte da?
jo sebraen sa:

bli en brilleslange bli en brilleslange
ikke mere grå og vanlig filleslange
bli en brilleslange bli en brilleslange
ikke mere grå og vanlig filleslange

(det kommer vistnok med alderen, det der å gå fra Kobra til brilleslange. Og sebraer, de må tjene noe voldsomt med penger!)

Røntgensyn og sånn helt vanlig syn

For noen år siden begynte min mann å ymte frampå at jeg kanskje skulle gå å sjekke synet mitt. GÅ OG SJEKKE SYNET??! pøh! Jeg ser utmerket, takk! (Og siden Han er Selveste Supermann, kan han ikke uttale seg om synet til oss vanlig dødelige). (SÅ DET SÅ!)
Det har ikke vært så mye snakk om dette etter den gangen. Og jeg har tenkt at det er fordi han skjønte at han tok feil. Men tror dere jammen ikke han begynte igjen her for et par uker siden. Bare fordi jeg ikke kunne lese hva som stod på et skilt hundre meter unna (kanskje ikke HUNDRE, men langt nok til at INGEN kan se hva som står med så LITEN skrift). Men for å få en slutt på diskusjonen om hva som er normalt og ikke normalt å lese på denne avstanden, har jeg bestilt time hos optiker til i morgen.

(Og det med at jeg må knipe igjen det ene øyet for å lese hva jeg har skrevet her, DET snakker vi ikke om!)

du vet det er høst

når familien i det Blå Huset pakker bilen en fredag og kjører forbi Bittermarka og Tufsingdal inn i skogen og opp på en Haug, til den fineste lillebrorfamilien.
Nesten som et litt langt kaffebesøk kjennes det som, veldig koselig!

Skjønt på kaffebesøk får man ikke servert fårikål og gått tur.

allijosugivvi

en i los ju givigiveisju
anivlosju giviesju
And i losju givi egeisju
ali jo sju giviviviu

(for den som ikke kan teksten Linnea Dale synger sammen med Donkeyboy).

Jeg lurer av og til på hvem sin unge jeg har fått

Vår sønn (fem år) har vært i bursdag. Han er ikke så begeistret for bursdager, men gir etter for lett press. Mammaen til bursdagsbarnet kunne fortelle da pappaen hentet ham at de hadde hatt en samtale rundt bordet om hvilket Barne-TV program de likte best. Alle hadde svart etter tur, og til sist var det en som sa: "Jeg liker best å se på nyhetene jeg..."

Samtale i baksetet

Lillebror: Men, hvordan kom verden til?!
Storebror: Jo, det var en gang et univers. Nei! Det var en gang... Nei! Nå vet jeg det, hør her! Det var en gang ei sol. Som ikke var ei sol, og så ble den ødelagt. >Og så ble litt av den til denne jorda!
Lillebror: Men da har vi jo ikke noe sol!
Storebror: Litt av den. Hørte du ikke at jeg sa LITT av sola?
Lillebror: Åja.
Storebror: Ja, og så... Så kom det dinosaurer. Og så ble det bare bein igjen av dem, og fra små biter av de beinene ble det mennesker. Bare de minste beinene til dinosaurene, for de er så fryktelig store!
Lillebror: Ja, og så fant vi opp skinnet. Så ble det skinn på beinet. Først fant de opp litt hvitt og så litt mykt, så ble det til skinn!
Storebror: Nei nei nei nei nei. Vi fant jo ikke opp skinnet, det kom også fra dinosauren. Sammen med skjelettet!
Lillebror: Sånn kan det også være, vi kan velge!

Nok en vanlig dag på jobb

Jeg kan nesten ikke tro at jeg velger bort denne jobben.

(selv om det er sent og jeg nettopp kom inn døra heime, og skal sprette opp (frisk og rask) i morgen tidlig og fortsette)

En vanlig dag på jobb...

Fem jenter. På scenen i dag. Fem jenter som har en ting til felles: De er modige, ekte og veldig lett å bli glad i!

Disse fem ble utsatt for overgrep da de var små jenter. Det gjør noe med et menneske. Det gjør noe med et samfunn.

Fin dag på jobb

Når forestillingen flyter, skuespillerne står støtt og publikum ler først og gråter en skvett etterpå. Da er det gøy med teater!

Søndag på en fredag

Våkne sakte. Se at klokka har passert ni. Et bustehode som stikke fram fra dyna, smiler og tusler opp til lillebroren (som står opp så stille at jeg ikke våkner) for å leke med ham. Spise sein frokost med gjester. Se at sola fortsatt skinner og tenke at "nå, nå MÅ vi ga ut" (uten å gjøre det riktig enda).

