Saturday, December 24, 2011

Friday, December 23, 2011

Bare slapp av, nissen er våken, og han har spist!

I alle år har storfamilien møttes hos bestemor og bestefar på lillejulafte. Jeg vil tro det var en praktisk årsak til tradisjonen, seks søsken og en haug med gaver som skulle hit og dit, like greit å møtes dagen før dagen. I gangen har det hvert år stått rekker med poser, en til tante Søssa og alle hos henne, en til onkel Helge og alle der, en til tante Gunn og så videre og så videre. Nå har rekken med poser vokst, ikke bare er det søskene som skal ha sine, men deres barn igjen.
Nå er ikke denne familien av den sorten som lar en anelding til å spise godt gå i fra seg, så like sikkert som poser med gaver har lutefisk og møsbrømlefse blitt servert. Og grøt. Men grøten er bare til nissen, og han er på låven!

I år var vi en hel liten flokk som kom inn på låven i stummende mørke (med lommelykter) og vekka(!) nissen. Heldigvis kan vi vel si, for ellers hadde han forsovet seg til hele jula og pakken og det hele. Men nå er han våken, og han fikk både sang og grøt, så den som venter på nissen i morra kan bare slappe av, han er på vei!

Wednesday, December 21, 2011

Ting i brune pappesker

Jeg har alltid ment at jeg har et avslappet forhold til ting. Jeg har til og med påstått at jeg kunne spasert ut hjemmefra sammen med guttene mine og min mann og ikke tatt med meg noe. Så lite har jeg trodd at det materielle betyr for meg. Helt til nå, helt til jeg og familien min skal flytte. Dagene i huset vårt ser ut som brune pappesker i høye stabler. For oppi de brune pappeskene legger vi tingene våre.

Oppi pappeskene legger vi livene våre. For hver ting vi pakker ned har i seg historier. Historier som forteller meg hvem jeg er.
Et gult fat jeg hadde med meg da jeg flytta på hybel. Et bilde av en fugl som jeg har hatt bestandig. En T-skjorte minn mann kjøpte første gang han var på Old Trafford. Et par grønne støvler guttene hadde da de var bittesmå og knapt kunne gå. Bøker vi har lest og bøker vi skulle ha lest. Alt dette legger vi ned i de brune pappeskene. Og for hver pappeske vi lukker igjen og setter tape over, blir jeg mer og mer vemodig.
Hva er det med disse tingene? Jeg som trodde jeg knyttet meg til mennesker og ikke gjenstander. Jeg savner tingene våre. Der de ligger i avispapir side om side i identiske esker merket med sort tusj “bøker”, “diverse kjøkkenting”, “keramikk, forsiktig” og “litt av hvert”

Jeg savner å ha dem rundt meg. Jeg savner det støvete bildet av en fugl som ingen, ikke engang jeg, synes er noe pent, men som får meg til å tenke på kreppet sengetøy og varme sommerkvelder. Jeg savner den skeiva keramikkskåla med skår i som vi har fargestiftene i. Og jeg savner bøkene, som bare står der, og som vi har lest, eller ikke lest.

Jeg visste ikke at jeg var så knyttet til tingene rundt meg. At de også minner meg på hvem jeg er. Og selv om jeg ikke er særlig glad i forandring, så gleder jeg meg nå. Til å sette de brune pappeskene i en bil, kjøre dem nordover, pakke ut bildet med fuglen, krukken med skår og alle bøkene. Jeg gleder meg til nye hverdager som ser ut som hverandre, uten pappesker i, så får det bare være, at tingene vi har, så uvesentlige jeg enn påstår at de er, er noe av det som holder meg på plass.

Monday, December 19, 2011

Julekort

Her om dagen sendte vi avgårde julehilsener i posten. Det var på langt nær til alle jeg tenker burde fått en, så her kommer en digital julehilsen til alle jeg kjenner (og som ikke finner en i postkassa). (Eller, forresten, da får du bare to, og det gjør vel ikke noe?)

Håper siste rest av adventstida er rolig og god, at jula blir fredelig og at det nye året glitrende hvitt så du kan fylle det med de fargene du selv vil!

Filifjong

Sunday, December 18, 2011

På bussen

Det hender jeg tar bussen til jobb. Her om dagen gjorde jeg det. Det pleier å være hyggelig. Vi har bare blide sjåfører på rute nummer seks, som går forbi hos oss. Sjåfører som smiler og nikker og sier “god morn” og “ha en fin dag”. Sjåfører som sier at du kan sette deg selv om busskortet er tomt. Men ikke her om dagen. Han var ikke sur sjåføren, men han hilste ikke, han så bare rett frem da jeg kom på.

Jeg hadde ikke tenkt videre over det hadde det ikke vært for at på de tre neste stoppene kom det på flere som ikke hilste. På de tre neste stoppene kom det på mennesker jeg kjenner, og de hilste ikke. Det var ei mamma fra barnehagen til gutten min, en mann jeg har møtt på jobb og ei dame som er gift med en kollega. Det regnet ikke, så alle hadde tørre jakker og god tid. Men ingen av dem hilste, de bare gikk rett forbi meg der jeg satt.

Jeg begynte å lure på om jeg var blitt usynlig. At de rett og slett ikke så meg, og at de ville ha hilst om de kunne se meg. Jeg kunne ikke komme på noen bedre forklaring. Men akkurat i det jeg slo meg til ro med tanken på å tilbringe dagen som usynlig kom det en fremmed ung mann med øreklokker inn på bussen, han så meg rett i øynene, nikket og smilte. Man kunne altså se meg likevel.

Vel framme på jobb, i kirken, møtte jeg en mann jeg møter ofte. Nesten hver dag. Han har hvit skjorte, nystrøket. Om vinteren har han sorte vintersko og skjerf over ulljakken, men nå når det er varmt har han bare den hvite skjorten over den hele, rene buksen og de sorte nypussede skoene. Han smiler ikke. Han smiler nesten aldri. Jeg har kjent ham i snart tre år. Da vi hadde sagt hei og god dag til hverandre i ett år fortalte han meg at han har bodd åtte år i Norge, men at det var først det siste året noen hadde hilst på ham. At han hadde hilst på noen. Han sa at han begynte å tro at verden hadde glemt ham. Men så kom han hit, og folk hadde begynt å hilse på ham, og i tre år har mannen med den hvite skjorten kommet til kirken, drukket en kopp kaffe, sagt hei, møtt oss, sett oss. Og kanskje har vi sett ham. Han smiler ikke, men han er synlig.

På bussen hjem fra jobb tenker jeg på ham, som ingen hadde hilst på i sju år, og jeg tenker at jeg, etter bare tre buss-stopp hadde blitt urolig. Jeg tenker at det er ikke så rart at han ikke har begynt å smile igjen. Og jeg håper at den unge mannen med øreklokker fortsetter å hilse på alle han ser.

Wednesday, December 14, 2011

Petra og Pusi

Vi hadde akkurat rukket å forsone oss med at Petrapusen var borte da vi fant Pusi liggende veldig rart og veldig stille ved trappa. Hun pustet og hadde puls ei lita stund der hun lå under Odin sitt ullunderlag i den brune pappeska i gangen, og da vi ringte dyrlegen trodde vi kanskje enda at hun skulle bli frisk og rask igjen om et par uker. Men da pappaen til to triste gutter hadde kledd på seg jakken for å kjøre henne til dyrlegevakta og skulle til å ta henne med i bilen, var hun helt helt stille.

En knust Odin og en gråtkvalt Brage i seng i kveld. Og jammen gråt ikke de voksne en skvett de også.

Tuesday, December 13, 2011

Bestefar (94 år) og Lucia (1725 år)

Da jeg var lita pleide vi å feire bursdagen til bestefaren min rundt Luciadagen. Det betydde at på den dagen i året var det et sted mellom fem og tolv unger i nabohuset. Jeg husker ikke om vi spiste kaker, eller middag, men det gjorde vi sikkert. Vafler spiste vi i alle fall. Det som var like sikkert som vafler på bursdagen til bestefar var at vi (ungene) kledte på oss hvert vårt hvite laken (som vi fant på loftet, i det kottet hvor du var sikker på å bli funnet først når vi lekte gjemsel), vi fant fram juleglitter og lysstumper som vi tente før vi slokket taklyset. Og så gikk vi rundt og rundt; fra gangen inn kjøkkenet til stua, ut på gangen igjen, inn på kjøkkenet og til stua på nytt, og slik gikk vi rundt og sang helt til en av oss fikk varm stearing på hånda og taklyset kom på igjen.

Det var fint.

Lenge trodde jeg det var bestefars måte å feire bursdag på, og skjønte ikke helt hvorfor han ville ha det sånn, med unger som gikk i ring og sang.

Monday, December 12, 2011

Hull i veien og ti tanter (sendt nå i høst)

For noen lørdager siden kjørte jeg på en grusvei. Det var en vei jeg ikke hadde kjørt på før, men siden jeg hadde fått rimelig god beskrivelse av hvor jeg skulle og hva jeg skulle se etter langs veien var jeg ganske sikker på at jeg kjørte riktig. Da jeg hadde tatt av fra hovedveien og kom inn på denne temmelig smale og noe humpete grusveien som jeg hadde fått beskrevet, så jeg at det lå en bil foran meg. Et godt stykke foran. Og den bremset ned.

I det jeg kom opp rett bak den begynte den å kjøre igjen, ganske sakte. Og så svingte den, og jeg svingte etter. Og slik fortsatte det, i flere kilometer. Det hadde seg sånn, at i denne veien var det noen store, virkelig farlige hull. Og dette mennesket som satt i bilen foran meg var tydeligvis kjent med disse hullene i veien. Men det var ikke jeg. Han stoppet altså opp, og ventet, for å vise meg hvor jeg måtte svinge unna.

Det å bli geleidet så elegant unna mer eller mindre usynlige hull fikk meg til å tenke på tantene mine. Jeg har ti tanter. Noen av disse tantene har vært gode å ha når Livet har humpet seg til, Når jeg var lita var det alltid ei tante i nærheten, ei tante som viste råd om det som måtte være; som kunne trøste eller forstå, alt etter som hva som trengtes akkurat da. Når jeg var tretten år og ingen i hele verden forstod meg, da var det ei tante som hadde tid, og som forstod. Når jeg var sytten år og kjæresten min hadde forlatt meg, da var der et tantefang som trøstet. Når jeg senere har strevd med livet på ulike vis, har det alltid vært ei tante der, som jeg kunne spørre til råds.

Jeg har ei tante som kan få unger til å sove natta igjennom, - ei tante som får meg til å skjønne at alt begynner med meg selv, - ei som får meg til å flire, ei som smitter livslyst og lager blodpannekaker når vi ser litt bleike ut. Du har ei tante for alt du, sier min mann, og det har han helt rett i.

Men i det siste har jeg ikke bedt om så mange råd. I det siste har jeg tenkt at jeg kunne veien, at jeg har en plan for livet som jeg vet hvor går. Og jeg lurer på om det har vært litt overilt. Det er en og annen hump jeg kunne unngått om jeg hadde hatt noen til og vist meg veien. Det finnes noen som har gått foran meg, som kunne vist meg hvor det kan være lurt å bremse ned og kjøre rundt.

Jeg vet ikke hvem det var som satt i bilen foran meg her om dagen da jeg kjørte på den hullete grusveien, men jeg skylder stor takk. Ikke bare for at han berget meg for ei verkstedregning som ville svidd, men for å minne meg på at selv om jeg veit veien er det ikke sikkert jeg klarer å se alle humpene og hullene uten hjelp. I helga skal jeg jammen invitere tantene mine på kaffe.

Saturday, December 10, 2011

Nobelprisen

plutselig ble denne bloggen veldig veldig liten. Og verden ble veldig veldig stor.

på en grusvei (sendt i vår, tror jeg)

Jeg har sluttet å vente. Jeg vet ikke helt når det skjedde, eller hvorfor. Men her om dagen så kjente jeg det. Det er vanskelig å forklare, men det var som når det regner og du ikke oppdager at det har regnet før det har sluttet. Eller som når guttene våre har lagt seg om kvelden og huset blir tomt for lyd.

Jeg hadde nettopp fulgt minstemann i barnehagen og var på vei til jobb. Og så kjente jeg at noe var annerledes, men jeg kunne ikke skjønne helt hva det var. Jeg lurte på om jeg hadde glemt noe, og sjekka telefonen og leita etter den lille blå boka hvor jeg skriver alt jeg bør huske. Jeg hadde både telefon og blå bok.
Hva kunne det da være? Hele dagen varte det, denne følelsen av å mangle noe, eller kanskje fått noe.

Jeg vokste opp i ei lita grend, langt nord og langt vekk fra folk. Og jeg gjorde ikke stort annet enn å lengte; lengte vekk. Ut, opp og fram. Jeg gikk i skogen, i fjæra, på grusveien mellom fjellene og havet og snakket, med meg selv. Det var ikke så mange andre å snakke til. Jeg snakket med meg selv om alt som skulle bli i livet.

Så reiste jeg. Men lengselen, rastløsheten og ventinga som jeg trodde hørte til mellom fjellene og havet, ble med. Jeg flyttet så langt vekk jeg kunne komme, hadde mennesker rundt meg, og sluttet å snakke med meg selv. Men ventinga, som jeg trodde skulle bli igjen der heime, den ble jeg så vant til, at jeg trodde den hørte til, trodde at det å vente er noe som hører med i selve Livet. Jeg ventet på kjærligheten, på å forstå, på å høre til og jeg ventet på å slippe å vente. Men jeg skjønte aldri hva som måtte skje, eller hva som skulle til.

Jeg vet ikke hva som skjedde. Men den morgenen, med telefonen og den blå boka på plass, på vei til jobb, på en grusvei mellom et fjell og ei fjære, så forsvant uroen, lengselen og ventinga. Den hadde kanskje forsvunnet før, men jeg merket det der, på grusveien, og kjente noe annet istedenfor. Jeg venter ikke lenger.

Friday, December 9, 2011

Odin (fem år) når vi ber ham komme på badet for å pusse tennene:

"pusse tennene? Igjen?! Vi gjør det jo Hver dag!"

Thursday, December 8, 2011

med forbehold (sendt i sommer)

Jeg har ei venninne. Hun ligger våken om natta og stirrer i taket nå for tida. Hun stirrer i taket og får ikke sove. Om dagen sukker hun. Lange dype sukk som gjør alle spørsmål overflødige. Det er bare den som aldri har vært forelsket som ikke skjønner hva det er som plager henne.

Denne kjærligheten, som kommer settende etter oss når vi minst aner det og når det absolutt ikke passer! Kjærligheten, som ikke bryr seg det fnugg om planer som er skrevet opp i almanakker eller i kalenderen på kjøleskapet.
Men for den som setter et lite merke ved siden av planen, et bittelite merke med et forbehold om å holde øynene åpne, et forbehold om at det kan dukke opp noe uventet, noe som forstyrrer planene, kan livet ta ei helt annen retning enn det som var tenkt, ei retning som også kan være bra.

Det kan også være små ting; en venn du ikke har sett på lenge kommer forbi og du hopper over møtet som var planlagt for å ta en kaffe istedenfor eller bussen du skulle ta blir forsinket og du rekker å sette deg med beina i et vann og bare være til. Eller det kan være større ting; jobben du finner en annonse på når du drikker morgenkaffen over avisa, som du søker på, og får. Eller en lang reise du alltid har drømt om men som du ikke har tatt, og så kommer sjansen. Tar du den da?

Disse mulighetene som ligger der foran oss som skatter. Skatter vi må ha våkne øyne for å oppdage. Vi må ha det lille merket ved siden av planen i almanakken, merket som gir forbehold om at livet kommer med en skatt vi kan ta med oss, en skatt som kan forandrer livet vårt. Eller i det minste gjør det litt rikere.

Kanskje har jeg noen skatter bak meg som jeg ikke har plukket opp, og jeg tenker av og til på hvordan det ville blitt om jeg hadde gjort det, om jeg hadde tatt sjansen og ikke bare fulgt planen.
Enda verre, enn om jeg har hatt det for hastig, for hastig med å følge kalender på kjøleskapet og ikke sett mulighetene, enn om jeg har gått forbi både en kopp kaffe med en god venn eller en jobb jeg har drømt om?

Denne helga skal jeg tilbringe sammen med min sukkende venninne, og det gjenstår å se om hun har husket det lille merket i almanakken, merket med forbehold om Kjærligheten, for dette var ikke planen!

Wednesday, December 7, 2011

Brage (fortsatt bare) seks år II

Mamma? Du vet den Flåklypafilmen? Hvorfor spiller han der fyren munnspill hele tida? Han kunne jo bare nynnet istedenfor!

Brage (fortsatt bare) seks år I

Brage: “Jeg ønsker meg masse edderkopper til det nye huset!”
Mamma: “…edderkopper??”
Brage: “Ja, snille edderkopper. Så får vi ikke så mange insekter der. Insekter er det verste som finst!”

Tuesday, December 6, 2011

og dessuten

har jeg nettopp gjort en ny avtale med NRK om å skrive for God Helg i P1 også i 2012. Hurra!

Om danseren (sendt i sommer)

Jeg tenker på mennesker som er så redde for å gjøre noe feil i livet, at de ender opp med å gjøre ingenting. På mennesker som har en drøm. En drøm som blir liggende. Jeg kjenner ei voksen dame som hadde så lyst til å bli danser, hun danset hele tiden da hun var lita jente. Danset på tå. Hun gikk aldri, hun bare trippet, hoppet og sprang i lette trinn. I dag sitter hun på et kontor, midt i byen. Hun kjører på jobb, og så sitter hun der fremfor den blå og hvite skjermen og skriver.

Hun skriver om folkehelse. Om hvorfor politikerne må bevilge mer penger til turstier og tilrettelegging i marka. Hun skriver om hvor viktig det er at folk kommer seg ut, for da holder de seg så friske, skriver hun, inne på kontoret sitt. Kanskje fingrene hennes danser over tastaturet, men føttene, føttene som danset og aldri gikk, den gangen for førti år siden, de ligger pent stille i skoene sine under bordet.

Hun pleide å danse for oss da vi var små. Satte på musikk i stua og danset med oss på ryggen, på magen, med våre føtter på sine. Vi lo og danset med. Hun danset til håret i nakken var vått av svette, og når vi spiste kveldsmat fortalte hun om da hun var lita og drømte om å bli danser. Hun drømte om Isadora Duncan, den store dansekunsteren som kom fra Amerika til Europa og revolusjonerte dansen fullstendig. Hun drømte om å stå på en stor scene med full sal, og danse til publikum gråt. I dag sitter hun på et kontor i byen. Og skriver om folkehelse.

Hvorfor danset hun ikke som Isadora Duncan? Hvorfor danset hun seg ikke ut i verden? Var det noen som fortalte henne at hun ikke kunne? Hva var det som stoppet henne? Var det oss, barna? Var det moren hennes? Eller var hun redd for å ikke klare det? For å prøve, og ikke få det til. Og komme hjem, uten å ha lyktes? Jeg har aldri spurt henne. Men i dag lurer jeg på det. Hva var det hun var redd for?

Jeg tenker på om jeg har latt drømmen bli liggende, om jeg har vært redd for å feile. Har jeg blitt som moren min, med blå og hvit skjerm, fingre som danser over tastaturet og føttene pent i ro under skrivebordet?
Jeg tenker på oss, mennesker som er så redde for å gjøre feil at vi kan ende opp med å gjøre ingenting, om vi ikke hver eneste dag retter ryggen, løfter blikket og sier til oss selv; “jeg dør ikke av å prøve, og man blir aldri for gammel til å danse!”

Monday, December 5, 2011

fra i sommer (tror jeg det var)

I det siste har jeg tenkt litt på dette med å være god. Og hvor vanskelig det egentlig er. Jeg har inntrykk av at det er en generell oppfatning av at gode mennesker bare er gode, helt av seg selv, Ja at det rett og slett er snakk om noe genetisk eller noe som i alle fall ligger lett for vedkommende.

Det begynte med at min yngste sønn, på fire år, kom hjem fra barnehagen og fortalte at han hadde blitt fryktelig sint og slått en av guttene han leka sammen med. Med et sverd. Og da jeg sa at han ikke må slå folk, hverken med eller uten sverd, uansett hvor sint han blir, så han bare på meg og sa: “Men jeg liker ham jo ikke. Hva skal jeg gjøre da?!”

Jeg ble litt satt ut, må jeg si. Ja, hva skal han gjøre da? Er det mer greit å gjøre vondt mot noen du ikke liker en den man liker? Selv om man er bare fire år? Selvsagt er det ikke det. Men jeg tror at det min fireåring så rett fram beskriver er noe vi kan kjenne oss igjen i. For skammen jeg følte da han sa “Men jeg liker ham jo ikke, hva skal jeg gjøre da?” kom ikke av at han oppriktig mente nettopp det, men den kom fordi jeg kjente meg igjen.

Det er mye enklere å være god og snill mot dem som er likende og hyggelig enn mot dem som bare er ufin og frekk tilbake. Når godhet møter godhet er det ingen sak, da føler man seg jo både snill og flink. Men når jeg virkelig forsøker å gjøre noe godt for et menneske og bare møter sinne, frustrasjon, hån, ironi eller utakknemlighet, da får jeg bare skikkelig lyst til å være ekkel tilbake.

Så når min sønn på fire spør hva han skal gjøre når han ikke liker noen er det lett å svare “for visst du er snill mot ham, så blir han snill mot deg”, men så vet jeg jo at det ikke er sant. Han kommer til å møte mange som ikke er snille tilbake selv om han er så grei han bare klarer. Og så må han fortsette å finne en grunn i seg selv, eller et annet sted, for å være velge det som er godt. Så hvorfor skal han ikke bare slå dem unna med sverdet sitt først som sist?

Jeg vet at jeg har ord på meg for å være ganske grei. Jeg vet ikke om det kvalifiserer til å være god direkte, men jeg vet at bare det å holde en viss standard på å være normalt høflig kan være ganske krevende. Så jeg tror jeg tør påstå at godhet ikke kommer av seg selv, det er ikke medfødt. Å være grei krever en stor porsjon hardt arbeid når sant skal sies. Og å finne gode svar til fireåringer med sverd er en stor del av det hele.
Særlig når det ærlig talt hender jeg ønsker meg mitt eget sverd av og til.

Sunday, December 4, 2011

Om en telefonsamtale med pappa (sendt på våren en gang)

“Jeg er ikke av dem som maser på ham hver dag, så nå må han pinadø høre etter” Det er faren min som sier dette, i telefonen, midt på natta. Vi har nettopp fått beskjed om at hans yngste barnebarn er sendt på sykehuset i hui og hast, og vi vet ikke hvordan det vil gå.

Det er første gang jeg hører at faren min ikke har alle svarene selv, og det er i grunnen en lettelse i kaoset som melder seg når en liten gutt på ett år, som bare for noen dager siden hadde lært seg å si “traktor”, vel, han sa ikke traktor helt rent, men vi var alle skjønt enige om at det var det han mente å si, og der lå han i en bil med sirener og ei mamma som er mi lillesøster, og selv om hun var den modigste denne natten, vil hun alltid være lita for meg, og jeg kunne ikke beskytte henne. Eller ham.

Som storesøster skal man passe på. Man skal trøste og blåse på såret med grus i, man skal gå i mellom når naboguttene truer med juling og man skal løfte over gjerdet når vi plukker jordbær i smug. Som storesøster skal man passe på. Og som tante skal man passe på. Men noen ganger strekker jeg ikke til. Noen ganger er jeg for mange mil unna, og selv om jeg var der ville det ikke hjelpe.

Det er to år siden. Men i dag kom jeg til å tenke på den telefonsamtalen midt på natten, med pappa.
Med bestefaren til en syk liten venn, som vi var så redde for. Jeg kan ikke huske om det var meg eller ham som ringte, jeg tror det må ha vært meg. Det burde vært meg som ringte den natten, natten før dagen alt gikk bra. Natten før dagen legene på sykehuset gav oss pusten tilbake, gav oss gutten tilbake. Gutten som nå, to år etter, snakker som en foss, ikke bare om traktorer, men om det også.

Livet kan være et skremmende sted. Og når det blåser som verst, hva gjør vi da? Hvem vender vi oss mot når skrekken tar tak og klokken er tre på natten. Vi ringer hverandre, men det er lite trøst å hente når vi ikke vet. Når vi ikke kan si; dette går fint, vi snakkes i morgen, sov nå.

Vel, pappaen min, han er ikke av dem som maser på ham hver dag, så da får han pinadø høre etter.

Friday, December 2, 2011

Seks år (sendt en gang på våren)

“Mamma jeg kan sykle! Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det enda.” Det er en seksåring som sier dette. Han sier det så lett og selvfølgelig at jeg tror ham. “Det er klart du kan” svarer jeg, selv om han for bare to dager siden lå med sykkelen veltet over seg og kastet hjelmen i asfalten da han reiste seg og gikk sin vei i sinne.

Men nå står han her og ser på sin eldre fetter som sykler så feiende og flott opp og ned bakkene og rundt i svingene så lett som bare det. Vi kan kjenne det, alle vi som ser på, hvordan det er å sykle i på tørre veier med ny sykkel. Ny sykkel i passe fart, for å kjøpe is. “Det er klart du kan sykle”.

Så vi, seksåringen og jeg, bestemmer oss for å pakke en kurv med brød, kjeks, kaffe og saft, ta hver vår sykkel og dra på sykkeltur. Vi skal sykle den stien som ikke er så bratt eller så svingete, for det er lurest. Så skal vi bade før vi spiser, og kanskje fange en krabbe. Som vi må slippe ut igjen. Så skal vi sitte på det rutet pleddet som bestemor har sydd og spise maten vår. Vi skal sitte der og glede oss til å sykle hjem igjen.

“Vi må huske hjelm.” Sier han, “du må også ha hjelm, selv om du er voksen.” Og jeg sier at alle som sykler skal ha hjelm, også de voksne. Og så snakker vi ikke mer om det. For når alt kommer til alt så haster det vist ikke sånn med den sykkelturen.
“Vi kan drikke kaffen og spise kjeksen på det rutete pleddet i hagen, istedenfor”, sier han. Men jeg synes kanskje at det er på tide å øve seg litt, for det kommer ikke av seg selv. Skal man lære å sykle, så må man øve seg! Og da kan vi like gjerne gjøre det i dag. Når det er sol og veiene er tørre.

“Men mamma, jeg kan sykle sier jeg jo. Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det enda. Men neste søndag, da kan jeg det sikkert. Vi kan dra på sykkeltur neste søndag.” Sier han likefrem og setter seg ved bordet og finner fram skrivesaker. Og så skriver han, han skriver! Jeg ante ikke at han kunne skrive.

Jeg får vel bare forberede meg på sykkeltur neste søndag.

Thursday, December 1, 2011

Om oldefar og nordlyset (sendt i februar)

Ikke vink til Nordlyset, da kommer det og tar deg!

Jeg har prøvd, ute på trappa med et hvitt håndkle. Men med døra inn til gangen på vidt gap sånn at jeg kunne springe inn om Nordlyset skulle komme for nært. Jeg var åtte år, og kveldene i februar var klare, kalde og kom med fyrverkeri av lys på himmelen.

Hvis du har prøvd å vinke til Nordlyset, dette elektromagnetiske fenomenet som eksploderer i lys over himmelen i vinterhalvåret hos oss om bor langt nord, så vet du at det svarer, det bukter seg ned mot deg i voldsom fart, og det er ikke annet å gjøre enn å springe inn og lukke døra godt bak deg!
Jeg kan ikke huske hvorfor Nordlyset ble så sint at det ville ta oss bare for at vi vinket til det, og ikke vet jeg hva det kom til å gjøre med oss heller, men at det var farlig, det var det ingen tvil om.

Jeg prøver å huske om de voksne som advarte oss mot denne vinkingen hadde smil i munnvikene og glitter i øynene, men det jeg husker er at de ikke ville bli med ut. Og ble vi for lenge på trappa kom de og hentet oss inn, for at vi ikke skulle fryse, sa de, mens de kastet et blikk opp mot fyrverkeriet på himmelen.

Jeg har bodd i by siden jeg ble voksen, i byen får du ikke så lett øye på Nordlyset, det er for mange gatelys i veien. Det er kanskje like greit, om man tenker på alle de menneskene som ikke vet bedre og ville ha vinket i tide og utide.

Det er mange ting byfolk ikke vet at man skal passe seg for. Huldra for eksempel. Den fineste jenta du kan tenke deg ,med hale, som kyrne. Som lokker og lurer deg med inn i fjellet, og da blir hun et monster, og du er fanget i fjellet for all tid. Men Huldra er kanskje ikke så mye i byen at det er noen reel fare.

Oldefaren min, var en mann på nesten to meter, han ble veldig gammel og veldig krokete. Han ble så krokete at han kunne se oss ungene rett inn i øynene uten å bøye seg. Han var en stillfaren mann som ikke snakket uten at han hadde noe viktig å si. Men en dag fortalte han oss ungene at han hadde sett Huldra, han hadde lest fadervår og ventet til hun forsvant. Jeg husker at jeg gikk i skogen hele den sommeren og lette etter Huldra uten så mye som å få et glimt av halen hennes.