Men i kveld. Da er det fredag igjen.

Man skal passe seg for alt man ikke vet!

For den som trodde striden mellom Trondheim og Bergen dreier seg mest om fotball og barter. I dag fikk vi brev i posten. Fra Trønderenergi.

"Kjøper du strøm fra Bergen. Uten å vite om det?!"

(jeg mener jeg har hørt at kvaliteten på Bergenstrømmen er litt laber!)

Formiddags- ettermiddags- og kveldsfyking

Når man fyker avgårde på jobb om morgenen, og så fyker i barnehagen sånn litt over midt på dagen, og så skal fyke tilbake på jobb litt før det blir kveld. Da er det utrolig deilig når noen sier; "men spis middag hos oss da vel!" og plasserer en i sofaen med ei avis mens middagen blir til, og når to litt større unger enn våre, som atpåtil er verdens flinkeste barnevakter tar med guttene på gjemsel og drageflyging. Da er man full av krefter til det skal fykes igjen.

Fireårslogikk

Pappa: "Odin. Kofførr ligg sokkan dine oppi eggdeleren?
Odin: "Æ villa ikke ha dem på mer!"

(og som et tips til andre fireåringer: Om mammaen din tar frem streng-rynkene i panna (etter at du for eksempel har lagt alt sengetøyet på gulvet når du skulle rydde), hjelper det å smette i full fart under en balje så bare hodet stikker fram og si: "Men, mamma. Jeg er jo bare ei lita skilpadde!")

Mari, som alltid smilte, som aldri ble eldre og som var der helt fra starten!

Det er så trist, og så merkelig, når noen som har vært der, et sted i verden, og som var der når det som betydde så mye, en gang for lenge siden, blir borte.

Noe å falle tilbake på

De sa det da vi var unge (yngre!) og skulle velge hvilken skole vi skulle søke på. Vi som ville gå teaterveien, vi burde velge en skole som ga oss noe å "falle tilbake på" i fall Teateret ikke ville være venner oss mer (eller vi innså at vi ikke var så talentfulle og måtte gi opp, hva vet jeg). Lærerskolen var vist det beste man kunne velge å falle i.

Jeg gjorde ikke det. Og det har gått helt fint. Og jeg fikk bekreftet det i går da min fireårige sønn sa til meg, med veldig mild stemme "mamma, du kan jo begynne å jobbe på sirkus når du blir stor"
Det er godt jeg har noe å falle tilbake på!

Nyttig viten en søndags morgen

"Se godt! Hvis du har kappe, vinger og jetpack på ryggen. Og det kommer lava ut av rompa, da kan du fly SKIKKELIG fort!"

Snurrsnurrsnurr

Det er ikke så ofte jeg får lyst til å legge ut linker. Men denne har snudd litt opp ned på meg. (For den som ikke orker å sjekke det ut: Ser man en kvinne snurre mot klokka er høyre hjernehalvdel dominant, og ser man henne snurre med klokka; venstre. Dette forteller noe om hvordan vi bruker hjernen vår i det daglige).
Jeg har trodd at jeg er den intuitive, impulsive her i huset. Men, min mann sier hun snurrer med klokka, og jeg må jobbe hardt for at hun skal snu (jeg ser henne altså snurre mot)! Og når sant skal sies, så er det jo sant, det ER jeg som liker å planlegge, se sammenhenger og diskutere. Min mann, han tar tingene mer som de kommer, han finner plutselig ut at en artikkel om vulkaner er viktigere for guttene enn å spise frokost. Og det er han som lager Knerten av pinner og kvister når vi er på tur.

Dette, og vår nyoppdagede forskjeller i ønsket arkitetur (vi skal bygge hus, og jeg må si jeg ble litt overrasket over den romantiske stilen min mann utviser en slik begeistring for. Han på sin side, sier jeg vil bo i en boks...). gjør at jeg mistenker meg for å ha giftet meg med den jeg TRODDE jeg var, og ER den jeg trodde jeg giftet meg med.

klikk

Læring går i trinn har jeg hørt. Og noen ganger kjennes det sånn. Når man plutselig skjønner et par ting som henger sammen, og ser at dette er helt forskjellig fra det man tidligere trodde (eller ikke tenkte på). Det er som om det klikker på plass i hodet og kroppen. Jeg liker det klikket! Opp ett trinn.