Oldefar sa en gang, når naboen lå sjuk; “det får vi overlate til Vår Herre” og en annen gang kom jeg inn til ham da han satt og leste i bibelen. Mer enn dette var det ikke, men det var nok til at jeg skjønte at Gud er noe vi ikke snakker om, en kraft som er mye større enn oss selv. Og sånn ble det til, at jeg ikke helt skjønner å skille mellom folketro, det kristne og naturvitenskapen.

Av og til lurer jeg på om oldefar virkelig reddet seg fra Huldra med Fadervåret, og av og til tenker jeg at vi vet jo at Nordlyset er et elektromagnetisk fenomen.
Det er en bare en måte å finne ut av det på. Å stille seg på trappa, men døra godt lukket, med et hvitt håndkle, og vinke av all kraft neste gang himmelen eksploderer i lys.

Hvis jeg tør.

Wednesday, November 30, 2011

I desember

vil alle filifjonginnlesningene til P1 komme på bloggen. Nesten som en adventskallender. Bare at det ikke er 24 av dem. Og ikke er de særlig julete av seg heller. Så, en slangs adventskallender som ikke starter den 1. desember, men i dag, og med bare elleve luker igjen. Jeg kan ikke engang love at de kommer annenhver dag.
(Noe som minner meg om Tyra da hun var fire år og sa til Brage: "Brage, vi har ikke system på noen ting!")

en liten tjuvstart for filifjonglesere (Kan også høres i P1 lørdag morgen)

Jeg har ei tante, hun elsker jul. Jeg overdriver ikke, hun virkelig elsker jul. Hun begynner å planlegge og pynte lenge før vi andre har kommet på at vi nærmer oss desember. Og hun gjør det med en sånn glede og entusiasme at jeg et øyeblikk kan forveksle hennes oppriktige forventing med min egen litt mer avmålte innstilling til jula, og et øyeblikk tro at jeg faktisk gleder meg til jul.

Der sa jeg det, tro at jeg gleder meg. For jeg må ærlig innrømme at jeg har et litt, nei, ikke litt engang, jeg har et veldig anstrengt forhold til jul. Det begynte da jeg var tretten år og skjønte at det var noe jeg ikke skjønte med julen, at alt dens innhold bare ble helt, fullstendig feil. Det er klart, julen ble ikke noe hyggeligere av at det gikk en mutt og sint tenåring omkring i huset og skjente, men det var likevel det året jeg kan huske at forandringen i mitt forhold til jula begynte. Før det hadde jeg vært like entusiastisk som min tante.

Men hva var det som slo inn i den trettenåringen, som var meg, den gangen? Hva var det som vrengte seg og gjorde at jeg ikke klarte å glede meg i all denne overfloden av mat, gaver og tid? Det er ikke godt å si, og det kunne jo like gjerne ha vært hormoner, når jeg får tenkt meg litt om. Men sett at det ikke var det, sett at det var noe annet? Noe som hvert år siden har kvernet og plaget meg helt fra midten av november og til vi runder januar og endelig er ferdig med hele du grønne glitrende tre og kan kaste ut både gran og nisser.

Kan det være at det jeg stadig går og kjenner på, er urettferdigheten? Kan det være at jeg rett og slett får dårlig samvittighet av alt vi handler inn, av alle gavene vi kjøper, som kanskje ingen engang vil ha, før vi lukker dørene og sitter her i våre varme trygge hjem med mer mat enn vi orker å spise, men spiser likevel helt til vi ikke orker enda en gang? Kan det være at noe i meg prøver å si at det må finnes en annen måte å feire jul på, en måte uten bismak og stappfulle mager?

Hva skal jeg i så fall gjøre med det? Skal jeg drepe gleden og entusiasmen til tanten min som allerede har pakket inn hver en gave og pyntet hjemmet sitt fra grunnmur til pipe? Det ville være det samme som å fortelle henne hvor hennes mann, hvert år gjemmer julegaven hennes. En gave som hun, hvert år, leter like iherdig etter, men aldri finner. Ville det tjene til noe? Jeg tror ikke det, det blir nødvendigvis ikke bedre om hun er like dårlig stemt som meg.

Når det kommer til de helt store tingene, som jul i aller høyeste grad kan gå for å være, tror jeg små skritt gir store og varige forandringer, så min strategi er altså; små skritt. Noen få ting, som knapt kan merkes, men som gjør det litt mindre uutholdelig. Jeg kan velge gaver som ikke bare betyr noe for den som skal få den, men også for den som selger gavene. Min far sier han snart kan starte osteproduksjon med alle de geitene han har fått opp gjennom årene, du kan nemlig kjøpe ei geit, eller et annet dyr, hos en organisasjon som sørger for at noen som trenger pengene mer enn min far, får til mat på bordet. Og jeg kan forhøre meg så smått om det er noen som sitter alene i jula, som trenger at jeg stikker innom. Ingen revolusjon altså, men små små skritt som gir en liten opplevelse av mening. Jeg sier ikke at jeg alltid gjør dette, men når jeg har gjort det, virker det som en lettelse.

Så gjenstår det å se, om tante finner gaven i år, om pappa får ei geit til eller om magene våre rett og slett sprekker før vi i det hele tatt kommer til gavene. God jul og lykke til!

Tuesday, November 29, 2011

"en smule nedstemthet"

Dette med humøret. (Ja, jeg blir utrolig selvopptatt av å være bare bittelitt syk, jeg vet det). Jeg ville finne ut om det er vanlig at man blir så utrolig deppa av at lungene funker dårligere. Så jeg googlet "luftveisinfeksjon/humør" og da kunne jeg i ett av treffene lese at jammen, det er helt normalt. Det stod riktignok ikke "deppa", men "en smule nedstemthet". Det stod også at man i tillegg kunne merke en lett tørr hoste.
Dette (nedstemtheten og tørrosten) var riktignok symptomer på hunder med kennelhoste, men i aller høyeste grad gjenkjennelig. Heldigvis kan man også lese at "med mindre det oppstår voldsomme bakterieinfeksjoner i forbindelse med kennelhosten, vil hunden komme seg fullstendig"

Godt jeg ikke har Rabies.

Monday, November 28, 2011

Jada jada

I går kveld tenkte jeg at en liten tur på jobb kan vel ikke skade. Jeg er ikke SÅ dårlig, tenkte jeg i går.

I dag tenker jeg at når det kjennes som en nordpolferd å levere guttene i barnehagen og på skolen er det kanskje like greit å holde seg heime.

Sunday, November 27, 2011

God første søndag i advent du liksom

Lungebetennelse nå! Det er det minste fjonge jeg kan komme på. Og så klart fikk jeg det til. Det aller (aller!) tåpeligste er at jeg tror det er selvforskyldt. Jeg har rett og slett vært for tynnkledt. Jeg, som alltid har pakket meg inn i lag på lag med ull har slurvet med vinterkokongen! Og det etter at vi har flyttet nord for polarsirkelen. Hvor tåpelig går det an å bli?! Og det nest verste (etter det verste, som er at man blir så slapp og bare vil sove når alle andre går for å tenne julegrana og få gløgg og godteri atpåtil) det er at man blir aldeles sur og grinete av å ha lungebetennelse. Man blir rett og slett så sur at man tror at det skal vare for evig. Det dårlige humøret.

Så, god første søndag i advent. Pøh!

Wednesday, November 23, 2011

Snart er det bare punktum igjen

Jeg har lest noen blogginnlegg fra et par år tilbake, og jeg merker meg at de var lengre enn dem jeg presterer nå om dagen. Det kan være mange grunner til det at blogginnleggene blir stadig kortere, en av dem er at jeg får ut nokså lange (ikke lange egentlig, men lengre) tekster etter at Radioen fant ut at de ville ha dem, og dermed blir det ikke så mange ord igjen til blogg. En annen grunn er at livet kanskje har blitt kjedeligere (det har det ikke, så den grunnen er en tullegrunn, men det måtte sies). Eller så kan det hende at det er med tekster som med kroppen. Den krymper! Jeg har nemlig krympet, en og en halv centimeter. Det er helt sant. (I alle fall så sant som målinger på legekontor kan bli). Og det er en grunn jeg kan skjønne. Men, fortsatt er jeg her. Og fortsatt er det bokstaver foran punktum.

Monday, November 21, 2011

Vår seksåring kommer meg i forkjøpet, (som vanlig).

"Mamma, du vet at Petra kanskje ikke kommer hjem?" Sier Brage, og ser litt trøstende på meg.

Og jeg som har gått og lurt på hvordan jeg skulle si akkurat det, til ham.

Sunday, November 20, 2011

Nå og Da

Noen ganger lurer jeg litt på om jeg burde la guttene spille mer dataspill... Særlig når jeg overhører leken deres og hører; "og der danser den gale mannen Hula Hula, naken, og midt på veien. Hvordan det går? Følg med i i neste episode av..." (må uttales med lekeøstlending for å få korrekt gjengivelse)

Vi lekte aldri at nakne, gale menn danset Hula Hula midt på veien. Vi lekte at vi var foreldreløse barn som rømte fra barnehjem.

Saturday, November 19, 2011

Zoologisk høst

Det kan virke som om alle ungene i Indre og Nordre Salten, (eller de voksne som bestemmer over ungene kanskje) har fått det for seg at det å sette opp forestillinger hvor mennekser spiller dyr er en god ide. Jeg har intet mindre enn fem ulike prøver med enda flere arter representert denne høsten.

Men jeg på min side, er mest glad i katter. Og en av dem har fortsatt ikke kommet hjem...

Tuesday, November 15, 2011

Vente vente vente

på en liten pus som ikke kommer hjem.

Jeg lurer på hvor ille det kommer til å kjennes med tenåringsbarn, når ei katt får meg til å bli så ute av meg.

Monday, November 14, 2011

PetraPusen

kom ikke hjem i går kveld. Det er stor sorg i det Lille hvite leiehuset. Selv om min pappa sier at "det bare er ei katt", så får vi lov til å være engstelige for henne.

Saturday, November 12, 2011

Brage seks år (ei lita stund til i alle fall)

i trettiårsdag hos sin tante: "mamma, hadde ikke dette vært en morsommere feiring om alle va vektløs?!"

Det hadde det utvilsomt vært.

vi har kulturdager her i bygda

for meg er det nesten litt utrolig at det går an. Til og med Supermann lar seg inmponere over dagene og kveldene i disse dager på landsbygda.

Friday, November 11, 2011

Hurra for deg og meg!

Nå står bursdagene i kø. En kusine i går, ei lillesøster i dag, og så meg om et par dager. Vi her nord feirer som best vi kan, med alt hva det innebærer av mat, mennesker og salig kaos. Kusinen i Berget (som guttene konsekvent kaller Bergen) håper jeg blir behørig feiret der hun er!

Hurra for henne, for lillesøster og et for meg sjøl.

Tuesday, November 8, 2011

noen mennesker imponerer meg

sett bort fra dem som overlever ekstreme situasjoner av ulik art og varighet lar jeg meg imponerer over mennesker som jobber for noe, uten å få et øre for det. Jeg slutter ikke å bli, litt misunnelig, og kanskje til og med forundret, over at noen vil bruke timer, dager og år på noe som ikke bare gagner dem selv. Slipen scene har slike mennesker rundt seg. Heia Slipen!

Monday, November 7, 2011

Jobbejobbejobbejobbe

jobbe jobbe, men vi klager ikke. For med alle denne jobbinga får vi fri hele jula. Og det blir fint!

Sunday, November 6, 2011

I London

sammen med Tor Åge Bringsværd. Og jeg har ikke helt kommet hjem ennå, for jeg reiser bare når jeg kjører til og fra disse teateroppdragene, og jeg må si at det er jammen ikke så verst, å få være seks timer i London, og godt og vel et døgn på Engeløya på ei og samme helg.

Friday, November 4, 2011

Rådløs Filifjong

Sett at man har et generellt bekymret barn, og sett at det barnet i særdeleshet bekymrer seg for å bli voksen, med alt hva det innebærer, og en dag særlig at man må jobbe, og at dette barnet ikke vet hvordan eller hva man gjør når man er på jobb. Om man videre tenket seg at det samme barnet inderlig ønsker at det heller var en blekksprut eller en katt, og lurer på om det finnes en sjanse for å gjenfødes som det ene eller det andre dyret.

Hva skal man, som mamma, si eller gjøre da?

Thursday, November 3, 2011

Sissel Horndal

skriver og illustrerer de fineste bøkene!

Wednesday, November 2, 2011

Isabell Allende

skriver fæle bøker! Jeg klarer ikke å legge dem fra meg, og jeg blir like ulykkelig hver gang.

Sukk.

Tuesday, November 1, 2011

ikke alt kommer lett til oss

Guttene går på svømmetrening. Brage har ikke lyst, og vil slutte. Det får han ikke. (De må kunne svømme, sånn er det bare med den saken). Odin på sin side, sier; "Man kan jo ikke slutte, når man nettopp har lært seg å hoppe fra kanten!"

Monday, October 31, 2011

Monstermammaen

I fjor sommer hadde vi en helt egen dåp på Blåbrygga. Nedeungen ble døpt i sjyvann og sjampanje, og selv om kanskje noen vil si at vi mangler en del formaliteter ble jeg gudmor god som noen, og ungen, hun vil for all framtid bære preg av hav og brusende dråper i stettglass. Det kan komme godt med, siden hun har en monstermamma.

Det er ikke bestandig det jeg tror er bra som er det.

Filifjongen har en tullejobb. Ikke si det til noen, men jeg har det. Det er en jobb hvor jeg forteller folk at de er flinke, at de ikke må løfte koppen mer enn en gang eller at de skal stå helt stille og se tomt framfor seg samtidig som de tygger tyggis. En tullejobb. Likevel hender det at jeg ikke er helt ferdig med tullinga når jeg henter guttene på skolen og i barnehagen. Da må jeg sette meg ned, for meg selv, å arbeide ferdig før middagen trenger seg på (alle i Lånehuset er direkte utrivelige uten mat i magen). (Særlig rundt middagstider). Det jeg har merket meg, er at guttene har det helt fint uten at jeg maser på dem om hvordan dagen har vært, hva de har gjort, hvordan de har det, og hva en mamma ellers måtte ha å mase om etter en dags adskillelse.

Særlig er det rolig når guttene inntar kjøkkenet. Det blir helt stille, bortsett fra skapdører som åpnes og lukkes forsiktig.

Og tullejobben, den er gjort for i dag. Mer tull i morra.

Sunday, October 30, 2011

Supermann

og jeg har funnet ut at vi skal stille klokka tilbake en time hver søndag.

Saturday, October 29, 2011

Kattene våre

er veldig dårlige på konsekvensanalyse. Men til gjengjeld er de veldig gode på kos.

Friday, October 28, 2011

Fredagskvelder

kan være fine kvelder - også.

Thursday, October 27, 2011

Filifjongbarnas snarvei

Jeg har, etter beste evne, forsøkt å lære mine barn hva en snarvei er. Helt oppriktig. Samtalen kan forløpe omtrent sånn her:
Odin: "Vi går denne veien"
Mamma: "Men den er jo mye lengre, om vi går den andre veien blir det kortere å gå. Det er det som er en snarvei skjønner du".
Odin: "Hvorfor det?!"
Mamma: "Jo, fordi den er kortere, og da heter det en snarvei."

Men dette nekter begge guttene for. De bare ser på meg, så på hverandre, og så går de den lengste veien mens de sier "Vi tar denne snarveien, vi! Den er mye koseligere!"

Wednesday, October 26, 2011

Fire år og en dag

har Supermann og filifjongen vært gift.

Jeg liker å være gift. Jeg tror jeg blir letter for verden å ha med å gjøre da. Det virker sånn.

Heldigvis for meg er Supermann en sånn fyr som holder ut det utroligste.

Tuesday, October 25, 2011

Ikke et Hus riktig enda, men...

Når man sparer pengene sine, (når det en sjelden gang blir noe til overs), da får man råd til å kjøpe det fineste kjøleskapet.

Det eneste som er utfordringen er at Det fineste kjøleskapet ikke kan hengsles om. Så får vi bare bygge kjøkkenet i Det Nye Huset etter kjøleskapet da vel.

Monday, October 24, 2011

Filifjongen og den nye jobben

begynner å bli venner.

Ikke bestevenner. Men venner er bra.

Sunday, October 23, 2011

Filifjongbarn

"God tur, ha en fin kveld, gla i dæ" Sier femåringen til mammaen på tur ut døra, men siden han er ganske sint på henne legger han til "Æ e fortsatt sint på dæ!"
Det synes jeg er imponerende, å klare og skille det fra hverandre.

Friday, October 21, 2011

Filifjongtips nummer seks hundre og tre

(det er kanskje en overdrivelse, men like fullt, her kommer det:)

Om anledningen byr seg. Spis lunsj sammen med en god venn du ikke har sett på flere år.

Thursday, October 20, 2011

lillesøsteren min

har en stor mage. Inni den ligger den nye tanteungen min. Det er fint!

Wednesday, October 19, 2011

Personvern

På fjesboka, som min gode venninne Lisa kaller det noen kaller facebook, har jeg for ei stund siden gått inn og redigert personvernet. Jeg har redigert personvernet så bra, oppdaget jeg, etter flere uker, at det bare er jeg som kan se innleggene mine.
Det er kanskje vel selektivt.

Tuesday, October 18, 2011

litt trøtt

er det Den Store Svarte Mørketida som kommer sigende mon tro?

Jeg kommer på at da jeg bodde nordafor mente jeg at alle burde jobbe femti prosent i de mørskeste månedene, og sove dobbelt så mye som ellers i året (og siden vi knapt sover om sommeren, blir det ikke så ille som det kan høres ut). Jeg mener det fortsatt.

Monday, October 17, 2011

Det satt to katter på et bord

... men der skal jo ikke kattene sitte.

Sunday, October 16, 2011

vi har ikke helt vent oss til det faktum

at vi kan dra på dagsturbesøk til svigerborfamilien på hytta den ene dagen og få lillesøsterfamilien på middagsbesøk den neste.

Men hygglig. Det er det.

Friday, October 14, 2011

Dårlig karma?

Graveren, som skal grave i tomta vår, han har funnet ut at han heller vil grave på en vei. Ikke i samme kommune som tomta hvor Den Lille Skogen ligger engang. Enten har vi dårlig karma og har gjort oss fortjent til dette, eller så får graveren dårlig karma. Det gjenstår å se.

Wednesday, October 12, 2011

Yr.no

Humøret til enkelte er nært beslektet med været i Trøndelag. Sol, tjue grader og mild fønvind det ene øyeblikket og så haglstorm det neste.

Jeg trenger en ny paraply!

Tuesday, October 11, 2011

Gode råd fra en femåring til en annen

Om du er fem år og, som meg, synes det å legge seg om kvelden er utrolig oppskrytt og helt unødvendig kan jeg dele noen tips for å
a) hale ut tiden
b) når du omsider har blitt puttet i seng; ikke sovne.

For det første: Spis kveldsmaten din så sakte som du kan. Og lat gjerne som du må tisse midt i måltidet, sånn at du må ta deg en tur på badet (hvor du selvsagt IKKE tisser, det kommer vi tilbake til). På tur tilbake; ikke vask hendene, da må du nemlig en tur til på badet, og bare denne seansen kan dra ut fem verdifulle minutter.
Og; be om et ekstra glass vann etter maten.

II) Når det er tid for tannpuss; vær så stille du kan, så glemmer de voksne at tiden går, og du kan leke med lego, tegne, lese eller noe annet hyggelig som du ikke rakk i løpet av dagen. Sitter du på et annet rom enn foreldrene dine kan du være ganske sikker på at klokka går ubermerket.
PS Ikke spill DS eller data, da kommer de bare på at du skal i seng.

III) Protester lett når det er på tide å gå på badet, ikke så mye at de voksne blir sure, men nok til at de må lirke og lure litt, der kan vi glatt legge på tre minutter til.

IIII) På badet: Når du først skal pusse tennene, gap høyt og vær flink (da merker de ikke at du haler ut tiden). Bruk lang tid på do, og vask hendene nøye! (Min personlige rekord i håndvask er på ti minutter). Og selvsagt er det selve skiftinga til natt-tøy, den kan de fleste, så det går jeg ikke videre inn på her.

V) Nå kommer den virkelige utfordringen; selve legginga. Mammaer og pappaer er ganske forskjellige, er det pappaen; finn en teknisk greie og spør hvordan den virker (jeg lover, du har minst ti minutter å hente på denne), er det mammaen er det lite som nytter, men du kan prøve deg med litt klemming.

Når det ikke er noen vei utenom og du er i senga:

I) Hold øynene åpne! Er øynene åpne kan du holde deg våken i timer! Noen ganger kan det være at du må holde dem oppe med pekefingeren og tommelen, men det virker godt som noe.

II) Om øynene skulle sige igjen hjelper det å snakke. Du kan snakke med lukkede øyne, og om du ikke klarer å snakke kan du hviske, jeg har holdt meg våken med hvisking i fire minutter, ikke så lenge, men alt teller.

III) Når du nesten sovner vil du kjenne at glasset med vann etter kveldsmaten gjør seg gjeldene, og du må på do. Dette er en vinner, har du først vært oppe en tur kvikner du raskt til.

For alle del: Ikke fall for fristelsen å spørre mammaen din eller pappaen din om å klø deg på ryggen, eller enda verre; puske deg i håret, da er slaget tapt!

Lykke til femåringer; ingen soving før midnatt!

Monday, October 10, 2011

Petra og Pusi

heter de. Kattene våre. Jeg foreslo en hel haug med fine navn som passet både sammen og hver for seg, som gav morsomme assosiasjoner og som voksne kunne le litt av og til og med synes var litt festlige. Men for hvert forslag så det to gutter på meg med et skrått blikk og sa; "seriøst mamma?!"

Så, Petra og Pusi. Og som Odin sier; "Mamma, det er jo lurt at hun heter Pusi, for hun ER jo ei katt."

Sunday, October 9, 2011

ikke alle vil protestere, noen vil bare ha vaffel

I forlengelsen av Brages demonstrantplaner lover mammaen at hun skal steke vaffler til ham og de andre demonstrernede ungdommene han måtte få på lag.
Odin, fem år, lurer på om han kan få vaffler selv om han ikke går med plakater.

Det kan han.

Thursday, October 6, 2011

Brage seks år

"Når æ bli ungdom skal æ skriv på plakata å gå rundt i byen å si at våpen e dårlig!"

Og vips...

Tuesday, October 4, 2011

Filifjongen begynner å finne seg til rett på landsbygda

En tur ned til havet, og så få skyss med hest (etter at man har kommet hjem riktignok, men hvem tar ikke en tur ekstra for å få sitte på med Fjordingen Julius?)

Sunday, October 2, 2011

300 kroner

for; lunsj to dager, kaffe/te, frukt, kaker, femti nye bekjentskaper, en turavtale og en middagsinvitasjon. Det synes jeg var billig!

Saturday, October 1, 2011

Friday, September 30, 2011

Begeistring

i helga skal vi Begeistres - og kanskje Begeistre. Vi får se.

Fint blir det.

Thursday, September 29, 2011

en lang dag på kontoret

-som i filifjongtilfelle er i bilen, på en eller annen prøve og så i bilen igjen. I dag i tretten timer. Seks av dem kjørende.

Jeg klager ikke.

Men seks timer i bil er det vi brukte fra Trondheim til Trysil. Da vi kjørte omveien.

Wednesday, September 28, 2011

Alt er ved det gamle, til tross for flytting

Jeg lar meg hisse noe så inn i h... opp av den kommende ordføreren i den nye kommunen vi har flyttet til. (Og så har jeg nesten, men bare nesten, begynt å banne)

Tuesday, September 27, 2011

Høst

Dette kan høres ut som en klisje, men det er helt sant.

Det virker på meg som det er Høst for første gang.

Sunday, September 25, 2011

På ei kuruke Midt i Mellom

Forrige helg var vi på tur. Vi kom oss litt seint av gårde den første dagen, og det stedet vi valgte ut som bålplass viste seg å være litt, utrivelig, tror jeg man kan si. Men rundt oss på alle kanter var det riktig så vakkert, oppdaget vi etterpå. Vi kunne sikkert ha gått fem hundre meter til og kommet til den fine stranda (som vi senere ble fortalt fantes rett over knausen), men fordi vi kom så seint av gårde og var så sultne og litt grinete, når sant skal sies (og av og til skal jo det sies, det som er sant), så ble det altså ved denne tømmerstoken, som ikke lå riktig så idyllisk til som vi først tenkte. Men det gikk da greit, og etter å ha unngått de største kurukene og balansert i gjørmedammene rundt bålet med pølser som knapt rakk å bli varme, tok vi sekken på ryggen igjen og så oss omkring, på vei tilbake til bilen.

Av og til er livet sånn.

Saturday, September 24, 2011

Blåbrygging!

Noe av det aller aller aller fineste med å ha flyttet nordover er at vi kan Blåbrygge en dagstur. Tenk det. Stå opp. Spise frokost. Se at været blir fint. Spørre hverandre hva vi skal finne på. "Tja, skal vi kjøre en tur på Blåbrygga?"

Wednesday, September 21, 2011

Tuesday, September 20, 2011

den dagen der...

Jeg lurer på om det kan være sånn at man får utdelt en viss porsjon entusiasme til bruk gjennom livet. Og om man rett og slett kan bruke opp all sin tildelte dose, si før man er tretti? Eller førtitre, eller når man nå har vært entusiastisk så det rekker.

Noen som sa PMS?

Pøh!

Monday, September 19, 2011

Grmpf

Fjong meg her og fjong meg der. Det er ikke bestanding man kjenner seg hverken det ene eller det andre skal jeg si deg.

Sunday, September 18, 2011

Sladrefilifjongen

Vi har rett og slett flyttet til ei bygd med en godt bevart hemmelighet. (Som burde vært kjent av alle i mils omkrets). Men HAHAHAHA, nå har vi oppdaget den, og vi kommer til å plapre i vei.

Saturday, September 17, 2011

Og DER var vi i gang igjen

I går, eller forledendag var det kanskje, ble det lov å fyre opp bål ute i skogen/fjellet/ved havet/elver/vann igjen. Og, selv om vi kom oss litt seint avgårde (det ER noe med de første turene, alt tar så himla lang tid, SÅ mye å huske), så ble det bål, det ble hav og det ble blidere unger og voksne da vi kom heim igjen.

Høst er ikke så verst.

Friday, September 16, 2011

Noe av det fine med å ha unger er at de sier morsomme ting når jeg minst venter det

Brage (seks år) stoppet og så på et par skjeletter ei stund før han sa; "Mamma, de der skjelettene, de er sikkert skikkelig gode på stilleleken!"

Det kommer sigende

I dag kjente jeg at jeg er skikkelig glad for at jeg bor i ei bygd.

Thursday, September 15, 2011

Engeløya

man hører det på navnet. Engeløya. Det er et nytt favorittsted. Og der er plass til Mange!

Nordlandsk Safari

Jeg vurderer å starte en binæring til mitt reisende teateryrke: Nordlandsk Safari. Men kan simpelthen sitte på med meg til og fra de ulike oppdragene og jeg kan nærmest garantere at man ser; sau, kyr, hester, ørn, hare, lemmen (minimum 200) (både flate og runde), gjess (som går midt i veien på E6 og prøver å jage vekk bilene) (og nesten klarer det), katter i ulike kulører, elg og kanskje en rein eller to.

Og så kan man se på de eksotiske menneskene som øver Teater mens man venter på returen.

Tuesday, September 13, 2011

Vanskelige Valg

Jeg synes kommunevalget var ganske lett. Og fylkestingvalget var enda lettere. I den nye hjemkommunen min skulle vi også stemme for eller mot øl i butikk, og det synes jeg er litt sjarmerende når sant skal sies. Når jeg skjønte hva som var JA til og NEI til på stemmeseddelen ble det valget også ganske enkelt.

Men noen Valg. Noen Valg er Skikkelig Vanskelige!

Monday, August 29, 2011

en sykkeltur

på en grusvei en ettermiddag, med minstemann i vogna bak og Supermann som dytter opp bakkene. Det er nesten som Vår, enda det er Høst.

Sunday, August 28, 2011

Å savne noe og likevel ha det fint

Når seksåringen gråter over kompisene som ble igjen der sør og synes alt er håpløst med flytting, da blir femåringen også mørk i ansiktet og feller en tåre, og når mammaen spør om han også er så lei seg svarer han; "Ja! For æ syns det e bra i den nye barnehagen æ! Å så va det bra i den gamle! Å så syns æ det va fint å flytt, å fint å bo i Blåhuset!"

Sånn kan det også være. Det tenkte jeg ikke på.

Saturday, August 27, 2011

Blåbrygging om Høsten

Til nå har Blåbrygging vært en ren sommergesjeft for vår del. Og om sommeren består Blåbrygging av å se seien hoppe, se på nisa, leke i fjæra, spise mer (og oftere) enn strengt tatt nødvendig, stå på kaia og lure på om det flør eller feller og andre sakte aktiviteter som av en eller annen merkelig grunn får tida til å gå fortere.

Om Høsten består Blåbrygging av: Å se seien hoppe, se på nisa, leke i fjæra, spise mer (og oftere) enn strengt tatt nødvendig, stå på kaia og lure...
Det eneste som skiller Høsten fra Sommeren når det kommer til Blåbrygging er at dem av oss som er mørkredde kommer på at vi er det, når vi må tisse.

Wednesday, August 24, 2011

Valium

Jeg har en tendens til å kave meg opp over ting. Særlig over ting jeg ikke kan gjøre noe med.

Et lite tips til dere som har det på samme vis: Yoga har samme effekt som valium.

Heldigvis.

Tuesday, July 26, 2011

Jeg synes vi har kloke ledere i dette landet.

Monday, July 25, 2011

ei terne rett ved

i dag tidlig (eller i formiddag, vil noen si) stupte det ei terne i havet, rett ved meg og yogamatta mi (som kan legges på kaia når man Blåbrygger).

Noe sier meg at dette hadde kostet mange penger om noen med forretningssans hadde inntatt Blåbrygga.

Heldigvis er det bare oss og ternene her.

Friday, July 22, 2011

Når det som er langt vekk, skummelt og uvirkelig

blir nært, skummelt og virkelig. Er det rart å bake brød og se at utenfor vinduene står fjellene som før, og guttene øver triks på trampolina.

Wednesday, July 20, 2011

så det så!

Min mann sier at jeg like gjerne kan begynne å jobbe igjen istedenfor å gå og gremmes over at det bare er litt over ei uke igjen av ferien.

Pøh! Jeg skal gremmes hver en bidige dag helt til første august!

Sunday, July 17, 2011

Puh!

Bryllup er slitsomt nok når det er på liksom.

Tuesday, July 12, 2011

i Bodø

er det vann i kranene og do inne. De er fine på det her i byen.

Wednesday, July 6, 2011

Blåbrygging

Betyr fem gutter istedenfor to.
Er å bli hentet i båt til en bursdagsfest.
I kveldsol på kaia.
Med dager som fyller seg selv.
Er barbeint i fjære for å finne krabber.

Blåbrygging folkens, det er SOMMER!

Monday, July 4, 2011

Det er verdt alt slitet

Men vent ei uke eller to før du spør om vi skal arrangere forestilling om to år.

Dette sier Avisa

Thursday, June 23, 2011

1. 2. og 3. juli!

I Kjelvika!

"En Midtsommernattsdrøm" med skuespillere og musikere fra hele landet, barn og unge fra Salten og kake fra Klungset.

Kom kom kom

Monday, June 20, 2011

filifjongstips som perler på en snor

siste i rekken er et til barnefamilier som skal på bilferie: Kjør lastebil!

Thursday, June 16, 2011

Kulturforskjeller

Bragemammaen (meg) hadde snakka med den nye læreren hans, og kunne lettet og glad fortelle ham at hun (den nye læreren altså) virket både hyggelig og klok. Og Brage spør straks; "mamma, fortalte du henne at jeg ikke har lært å banne enda?!"

Wednesday, June 15, 2011

enda et lite filifjongstips

legg eventuelle premierer minst fire uker i tid unna flytting!

Monday, June 13, 2011

Dobbelt Puh!

Så reint har det aldri vært i Det Blå Huset ved havet. Nå kan de Nye Folkene trygt komme.

Sunday, June 12, 2011

Takk og lov, igjen og igjen!

For ei mammma som kommer og vasker hele hus når tida bare fløy avgårde og forbi Det Blå Huset

Friday, June 10, 2011

Gresset er grønnere

om natta.

Og det er helt sant!

Thursday, June 9, 2011

men etter en blund

og aldeles hyggelig overraskelsesvisitt kommer man seg over Tordenskrall og sykkeltur heim i øsende regn.

Vår sønn Tordenguden

I ei forestilling i dag ville ikke Brage være med, likevel. Han har øvd et helt år, men da det bar til stykke syntes han ikke at dette med publikum var noe stas. Han visste kanskje det vi andre ikke hadde anelse om. Han visste kanskje at da vi gikk inn på låven, fra strålende sol og blå himmel (og lot alle pledd og kurver med mat stå igjen ute) og han akkurat hadde spilt Tordenskrallet fra scenekanten (for han gikk ikke opp); da drønnet det Virkelige Tordenværet som svar på hans litt mildere, og alle sluser åpnet seg!

Hvem vil vel ta ansvar for alle de våte pleddene og all maten som badet i vann?!

"Mamma, du vet det var jeg som starta det? Tordenværet!"

Wednesday, June 8, 2011

Hurra!

For Norsk Kulturråd og troen på at unge mennesker har bruk for høy faglig kvalitet!

Tuesday, June 7, 2011

Når vi har kommet oss inn i det Nye Huet i Den Lille Skogen skal jeg aldri mer flytte!

Monday, June 6, 2011

Minstemann og mammaen

Det nytter ikke å si at man kan leke mamma, man må gjøre det også!

Dette kan bli to lange uker.

For oss begge

Sunday, June 5, 2011

Puh!

Vi har så skrekkelig mye å gjøre om dagen; vi skal pakke, sortere, vaske, jobbe, ornde, styre og fikse alt mulig man ikke tenker på når en liten familie skal flyttes åtti mil nordover. I helga for eksempel, da hadde vi så mye å pakke at vi bestemte oss for å reise på hyttetur. Istedenfor.

Saturday, June 4, 2011

Takk og lov, igjen!

Det er ikke alle valgt jeg har tatt som jeg er like fornøyd med. Men da jeg valgte pappa til ungene, da gjorde jeg et scoop!

Tuesday, May 31, 2011

siste dag

Det jeg liker med teater, eller, rettere sagt: Noe av det jeg liker med teater er at det er forgjengelig. Jeg liker at det går over. At det oppstår noe mellom mennesker der og da som aldri kan gjenskapes nøyaktig eller tas vare på. Noe som, i beste fall, gjør noe med oss og blir en del av hvem vi er.

Når Livet viser sin forgjengelighet derimot, blir jeg ikke like begeistret. Selv om det er noe fint med det også, å ha sin siste dag på jobb. Å hente minstemann i Eventyrhuset for siste gang, gå stien i skogen ned til barnehagen og tenke at dette er aller siste ettermiddag med henting akkurat her. Etter fem år ned den samme stien, til de to husene tett i tett, hvor guttene våre har lekt, spist, sovet, kranglet, sunget, danset og ledd i hele det livet de husker.

Det er litt vemodig. Men rett bak det vemodige ligger forventningen!

Monday, May 30, 2011

til tross for

til tross for at jeg er håpløs til å huske bursdager, - for at jeg ikke ringer særlig ofte, - for at jeg er surrete og glemmer det jeg bør huske, - for at jeg alt i alt er en dårlig venn til tider. Til tross for alt dette, har jeg ei venninne som holder ut med meg, som ringer og hører hvordan det går, som husker bursdagen min (og guttene sine...), som stiller opp i tykt og tynt og som, selv om hun har en hel skokk unger å ta vare på, får oss som er så heldige til å være en av hennes, til å kjenne oss både verdifulle og viktige.

Jeg sier som Odin; "hun BURDE fått en premie!"

Sunday, May 29, 2011

Noe å være trist for

Vi vet ikke når det snur. Vi vet at i dag, i dag er alt bra, og guttene sover i sengene sine. Supermann har tatt støyten i kveld også, i dag er alt bra. Men vi vet ikke. (Og jeg kjenner at det kan jeg ikke tenke for mye på).

Et bilde av ei bittelita jente, som ser ut som hun sover. For en familie vil det alltid være ei lillesøster som mangler.

Saturday, May 28, 2011

Et lys

til bittelille Guro som kom til verden i går. Og et til mammaen. Og til pappaen. Det skal være liv i små kropper som kommer til verden. Nå ble alt bare trist.

Friday, May 27, 2011

ikke særlig fjong

Når man tror man skal bli reparert, men bare blir operert, og alt blir både vondt og verre, da gir i alle fall jeg opp et øyeblikk.

Wednesday, May 25, 2011

Anbefaling nummer tre

Når man slutter i jobben sin sier folk fine ting høyt om en i lunsjen. Og så får man gaver. Jeg anbefaler på det varmeste å slutte i en jobb man trives i, og hvor man har gode kollegaer!

Tuesday, May 24, 2011

Drømmer er helt logiske om natten

I natt drømte jeg at jeg var gravid. Og det fant jeg ut fordi det var blod i brøddeigen.

Om dagen derimot, er ikke alt like selvsagt.

Korklippet filifjong

Sommeren har kommet og håret har blitt kortere enn det har vært på mange (mange!) år. Brage trøstet meg med at det vokser ut igjen, og Odin sa "du veit at du må få det tilbake igjen!"

Ingen av dem lurte på om mammaen var fornøyd. Men det er hun!

Monday, May 23, 2011

Brage:

"Jeg kan sykle! Jeg vet bare ikke helt hvordan enda"

Sunday, May 22, 2011

Krøller og en Katt

Litt i seineste laget, som det meste i år (Påsken blant annet), kjørte vi forbi Tufsingdalen, Bittermarka og opp bakken til Lillebrorfamilien. Der er det lite Tufs og - Bitter, men mye Lek og Krøller. Der er Middagen, som lillebror tryller. Og Katten Ludvik, som forvandler seg fra Sovende Slapp Pus til Vill Liten Katt på under ett sekund. Og Vetle, som har lært å lese! Og Linus, som sier "jej åsså!" Og så de store da, som sitter opp sammen med gjestene til seine kveld.

Vi gleder oss til sommeren!

Tuesday, May 17, 2011

På tide med en Evaluering

Før vi fikk barn feiret jeg ikke 17. mai. Jeg hadde vent meg av med det. Og før ett av barna begynte på skolen kunne vi gjøre akkurat som vi ville og si til barna "dette, det er 17. mai feiring på sitt beste!", og de ville tro oss. Hvert eneste år.

På et tidspunkt funker det ikke sånn lenger. For på skolen lærer man alt mulig rart. At man skal til byen og gå i tog, blant annet.

Jeg skjønner rett og slett ikke dette. At man må begynne å feire så himla tidlig!? Når jeg har bursdag (og fri, vel og merke) synes jeg en rolig start på dagen er det beste, så kan man starte showet litt utpå dagen. Jeg foreslår herved at vi tar en Evaluering i dette Landet, på Feiringen av Dagen.

Og, forresten; gratulerer alle!

Monday, May 16, 2011

Støvler som skinner

Mamma: "Odin du må ta på deg støvlene i dag, det regner"
Odin: "Nei! Jeg vil ha disse (skoene) på!"
Mamma: "Men de blir jo gjørmete og våte, kan du ikke ta støvlene?"
Odin: "Nei, jeg vil ikke bruke støvlene. Jeg vil at de skal skinne!"

Og det skjønner vel hvem som helst. At nye støvler som skinner ikke kan brukes på gjørmete føre. Det ble sko.

Sunday, May 15, 2011

Yoga og Grytebrød

I det siste har enkelte situasjoner fått meg til å kjenne meg litt gammel. Det er en helt ny opplevelse for meg. Jeg har venninner som har hatt denne følelsen siden de var seksten vet jeg, men jeg har (så langt) vært forskånet for alderens baksider.

Melodi Grand Prix hjelper ikke mot denne opplevelsen av at livet går. Yoga og Grytebrød derimot, det er botemiddel godt som noe!

Saturday, May 14, 2011

Helg

Minstemann og mammaen var så bråkete at de ble sendt til byen for å kjøpe nye støvler til 17. mai.

Friday, May 13, 2011

En sprettert på stuebordet

Det kan av og til kjennes som om vi ikke gjør annet enn å rydde, vaske, rydde, vaske og rydde igjen. Da hjelper det godt når Snart Sommer Tegnene smyger seg innomhus også.

En sprettert på stuebordet gjorde nytten.

Wednesday, May 11, 2011

Med fare for å virke generaliserende

...kan det virke som alle korpulente menn på sykkels største skrekk i livet er: Å ligge bak en kvinneskikkelse som også sykler.

Tuesday, May 10, 2011

Fem fine damer;

Var vi, der vi satt, midt på dagen, en tirsdag, i sola.

Midt på. Midt i.

Det er en av de tingene jeg kommer til å savne!

Monday, May 9, 2011

Noe er det med alt

Det er enkelte ting jeg kommer til å savne skrekkelig fra jobben jeg har nå. Andre ting kommer jeg ikke til å savne så fælt.

Sunday, May 8, 2011

Det er best å love noe man kan holde

"Jeg lover å ikke gjøre det flere ganger. - Når du ser på"

Saturday, May 7, 2011

Når mammen er i mot sirkus

er det ikke så ille at hun jobber på lørdager likvel.

Friday, May 6, 2011

Fredag

Skyene på himmelen ser ut som Donald-skyer og vi hadde plutselig ingen Graver til Den Lille Skogen Hvor Det Nye Huset Skal Stå likevel.

Thursday, May 5, 2011

derfor er det innlegg på bloggen så sjeldent nå om dagen

Det er som om dagene går fortere og alt jeg gjør går saktere.

Wednesday, May 4, 2011

Og til sommeren

blir det høye hæler og påfuglfjær i skogen.

Det er bare å glede seg!

Sunday, May 1, 2011

Neil Gaiman

er en forfatter man kan leve lenge på. Og med.

"Let me tell you a story.

No, wait, one`s not enough.

I`ll begin again..."

slik begynner han presentasjonen på novellesamlingen "Fragile Things"

Thursday, April 28, 2011

Livet er et merkelig sted

Om nettene drømmer jeg om partering av lik og knuste drømmer. Om dagen sykler jeg til jobben i solskinn.

Tuesday, April 26, 2011

Filifjongpåsken

gikk så alt alt for fort...

Sunday, April 24, 2011

Brage seks år:

"Det er rart, at jeg kan styre så mange ting på en gang!"

(etter bevegelsene som følger å dømme er det kroppen han mener)

Saturday, April 23, 2011

Historiene om Kreti og Pleti

fortsetter. I kveld fikk vi høre om da Kreti og Pleti skulle vaske huset for moren sin, Olga, og Lavasåpen viste seg å fylle hele huset med skum. Heldigvis, (som i de fleste historier som ender godt), finnes det en Superhelt i Kreti og Pletis univers. Han heter Okken Bom, og bor som kjent på månen. Men han kom, til tross for lang reisevei og til dels store språkutfordringer, til unnsetning! Huset var skinnende rent (og tørt!) i det mor Olga kom hjem, (og det eneste hun ble sint for var at håret til Kreti og Pleti stod rett til værs).


(Regelen for enhver historie er at mammaen (jeg) må ta inn alle elementer som guttene (som egentlig skal bli trøtte...) kommer med).

I skinnende sol kan man også

ligge langflat på verandagen i bikini og leke at sommeren har kommet.

Friday, April 22, 2011

I skinnende sol derimot

kan man fort være ute i åtte timer uten å merke at dagen går.

Bål og pinnebrød er hyggeligere i sol. Til og med gode venner er hyggeligere i sol (selv om de gjør seg godt i regnvær også).

Thursday, April 21, 2011

I øsende pøsende regn

- tar det i overkant av en og en halv time å få fyr på et bål.
- kommer floa ubeleilig når man endelig har fått fyr på bålet...
- blir man ganske fort de eneste som er på fjæretur. (Eller, som Odin sa da han ikke ville spise resten av det våte pølsebrødet sitt; "du kan jo bare gi det til måsene mamma. De er jo de eneste som er igjen her")

Men, er det påske så er det påske. Øsende pøsende regn eller ikke.

Friday, April 15, 2011

Påskefilifjongen

blir å finne i Det Blå Huset eller i umiddelbar nærhet (dvs i Fjæra ved et bål eller i Hagen med ei bok)

God påske alle!

Thursday, April 14, 2011

seks år og sint!

(Brage har aldri gått lenger enn til butikken alene. Den er tjue meter fra huset vårt. Skolen ligger to og en halv kilometer unna).

Brage: "Kor e skoen mine?!!"
Mamma: "Du la dem igjen i bilen, korsn det?"
Brage: "Æ skal gå til skola å hent penna!" "Aleina!"
Mamma: "Det e ganske langt, kan du veien?"
Brage: "Ja!"
Mamma: "Du får ta støvlan da. Og kanskje en lapp med nummeret mitt i fall du ikke finn frem å må spør nån om hjelp?"
Brage: "Ja, kom med den!"
Mamma: "Ka, da?"
Brage: (nå med støvlene på) "Lappen!"
Mamma: "Ja, skal vi se" (skriver lapp)
Brage: "Skyndt dæ da, eller vil du at det skal bli mørkt før æ går?"
Mamma: "Neida, her. Men e du sikker på at du ikke vil spis middag før du går?"
Brage: (kort pause) "Okei da." (setter seg ved bordet) "Men æ kler ikke av mæ støvlan!"

(Utrolig hva litt mat i magen gjør med humøret. Etter middagen var støvlene på plass i gangen og gutten blid som ei sol).

Wednesday, April 13, 2011

Det er våren

Bustete lyst hår. Frisk luft som sitter igjen i fjesene. Sko hulter til bulter i gangen. Kveldsmat med en hel flokk gutter og ei jente rundt bordet. Det kunne vært Blåbrygging. Men det er Våren, i Det Blå Huset.

Monday, April 11, 2011

Når det våres

I dag sykla jeg til jobben. Jeg begynte å grue til hjemturen halv ti.

Sunday, April 10, 2011

Oppefolkene

Oppefolkene har begynt å Blåbrygge! Fra fredag til lørdag. Årets sesong har med andre ord staret. Vi kan nesten ikke vente!

(Om noen, mot all formodning, ikke er innvidd i begrepet Blåbrygging, kan jeg fortelle at det er Det Beste Som Finnes. Foreløbig har det forekommet kun om sommeren, men nå altså også tidlig om våren og vi håper med tiden at Blåbrygging kan bedrives hele året)

Friday, April 8, 2011

Se opp!

Det er så utrolig befrirende når noen klarer å løfte blikket for en.

Småting er og blir småting.

Bakvakt

Jeg er skikkelig klar for helg. Jeg kommer til å bli innmari skuffa i morra tidlig. Bakvakt.

Thursday, April 7, 2011

anbefaling nummer to

nå har hun jammen begynt å anbefale folk også.

Hva blir det neste?!

Wednesday, April 6, 2011

Film

det hender jeg anbefaler bøker og filmer på filifjongen, det er ikke så ofte, men noen ganger må jeg bare.

Brødre i Krig
.

Tuesday, April 5, 2011

Men ikke sjokolade

Man KAN injisere selvtillit, bare ikke sånn som man tror. Og man KAN bli klokere, man spør bare noen som har levd lengre og tenkt flere tanker enn en selv.

Sjokoladen derimot, den uteble.

Monday, April 4, 2011

Ønske III

Sjokolade

Ønske II

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var klokere.

Rettelse: Mange ganger skulle jeg ønske... (Men noen ganger mer enn andre).

Ønske I

Noen ganger skulle jeg ønske at man kunne injisere selvtillit.

(Nei, det er ikke meg)

Sunday, April 3, 2011

Saturday, April 2, 2011

Nakke uten tanke for andre enn seg selv

Filifjongen sin nakke har skaffet seg en kink. Det er en skikkelig bra kink, som ikke lar seg be to ganger om å gi seg til kjenne.

Filifjongen synes nakken kan be kinken dra sin vei.

Friday, April 1, 2011

kanskje ikke alle skjønner at det er en spøk, så derfor skal jeg ikke tulle med det. Selv om det er 1. april

Thursday, March 31, 2011

sykkelredningen

Mamma: "Brage, kanskje vi skal dra å kjøpe sykkel til deg på lørdag. Har du lyst på sykkel?"
Brage: "Ja! Æ treng en sykkel så æ kain sykle i full fart fra det her galehuset!"

Det får bli sykkel på lørdag

Wednesday, March 30, 2011

Aldri så galt II

Kink i nakken kan være skikkelig plagsomt. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; man kan være hjemme å stelle istedenfor å dra på yoga, og et rent og pent hus hjelper på filifjonghumøret.

Etterpå kan man sitte på et skinn i solveggen og tenke på hyggelige ting.

Tuesday, March 29, 2011

Ufilifjong

Av ulike årsaker (nei, ikke PMS) er filifjongen så sur og irritert om dagen at man ikke kan garantere for at hun ikke biter av noen hodet.

Monday, March 28, 2011

Usynlig filifjong

Når Supermann flyr ungene til skole og barnehage om morgenen tar jeg bussen. Vanligvis er det en befriende rolig morgenstund. Men i dag tidlig ble jeg litt forstyrret. Tre stopp på rad kom det på mennesker jeg kjenner. Ikke at jeg kjenner dem så veldig godt, det var mammaen til en jente i barnehagen, dattra til en kollega og en mann jeg møter av og til via jobb. Og alle har pleid å hilse når de ser meg. Hilse og Smile. Men nå gikk de bare rett fordi meg der jeg satt på bussen. Jeg begynte å lure på om jeg var blitt usynlig. Men etter et par stopp til, kom det en helt fremmed mann på, og han Nikket og Smilte. Han kunne helt tydelig se meg der jeg satt. Kanskje jeg bare var delvis usynlig.

Saturday, March 26, 2011

Omplanting blir oftest vellykket om våren

Nå skulle det meste være klart for omplanting av både små og store trær. Det eneste vi mangler er et hus å lagre oss i før Huset i Den Lille Skogen er klart.

Friday, March 25, 2011

Lavtrykket har dratt sin vei.

Livet ser mye lysere ut etter et skippertak med søvn. Og selv om jeg ikke var en av de heldige/flinke som fikk tildeling fra Staten (Kulturrådet) denne gangen gleder vi oss over og gratulerer Anita og Ellen som fikk velforjente stipender!

Og så skal man ikke klage, for i dag skal jeg i studio og lese nye petier for morgenfuglene.

Selv om våren lar vente på seg: Livet er ikke så verst!

Wednesday, March 23, 2011

Brage seks(ten?) år:

"Skal vi leke en lek?"

"Mamma og pappa kommer til å synes den er kjempemorsom!"

"De kommer til å like den SÅ godt, fordi den er gørrkjedelig og ikke har NOE vold i seg!"

(fortsatt lavtrykk)

(fortsatt like sur)
(Men) i bilen hjem kunne Brage stolt fortelle meg at han har lært seg "å lyve og bygge lego samtidig!"

Tuesday, March 22, 2011

Monday, March 21, 2011

Lavtrykk

regn betyr korte innelegg på filifjongen.

Saturday, March 19, 2011

Prix

På prix møter jeg en pappa fra skolen/barnehagen, han har to liter økologisk lettmelk han skal betale. Jeg har en pose nonstop og ei øl.

Friday, March 18, 2011

Kusinefilosofi

Jeg har en skokk kusiner (vel, det er ikke en skokk, men det er mange av dem, og de går definitivt ikke i flokk, så det kan jeg ikke si at det er), og ei av dem pleier å si; "aldri så galt at det ikke er godt for noe". I dag har hun helt rett. To febergutter som må være heime gir oss tid til å lage hjemmelaga pizza til middag og sjokoladesnurrer til kaffen. Så, denne gangen var det ikke så galt at det ikke var godt for noe.

Thursday, March 17, 2011

Det Blå Huset

Det kom en Joker inn fra siden, i siste liten, og kjøpte leiligheta i Det Blå Huset. Nå skal vi bruke den siste tiden på å takke for oss. Vi har hatt det fint her. Veldig fint.

Og nå som vi har tid til å løfte blikket igjen, ser vi mot Libya og Japan og håper gode ting skal skje!

Wednesday, March 16, 2011

Kreti og Pleti

- Kreti og Pleti på tur til månen i onkels frakk.
- Kreti og Pleti baker brød med sang i til pappaen som har vrikka foten.
- Kreti og Pleti går over fjellet og over et vann, og får hjelp av en ørn og en skilpadde med Hubba Bubba.
- Kreti og Pleti reiser med tog, men havner på Påskeøya sammen med en gul (påske-) elg og ei blå ku.

Når alle bøkene er sendt nordover med første flyttelass, må vi lage våre egne historer. Det kan virke som Kreti og Pleti har flyttet inn i Det Blå Huset. Vi skal huske å ta dem med på lasset.

Tuesday, March 15, 2011

I morgen

Jeg kan se det i perspektiv. Livet. Og jeg ER glad for alt vi har. Og jeg VET at vi er heldige som ikke har jordskjelv og tsunamier rundt hvert hjørne.

Men jeg er SÅ trøtt. I morgen. I morgen skal jeg redde verden igjen.

Og Supermann. Han har vært ute og fløyet, men jeg er alt for trøtt til å spørre hvor mange ganger rundt jorda han har vært.

Monday, March 14, 2011

Unger som går på skolen skal være der når mammaen og/eller pappaen kommer for å hente dem.

Sunday, March 13, 2011

dagens bonus

En hel dag for å spille inn ti sekunder film. Det er verdt det. For så fine folk, som jobber så hardt, og får til noe. De vokser ikke på trær. (Eller andre steder jeg har leita heller, for den del).

Og dagens bonus; det var middag med Dina og Daniel i Bodø før fly heim igjen.

Saturday, March 12, 2011

En liten skvett

sier Odin at han har. For han er IKKE syk! "Nei, bare en liten skvett feber, mamma"

En rød nese

En fireåring med litt feber (og særdeles kort lunte) som er sint og irritert på alt og alle mykner ei stund når mammaen tar på den røde nesen og finner fram en støvete klovn.

Hvem var det som sa at jeg ikke kom til å få bruk for timene med den tyske kloven "Bruno" (i Italia en gang i det forrige årtusenet)?

Friday, March 11, 2011

Armer og ben på flyttelasset

Da vi flyttet inn i Det Blå Huset bar vi esker på esker og sekker på sekker ut fra bilen, opp trappa og inn døra. Det var et salig kaos. Odin var ett år, og satt på armen eller i sjalet og var med på alle turene opp og ned trappa, og det var ikke rent sjeldent han vinket mot kjøkkenvinduet til vår nye nabo. Jeg er ikke sikker, men jeg tror damen bak gardinet hadde full kontroll på hvert eneste skritt vi tok, og på hver ting som tok veien inn i huset til hennes nye (og ikke rent så lite skummle naboer). Jeg tør ikke tenke på hva hun tenkte da vi bar inn en søppelsekk hvor det stakk ut en arm. Eller den hvor en fot holdt på å ramle ut.

Men etter hvert tror jeg hun har blitt vant til oss. Og ingen hun kjenner har forsvunnet på mystisk vis (eller, ikke som jeg vet om i alle fall). Hun har sette at armene og føttene kom ut igjen, denne gangen med hode på toppen og en parykk med krøller, og hun skjønte etter hvert at alle de rare møblene var scenografi og ikke en eller annen ny (og veldig spesiell) interiørtrend.

Det kan hende vi profiterte på at naboene som kom etter oss hadde nagler i beltene og bar inn bare svarte møbler. Men i dag, da jeg spurte om vi kan låne garasjen hennes på visningsdagen (noe vi fikk), virket hun litt engstelig for hvem som skulle komme inn etter oss, "ja, det blir jo spennende å se hvem som kommer inn nå..." Jeg er usikker på om hun har vært fornøyd eller misfornøyd med oss...

Thursday, March 10, 2011

Filifjong reklamepause

Vi skal selge den fine leiligheten i Det Blå Huset. Men nå synes vi den har blitt enda finere etter at vi ryddet den fram fra alle tingene, så vi lurer på om vi skal ta den med oss heller.

Filifjongen er å høre på radioen på lørdagsmorgen kl 07.35 i NRK P1, og er veldig stolt over å ha fått tilbud om å skrive for "Under åpen himmel" i ett år. (Og litt spent på hvordan det skal bli)

Tuesday, March 8, 2011

Åtti gode grunner for manglende blogginnelgg

pakke pakke pakke pakka lørdag, søndag, mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, hente lastebil fredag, pakke alt pakket i den. Natt-toget med to gutter som har fått så lange bein siden sist, at de ikke kan ligge i hver sin ende av senga lenger, framme med natt-toget og rett på jobb (men uten manus, fordi det lå igjen hjemme på kjøkkenet), planlegge søndagsjobb (nå med manus, som kom sammen med mannen i lastebilen), jobb søndag, natt-toget tilbake (fortsatt med to gutter som ikke kan dele seng, og det betyr fortsatt ei seng for lite), så på den vanlige jobben før vi ordner kaosleilighet til salgsobjekt på fem timer, skrive manus til den vanlige jobben (men ikke rekke å lese igjennom det, og bli utrolig nervøs når jeg går på scenen for om det skal holde mål), dra fra den vanlige jobben og hjem for å bære unna når fotografen skal ta bilder av leiligheten som vi knapt kjenner igjen...

Og i kveld. I kveld har vi tatt fri.

Friday, March 4, 2011

Takk og lov!

Takk og lov for at jeg er gift med Supermann. Han har nettopp fløyet tretti esker, tre senger, fem hyller, hundre leker, en stol og litt til inn i en lastebil. En lastebil som vi mente måtte være ALT for stor for halvparten av det vi eier. En lastebil som viste seg å passe akkurat.

Takk og lov for Gro, som ordner og styrer med container som vi kan sette tretti esker, tre senger...

Thursday, March 3, 2011

Tordis, Mamma og Banken.

Jeg stoler stort sett på mennesker jeg møter. (Min mann er litt fortvilet over det, men det er annen historie). Men det er noen jeg stoler mer på enn andre. Som jeg setter min lit til. Tordis, min manns mor, er ei av dem. Hun har orden i sysakene og en sunn skepsis til det uforutsette. Mamma, som sier at alt går bra, bortsett fra det som ikke gjør det. Og så Banken, som passer på at folk ikke låner mer penger enn de er i stand til å betale tilbake.
Og nå sier alle disse tre at det er helt greit å ta opp det Store Skumle Lånet som må til for å bygge Huset i Den Lille Skogen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro.

Wednesday, March 2, 2011

Tre viktige år av livet, og så ble det jammen pris!

"Norske kirkeakademier tildeler Brobyggerprisen 2011 til Vår Frue - åpen kirke i Trondheim. Vår Frue viser i konkret og praktisk handling hva en åpen og inkluderende kirke kan være. Den er et rom som ikke stenger, sorterer eller graderer. I det åpne kirkerommet bygges det broer mellom mange ulike mennesker - på tvers av alder, nasjonalitet og sosial bakgrunn. Ulike livsløp og personlige historier møtes."
Står det i begrunnelsen for at det er vi som får denne prisen i år, og vi er så glade og stolte på jobben at vi nesten sprekker!

Tuesday, March 1, 2011

Inetriørdesignkonsulentdama

som sa at UT UT UT til alle bøkene, skoene, stolene, bordene, hyllene og mattene sa inn med puter, stasj og stas. "Jada" sa jeg, og ikke bare jada, men "jada, jeg kan sy dem jeg" og ikke bare sy, men "jada, jeg kan male bildene vi trenger" og ikke bare male, men "jada, jeg kan trekke om de stolene der, jeg".

Åtte putetrekk, to fixe stoler, to handlenett og tre bilder senere tenker jeg:
AT JEG ALDRI SKAL LÆRE Å HOLDE KJEFT??! og går og legger meg.

Monday, February 28, 2011

når man blir voksen kommer innlegg som dette:

I dag var jeg inne i en butikk med 1000 (tusen!) kvm med tøy, nål. tråd, mønster, knapper og enda mer tøy. Jeg ble helt mo i knærne og ønsket meg en hel dag og mamma ved min side.

Sunday, February 27, 2011

Bamser er dårlige på spill

Odin: "Skal vi spell Uno i senga Brage?"
Brage: "Nei, det gidd æ ikke. Du kan spell med bamsen din." (Bamsen, blir sagt med dyp sarkasme til seksåring å være)
Odin: "Nei, det orsk æ ikke! Han berre legg på alle kortan med èn gang, uten å si Uno en gang!"

Etter tannpuss satt det to gutter i senga og spilte Uno. Og bamsen, han måtte sitte pent ved siden og se på.

Saturday, February 26, 2011

pakke pakke pakke pakke pakke pakke

pakke pakke pakke pakke pakke paaakeeee paaaaaaaaake p...a...k..e..e..e

(seksten (store!) esker, og det vises nesten ikke. Det dukker opp ting bak de tingene vi tar ned for å legge i eskene, og når vi endelig har tømt ei hylle fylles den like raskt med noe som ikke er sortert eller noe som skal et annet sted eller hva det nå er. Dette kan bli ei lang uke).

Friday, February 25, 2011

i god tid

eller på tide. Det er ikke godt å si. Men vi pakker. Vi pakker bøker, kopper, kar, leker, bøker, duker, bøker, klær, bøker, bilder, bøker, bøker og bøker (kan det være nødvendig med alle disse bøkene? jeg prøver å kvitte meg med en og annen , men det har blitt med èn)
Man skulle tro vi skal flytte i neste uke, men det er den der interiørkonsulentdama som var innom her for et par uker siden som sa at alt må ut. UT UT UT, sa hun. Så derfor. Men nå, må jeg pakke et par bøker før kvelden kommer.

Thursday, February 24, 2011

fem over halv elleve

...og da var det som skulle være gjort i dag i boks. Men kvelden, som skulle komme etterpå, den hadde gått sin vei.

PS For den som ikke vet det er farmor - og farfar besøk er som vinterferie og regne også for den som må gå på jobb om dagen. Og når de har reist synes man ikke man kan få takket dem nok!

Wednesday, February 23, 2011

Hurra!

Gitte og Ola har endelig fått jenta si. Halv fire på en onsdag, det er ei fin tid å komme i verden på. Vi gleder oss til å bli kjent med henne!

Musikalsk hjerte

står det på papiret som 4-åringen fikk med fra sykehuset. Musikalsk hjerte. Det er så fint at man kan skrive det mange ganger. Musikalsk hjerte, det fineste medisinske uttrykket jeg har hørt noen gang.

Tuesday, February 22, 2011

Hihi

Radio er gøy!

Monday, February 21, 2011

"ka skal vi finn på?!"

sier seksåringen, med stor forventing. Det er selve Farmor, og - Farfar som har kommet for å redde Supermann og konen når Vinterferien slår inn. (Vinterferien slår nemlig ikke inn for alle). En Farfar som spiller sjakk og bygger lego og ei Farmor som tar med ut og som lager suppe til formiddagsmat. Glade gutter i Det Blå Huset!

Sunday, February 20, 2011

Et lite filifjongtips

Det er lurt å sjekke hvem du har satt over pengene til før du signerer i nettbanken.

Diplomatisk

Pappaen har bygd et fly. I lego. Brage, seks år tar det i hånda og ser på det. Ei stund. Og sier: "Hmmm, det var jo.... moderne..."

Saturday, February 19, 2011

Grmpf!

En gang i året, eller sjeldnere, går jeg på ei forestilling på et av de store instistusjonsteatrene. Bare for å bli minnet om hvor mye penger man kan svi av på en produskjon som ikke forteller oss stort.
En gang i året, eller oftere, kommer jeg på hvorfor jeg helst går på de små svarte scenene i kriker og kroker, de med lave budsjetter og høye ambisjoner på teaterets vegne.

Friday, February 18, 2011

Ewok på karneval

Det har vært karnaval på skolen i dag. Brage har gruet seg siden forrige onsdag. Torsdag kveld for ei uke siden harket han og sa at han trodde han kom til å være syk neste fredag... Men etter diverse lirking, opplysning og kompromier gikk han motvillig med på å være frisk. Og når Kari Britt, sydamen på Teateret, atpåtill disket opp med et systuekostyme, ble han riktig så fornøyd. "Mamma! Æ e jo en Ewok!"
Jeg er usikker på om Kari Britt mente å sy en Ewok kostyme, men man skal ikke være så skråsikker, har jeg lært.

Og hvordan han vet hva en Ewok er? Aner ikke!

Thursday, February 17, 2011

Mamma-Quis

1. Hvor lenge kan en trøtt fireåring holde det gående om kvelden før han legger seg?
2. Hvor mange kilo smuler kan det bli under et kjøkkenbord i løpet av en dag?
3. Hvem er det som legger den røde ullvotten inn i vaskemaskina hvor det fra før ligger hvitt sengetøy?
4. Hvor klissete er honning på genseren, honning på duken, honning på benken og honning på gulvet.
5. Hvor mange hull kan man lage i en ullgenser med en neglelklipper?
6. Hva kalles fenomenet "klemmen som tar bort all irritasjonen over fireåringen som ikke vil legge seg, smuler under kjøkkenbordet, det rosa sengetøyet, klissete honning og hullete ullgensere"?

Tuesday, February 15, 2011

Toget tilbake til nåtid

I natt skal jeg legge meg til å sove på toget, når jeg våkner vil jeg være tilbake i Tiden for Det Blå Huset igjen. Det har vært fint å være her sammen med dem som gir gamle tanker nytt liv. Fint. Og litt slitsomt.

Når Supermann (en sjelden gang) er ute og flyr, sier jeg til ham at han har godt av det. At det ikke gjør noe at han savner oss. At det er bra.
Nå sier han det til meg. At jeg har godt av det.

Monday, February 14, 2011

Velkommen, sa det.

Det er fint. Å være på tur tilbake i tiden. Skjønt, jeg ser at tiden må ha gått her også. For Agnes, har løsvipper og krøllete parykk når hun synger, og hun er garantert ikke ni år lenger. Og alle har blitt enda flinkere. Noen har fått like mange rynker som meg.

Men smilene, de sitter like løst som før. Snakk om å ta godt i mot!

Saturday, February 12, 2011

Ikke bare

Supermann har landet, og da pakker jeg for å ta av i morgen tidlig. Men jeg flyr ikke... Sju timer med tog, tre dager sammen med gamle kolleger, bo i den gamle leiligheten "min" og bare se forestillinger og skravle.

Det der er ikke helt sant (det heller). Jeg skal nordover, og jeg skal bo leiligheten med utsikten, men jeg skal også ta med meg maskina og har (minst) ti timer skrivearbeid foran meg, så det med bare, det var ikke helt sant.

Friday, February 11, 2011

Supermannbarna trøster mammaen

Vi har bare vært uten Supermann i overkant av et døgn, likevel kjenner fireåringen behov for å trøste mammaen litt:
"æ syns vi klare oss bra æ, mamma!"

Thursday, February 10, 2011

Lois Lane alene hjemme (med barna)

Supermann er ute og flyr igjen. Det er jo ei stund siden sist, så vi venner oss ikke helt til det her i Det Blå Huset. Og for den del, så kan det like gjerne fortsette sånn. Med bare et par svippturer (rundt jorda, eller hvor det nå er han fyker) i året.

Wednesday, February 9, 2011

trøtt onsdag

Det er MYE bedre å sove om nettene enn det er å vaske oppkast. Hver time. Fra klokken ti om kvelden til klokken seks om morran.

Tuesday, February 8, 2011

det planlegges

en liten reise tilbake i tid.

Monday, February 7, 2011

Supermann har bursdag

I dag! Uten at han lar seg vippe av pinnen av den grunn.
Men han fikk kake. Og han fikk pakke. Og han fikk klemmer. Hundre klemmer fra to gutter, som hadde fått med seg at det var det han ønsket seg mest.

Sunday, February 6, 2011

I skuvesenga, en søndag

Hermia, Lysander, Demetrius, Oberon, Helena, Titania, Jens Apal, Skyttel, Pukk og hele resten av gjengen i "En Midtsommernattsdrøm" har hold skuvsenga sammen med meg i dag, og flere dager blir det i løpet av våren.

Alle dere andre, kan treffe dem i sommer, første helga i juli. I Kjelvika!

Saturday, February 5, 2011

Seg selv nok

Det hender det hjelper å løfte blikket.

Friday, February 4, 2011

fra hjem til salgsobjekt

i dag skrev vi under papirer på at en meglermann, som Thomas sier ligner på Solmund på Nystabakkan (så da skjønner dere at han virker pålitelig), skal selge leiligheten vår i Det Blå Huset ved Havet. Det er litt trist. Litt fint. Veldig rart. Men mest av alt, Mye Arbeid i vente. Jeg hadde helt glemt alt som må gjøres før man skal gjøre om et hjem til et salgsobjekt.

Thursday, February 3, 2011

fremtidsplaner til kveldsmat

Odin: "pappa, kan man ha tre jobba?"
Pappa: "jaaa, det kan man vel. Det bli kanskje litt travelt, men"
Odin: "Æ skal ha tre jobba når æ bli stor!"
Pappa: "Skal du det?"
Odin: "Ja. Æ skal jobb på sirkus. Grev opp skjelett. Å spill fotball!"
Brage: "Æ skal også ha tre jobba. Æ skal reparer klokke. Sånner som har stoppa veit du?"
Mamma:"Urmaker"
Brage: "Ja, urmaker! Å reparer datamaskina. Å.... oi, det bli my å reparer!"
(kort pause) "å så skal æ spill fotball, å jobb på byggeplass. Det blei vest fire jobba det!"

Traumer og en katt

"– Mobbing, skilsmisser eller dødsfall i familien er situasjoner alle forstår er tøffe påkjenninger for barn. Men at å flytte er en krisesituasjon for mange barn, er det lite oppmerksomhet rundt, sier psykiater Bugge Lande."
kan NRK fortelle

Det hjelper ikke akkurat på min "har vi gjort det rette med å flytte nordover" - bekymring.

Heldigvis jobber jeg sammen med mange kloke mennesker, som ikke så gjerne, men likevel, kommer med råd når man maser på dem. Og de foreslo blant annet at nå er bra tidspunkt å annonsere anskaffelse av kjæledyr på. Om vi hadde tenkt å skaffe oss et. Det hadde vi ikke.
Helt til Eldstegutten hadde grått i tre måneder av bekymring over nytt hus, ny skole, venner han ikke får se og alt en seksåring kan komme på å være redd for og litt til. Da tenkte vi at et kjæledyr kan vi vel alltids skaffe oss. Sånn for å unngå de verste traumene. Som tenkt så gjort. Vi skal få oss katt!

Det er bare en liten hake ved det hele. Jeg tåler ikke katt.

Men etter diverse leting og flere gode råd, fra ikke så uvillige, kattevitere, har vi funnet en allergivennlig katt. Vi skal få oss Sibirkatt. Eller ikke få, vi skal kjøpe, Sibirkatt.

(Og eldstegutten; han har begynt å bekymre seg over om katten kommer til å få mat nok der nord...)

Wednesday, February 2, 2011

det går som regel bra

Mamma: "Hvordan hadde du det på skolen i dag?"
Brage: "Bra"
Mamma: "Så fint da"
(kort pause)
Brage: "Det går som regel bra med mæ på skola skjønna du."

filifjongen

synes det er litt underlig, at det skal være av interesse for andre enn besteforeldre, kommende naboer og Blåbryggekusiner at vi skal ta med oss guttene og bygge hus i den lille skogen. I alle fall at det skal være noe å snakke om på radio. Og skrive om i aviser.

Tuesday, February 1, 2011

Odin fire år:

"Man merker at man har blitt ungdom når det blir veldig langt å se ned på bakken"

Monday, January 31, 2011

Deadline

er ikke særlig stimulerende for den kreative delen av hjernen. Det kan jeg fortelle. Helt uten vitenskapelig belegg.

Sunday, January 30, 2011

Hos tante Reidun

og Dagny får man vårruller og salat når man kommer fra møte som har vart hele dagen. Man får sitte helt rolig i en sofa og skravle til det blir litt for sen kveld. Man får låne sminke hos Dagny (fordi man har glemt sin egen hjemme) og man får te og egg til frokost.

Heldige heldige meg som fikk låne tante Reidun hos min mann!

Friday, January 28, 2011

Gutter kan gå i kjole

Odin: "Mamma, kan gutter bli til jente?"
Mamma: "....jaaa, de KAN det, vist de veldig gjerne vil..."
Odin: "Korsn gjør dem det da?"
Mamma: "Da må de operere bort tisseluren, og ta noen tabeletter med hormoner i som gjør at de får pupper i stedenfor skjegg" (jeg er ikke sikker på om det er sant, men jeg tok en råsjangs)
Odin: "Korsn da operer?"
Mamma: "Sånn som andre operasjona, man får narkose, så e det en lege som operer"
(kort pause)
Mamma: "Har du lyst til å bli jente?"
Odin: "Nei" (pause) "Men man kan bare gå i kjole også, da bli man ikke jente, da ser man bare ut som ei!"

Thursday, January 27, 2011

Ikke vink til Nordlyset, da kommer det og tar deg!

Det lærte vi da jeg var lita. Og det skriver jeg om nå. Jeg er (foreløbig) ferdig med rapport og har gått over til farligere saker.

Wednesday, January 26, 2011

Rapporter som skal skrives

og leveres... kommer i veien for blogging.

Tuesday, January 25, 2011

hjemmekontor

på stua, i skuvsenga, kan være ganske koselig. Rett og slett.

(man må bare finne måter å løse det på, i disse feberdagene)

Monday, January 24, 2011

en to tre fire fem seks sju...

åtte ni ti...
(jeg klager ikke)
(jeg bare teller hvor mange dager vi har hatt sjuke unger i Det Blå Huset)

(og vi har fortsatt en med feber)

Sunday, January 23, 2011

Service neste!

Jeg tror konsekvensforståelsen min er kraftig redusert. De merket det ikke på EU kontrollen, men nå tror jeg jammen jeg må sjekke hvor langt jeg har gått og komme meg på service!

Saturday, January 22, 2011

Friday, January 21, 2011

til neste år

skal vi også til mamma og feire bursdag når dette tallet dukker opp i kallenderen. Da må hun bake enda flere kaker, og enda flere boller.
Stakkars henne.

Thursday, January 20, 2011

troverdighet har ingenting med pålitelighet å gjøre.

det har jeg lest i Dagbladet.

Det jeg skriver her er altså en sannhet som etter all sannsynlighet kan korrigeres eller settes spørsmålstegn ved.

Wednesday, January 19, 2011

Småspising er en uting!

Jeg har slanket meg en gang, da jeg var fjorten år og gikk opp til 50 kilo... Det varte kanskje to dager. Siden har jeg ikke vært inne på tanken en gang. Men det betyr ikke at jeg er uinteressert i å holde meg sånn nogenlunde i klærne som er i skapet. Og en ting har jeg fått med meg; man skal ikke bedrive småspising. Det betyr (etter hva jeg forstår); at man spiser noe smått mellom måtidene. Det gjør jeg ikke. Når jeg spiser mellom måltidene passer jeg alltid på å spise mye.

Tuesday, January 18, 2011

Syke barn er våken om nettene

I løpet av fire og et halvt år (ganske nøyaktig!) sov jeg ikke ei hel natt. Tre og en halv time var rekorden. Det gikk greit. Ikke helt fint, men det gikk. Og det gikk over. Men jeg brukte opp kvoten. Nå kan jeg ikke ha ei våkenatt uten å bli nærmest desperat. To netter er på grensen av galskap. Tre netter kan jeg ikke tenke på en gang. Når det blir fire...

Monday, January 17, 2011

logistikk

Vi starter uka med en syk (men blid!) Odin hjemme. Da kan en tidlig formiddag se sånn ut:

08.00 Pappa kjører Brage på skolen
08.55 Pappa kommer hjem
09.05 Mamma kjører til legen
10.07 Mamma kommer hjem
10.09 Pappa kjører på jobb

Odin: "fær å kommer å fær å kommer. Kem som skal pass på mæ nu da?!"

Nå er det mammaen resten av dagen. Og straks blir det formiddagsmat!

Sunday, January 16, 2011

å være gift med en fotballsupporter

Mannen: Hvordan er det med deg?
Jeg: Joda, litt trøtt.
(pause)
Jeg: Enn du, hvordan har du det?
Mannen: 0-0

(ManU vs Tottenham i dag: 0-0)

Saturday, January 15, 2011

Lørdag

Vind ute. Feber inne.

Friday, January 14, 2011

Odin

Vi har en Odin i Det Blå Huset. Han er stort sett bestandig blid. Han er en av de ungene som kan pludre for seg selv i timesvis, som finner seg ett eller annet å leke med uansett hvor han er. Han ligger veldig sjelden helt stille. I en sofa. Uten å leke med noe. Bare når han har feber.

Thursday, January 13, 2011

i dag: mer krakilsk enn rebellsk

Da jeg gikk på gymnaset og ble russ, fikk jeg navnet "Rebell(sk)", og det kan jeg skjønne. Jeg var mye sint. På mange. Og (av og til) med god grunn. Og jeg var ikke redd for å si i fra.

Jeg er ikke så sint lenger. Det vil si, jeg er ikke så sint så ofte. Jeg har lært meg å si i fra på måter som gjør at folk lytter og ikke bare rynker panna og ber meg gå på gangen. Men i dag, i dag ble jeg sint to ganger! Og systemet, som jeg ble sint på, det har tydeligvis ingen ører!

Wednesday, January 12, 2011

spasersko

Spasersko. Det er et ord jeg nesten hadde glemt. Og i dag dukket det opp to ganger. Først under et allmøte på jobb. Og så i gangen her hjemme i kveld.

Tuesday, January 11, 2011

Noe har dukket opp, men jeg vet ikke helt Hva

Dette er ting jeg liker dårlig å snakke om i offentligheten (men så var jeg så godt i gang med drømmene), men; det har skjedd noe. Helt uten at jeg har merket det! Hele livet (og dette er ikke en overdrivelse), har jeg gått rundt med en følelse av å Vente. Det kan være ulike ting (eller personer) jeg har ventet på, men denne evinnelige Ventingen.
Her om dagen (i går kasnkje) merket jeg at noe ikke var som det pleier. Jeg kunne ikke helt si hva det var. Men i dag kjente jeg det igjen. Og Ventingen er borte.

Det eneste er at jeg ikke er Helt sikker på Hva det er jeg har ventet sånn på, som har dukket opp...

Monday, January 10, 2011

i nattens mulm

Drømmetydning har vært en geskjeft vi bestandig har drevet med i vår familie. Det vil si; vi har fortalt ved frokostbordet hva vi har drømt, og min mor har fortalt hva det betyr. Jeg har mine tvil om denne drømmetydningen ville gått igjennom rent vitenskapelig, men det er jo heller ikke hensikten bestandig.
Saken er at det har gjort meg litt engstelig for å fortelle drømmene mine høyt, i frykt for at de skal fortelle min mor noe jeg ikke vet. Men nå tar jeg likevel sjangsen.

Som sagt skal vi flytte fra det Blå Huset i løpet av våren/sommeren. Og ikke nok med det. Vi skal bygge hus... Hver av disse tre drømmene dreier seg om dette nye huset... (alle drømmene er ganske grå)

Drøm 1) Vi (hele familien) sitter inne i et hus av betong, som løftes opp og forflyttes av en gigantisk heisekran og plasseres (ganske vinglete) ned på tomta vår. Da vi omsider og omtåket kommer oss ut av huset viser det seg at kommunen(!) har bygget store voller PÅ vår tomt, for å dempe lyden fra trafikken. Vi har dermer INGEN utsikt og ingen hage...

Drøm 2) Byggefirmaet vi har gitt i oppdrag å bygge for oss har begynt å rebruke materialer i sine hus (noe man i utgangspunktet skulle tro var en bra ting!). Men i stedenfor gammelt treverk bruker han gammelt julepapir og tapet.
(Det ble et veldig mønstrete hus! Med mange lag papir!)

Drøm 3) Naboen (i det gule huset) har drept mannen sin og støpt ham ned i grunnmuren vår...

En tilleggsopplysning: Det var bare i drøm nr 2 jeg tenkte at "dette kan ikke bli bra!" , i både 1 og 3 tenkte jeg at "dette kan vi leve med"...

Sunday, January 9, 2011

i fall noen lurer

Brage seks år: "mamma, man dør ikke på orntlig"
Mamma: "neivel?"
Brage: "Nei, man bare tror at man dør. Men man gjør ikke det!"
Mamma: "hva gjør man da?"
Brage: "Man bare venter ei lita stund. Kanskje hundre minutter. Så blir man født på nytt. Til et annet menneske"
Mamma: "Jaha... Hvem som har sagt det?"
Brage: "Ingen. Jeg vet det bare."
(pause)
Brage: "Men det med hundre minutter vet jeg ikke. Kanskje det er mer. Eller mindre"

Kino på Søndag

Det er fint. Når ungene er så store at det å gå på kino sammen med dem kjennes ut som avslapping. Når det er de som sier at jeg må være stille under filmen, og ikke omvendt.

Saturday, January 8, 2011

-og opp igjen!

det er mange ting som forundrer meg. Unger som lærer å gå på ski er en av dem. At de i det hele tatt har lyst. Og orker!

Bøker

kan få hele livet til å fortone seg som et annet. "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson er ei sånn bok.

Friday, January 7, 2011

bake, kjøre, koke, kjøre vaske,kjøre, leke...

Det å stifte familie har en rekke til felles med å starte eget transportbyrå. Og resturant. Og vaskeri. Og eventbyrå. På samme tid.

Thursday, January 6, 2011

torsdag ettermiddag

Om man er litt (eller veldig) irritert over noe, og noen er involvert i det, og du sier dette til vedkommende, og han/hun svarer: "Ja, det skjønner jeg godt!" og "Jeg er HELT enig med deg." og "Du har all grunn til å ta det opp!" og denslags.
Da blir man ikke så irritert lenger.

Min mann skjønner så mye rart!

Wednesday, January 5, 2011

sjufemseksførtiåtteførtisjuåtte

sjufemseksniseksnitosju, sjufemseksførtiåtteførtisjuåtte, sjufemseksniseksniåttien
og så videre. Slike tallrekker gikk vi rundt og husket da jeg var lita. Og det er jo ikke så lenge siden...
Men nå. Nå hadde jeg alle tallene plassert inni en (bitte)liten minnebrikke inni en telefon. I romjula fant telefonen ut at den ikke orket mer. Jeg tror den hadde for mange tallrekker å huske på!

Tuesday, January 4, 2011

og så Lykken og Julie... og noe helt annet

... jeg skulle ikke gitt meg ut i denne "hvem-leser-bloggen-tematikken", for det resulterer bare i plutselig dårlig samvittighet.

Men noe helt annent.
Når det ligger snø oppå is blir det veldig(!) glatt. Det er snø oppå isen på fortauene i byen. Da må man gå med bittesmå skritt for ikke å ramle. Når man går sånn kan man komme til å føle seg AKKURAT som Mummimamma.

Monday, January 3, 2011

pappa, vet du at... pappa har du sett.... mamma, hvorfor.... pappa, kan du... mamma, skal vi.... pappa... pappa. .. mamma.....

Kryptonitt eller unger som snakker i ETT SETT. Det tror jeg går for det samme for Supermann i Det Blå Huset.

(Mammaen? Hun vet hvordan det er å ha så mange ord, så hun tåler det litt bedre).

Sunday, January 2, 2011

Vi har definitivt en seksåring i Det Blå Huset.

Yeak!
Det ble snakk om kjærester her om dagen, Odin har som kjent en hel skokk, og er godt fornøyd med det. Men storebroren kan styre sin begeistring for denslags. "Æ skal ALDRI gift mæ!" sier han. Og når vi forsiktig spør hva som gjør at han ikke vil ha kjæreste kan svaret være "kyssing for eksempel. DET e Hærsli det!" eller rett og slett bare "Yeak!"

Kjedelig!
I tillegg til dette har han begynt å kjede seg. Og til hans store irritasjon er det ikke rare sympatien å oppdrive, i Det Blå Huset tror vi nemlig kjedsomhet er noe av det sunneste vi kan gi ungene våre.

(men rett skal være rett, han har ikke helt evnen inne til å kjede seg lange tiden, selv om han fortsetter å kjefte litt når han blar over til neste side, i den kjedelige boka! Men dette med kjærester, det lurer jeg på om noensinne går over...)

Kamilla, Lisa, Gro og Marit

og av og til min mann, min mor (skjønt henne må jeg mase på), min manns mor, min svigerinnes søster, vår nye nabo på Sankthanshågen og en sjelden gang min lillesøster.
Disse vet jeg er innom her og leser, og det vet jeg fordi de enten; legger igjen en kommentar, eller; fordi de ringer min mann(!) og spør hvem som er er syk (det er når jeg har skrevet ett eller annet om feber eller vondter av noe slag).
Og når sant skal sies er jeg glad for at dere orker å lese, ellers hadde det ikke vært så artig å skrive! Og om det er andre som kikker innom en gang i mellom (eller oftere) så er det veldig hyggelig!

Det har vist seg å være nyttig for meg dette, det blir som et verktøy for å se at tiden går (ellers kunne jeg jo fått det for meg at tiden står stille...), (dette håper jeg ikke min mann leser, for det er nemlig HAN som ikke får med seg at tiden går, og han er ikke kjent med min svakhet i å beregne Tiden).

Så til dere kjære venner, og andre som er innom, takk for Tiden, og fortsatt god lesning!

Saturday, January 1, 2011

godt nytt år!

Det hender at et år blir så fullt at det renner over i det neste. Det er ikke den beste starten et år kan få. Men heldigvis, og nesten litt overraskende må jeg si, skjedde ikke det med 2010. Selv om det fyltes godt opp likevel:

Vi gledet oss til å møte Hemmeligheten, som heter Vilja og er den nydeligste snart ett-åringen som finnes. Og jammen kom det ikke ei Johanna, ei Aurora, ei Celine, en Daniel og helt på tampen enda en lillebror til Jakob. Nye ansikter som vi skal bli kjent med, og som må finne seg i turer, middager og tradisjoner vi ikke helt vet hvorfor vi fortsetter med, (men ingen vil slutte med).
Vi var spente på skolestarteren her hos oss, men det vil han ikke snakke om, så vi er ikke helt sikre på hvordan det går. Vi var glade for gode og spennende jobber hele året og vi gledet oss til hverdager, turer, besøk og alt vi ikke helt viste hva skulle bli.
Vi gledet oss (med god grunn) til Blåbrygging, men lite ante vi at bestemmelsen om å flytte nordover skulle komme. Men det gjorde den. Og dermed blir 2011 året for de store endringene. Sankthanshågen. Det høres bra ut, og blir bra, bare litt skummelt, og litt vondt å reise fra denne byen vi har blitt så glad i.

Vi er full av takknemlighet for at 2010 var et år med gode friske dager, og vi håper at 2011 tar godt vare på oss.

Godt nytt år alle!