Wednesday, November 30, 2011

I desember

vil alle filifjonginnlesningene til P1 komme på bloggen. Nesten som en adventskallender. Bare at det ikke er 24 av dem. Og ikke er de særlig julete av seg heller. Så, en slangs adventskallender som ikke starter den 1. desember, men i dag, og med bare elleve luker igjen. Jeg kan ikke engang love at de kommer annenhver dag.
(Noe som minner meg om Tyra da hun var fire år og sa til Brage: "Brage, vi har ikke system på noen ting!")

en liten tjuvstart for filifjonglesere (Kan også høres i P1 lørdag morgen)

Jeg har ei tante, hun elsker jul. Jeg overdriver ikke, hun virkelig elsker jul. Hun begynner å planlegge og pynte lenge før vi andre har kommet på at vi nærmer oss desember. Og hun gjør det med en sånn glede og entusiasme at jeg et øyeblikk kan forveksle hennes oppriktige forventing med min egen litt mer avmålte innstilling til jula, og et øyeblikk tro at jeg faktisk gleder meg til jul.

Der sa jeg det, tro at jeg gleder meg. For jeg må ærlig innrømme at jeg har et litt, nei, ikke litt engang, jeg har et veldig anstrengt forhold til jul. Det begynte da jeg var tretten år og skjønte at det var noe jeg ikke skjønte med julen, at alt dens innhold bare ble helt, fullstendig feil. Det er klart, julen ble ikke noe hyggeligere av at det gikk en mutt og sint tenåring omkring i huset og skjente, men det var likevel det året jeg kan huske at forandringen i mitt forhold til jula begynte. Før det hadde jeg vært like entusiastisk som min tante.

Men hva var det som slo inn i den trettenåringen, som var meg, den gangen? Hva var det som vrengte seg og gjorde at jeg ikke klarte å glede meg i all denne overfloden av mat, gaver og tid? Det er ikke godt å si, og det kunne jo like gjerne ha vært hormoner, når jeg får tenkt meg litt om. Men sett at det ikke var det, sett at det var noe annet? Noe som hvert år siden har kvernet og plaget meg helt fra midten av november og til vi runder januar og endelig er ferdig med hele du grønne glitrende tre og kan kaste ut både gran og nisser.

Kan det være at det jeg stadig går og kjenner på, er urettferdigheten? Kan det være at jeg rett og slett får dårlig samvittighet av alt vi handler inn, av alle gavene vi kjøper, som kanskje ingen engang vil ha, før vi lukker dørene og sitter her i våre varme trygge hjem med mer mat enn vi orker å spise, men spiser likevel helt til vi ikke orker enda en gang? Kan det være at noe i meg prøver å si at det må finnes en annen måte å feire jul på, en måte uten bismak og stappfulle mager?

Hva skal jeg i så fall gjøre med det? Skal jeg drepe gleden og entusiasmen til tanten min som allerede har pakket inn hver en gave og pyntet hjemmet sitt fra grunnmur til pipe? Det ville være det samme som å fortelle henne hvor hennes mann, hvert år gjemmer julegaven hennes. En gave som hun, hvert år, leter like iherdig etter, men aldri finner. Ville det tjene til noe? Jeg tror ikke det, det blir nødvendigvis ikke bedre om hun er like dårlig stemt som meg.

Når det kommer til de helt store tingene, som jul i aller høyeste grad kan gå for å være, tror jeg små skritt gir store og varige forandringer, så min strategi er altså; små skritt. Noen få ting, som knapt kan merkes, men som gjør det litt mindre uutholdelig. Jeg kan velge gaver som ikke bare betyr noe for den som skal få den, men også for den som selger gavene. Min far sier han snart kan starte osteproduksjon med alle de geitene han har fått opp gjennom årene, du kan nemlig kjøpe ei geit, eller et annet dyr, hos en organisasjon som sørger for at noen som trenger pengene mer enn min far, får til mat på bordet. Og jeg kan forhøre meg så smått om det er noen som sitter alene i jula, som trenger at jeg stikker innom. Ingen revolusjon altså, men små små skritt som gir en liten opplevelse av mening. Jeg sier ikke at jeg alltid gjør dette, men når jeg har gjort det, virker det som en lettelse.

Så gjenstår det å se, om tante finner gaven i år, om pappa får ei geit til eller om magene våre rett og slett sprekker før vi i det hele tatt kommer til gavene. God jul og lykke til!

Tuesday, November 29, 2011

"en smule nedstemthet"

Dette med humøret. (Ja, jeg blir utrolig selvopptatt av å være bare bittelitt syk, jeg vet det). Jeg ville finne ut om det er vanlig at man blir så utrolig deppa av at lungene funker dårligere. Så jeg googlet "luftveisinfeksjon/humør" og da kunne jeg i ett av treffene lese at jammen, det er helt normalt. Det stod riktignok ikke "deppa", men "en smule nedstemthet". Det stod også at man i tillegg kunne merke en lett tørr hoste.
Dette (nedstemtheten og tørrosten) var riktignok symptomer på hunder med kennelhoste, men i aller høyeste grad gjenkjennelig. Heldigvis kan man også lese at "med mindre det oppstår voldsomme bakterieinfeksjoner i forbindelse med kennelhosten, vil hunden komme seg fullstendig"

Godt jeg ikke har Rabies.

Monday, November 28, 2011

Jada jada

I går kveld tenkte jeg at en liten tur på jobb kan vel ikke skade. Jeg er ikke SÅ dårlig, tenkte jeg i går.

I dag tenker jeg at når det kjennes som en nordpolferd å levere guttene i barnehagen og på skolen er det kanskje like greit å holde seg heime.

Sunday, November 27, 2011

God første søndag i advent du liksom

Lungebetennelse nå! Det er det minste fjonge jeg kan komme på. Og så klart fikk jeg det til. Det aller (aller!) tåpeligste er at jeg tror det er selvforskyldt. Jeg har rett og slett vært for tynnkledt. Jeg, som alltid har pakket meg inn i lag på lag med ull har slurvet med vinterkokongen! Og det etter at vi har flyttet nord for polarsirkelen. Hvor tåpelig går det an å bli?! Og det nest verste (etter det verste, som er at man blir så slapp og bare vil sove når alle andre går for å tenne julegrana og få gløgg og godteri atpåtil) det er at man blir aldeles sur og grinete av å ha lungebetennelse. Man blir rett og slett så sur at man tror at det skal vare for evig. Det dårlige humøret.

Så, god første søndag i advent. Pøh!

Wednesday, November 23, 2011

Snart er det bare punktum igjen

Jeg har lest noen blogginnlegg fra et par år tilbake, og jeg merker meg at de var lengre enn dem jeg presterer nå om dagen. Det kan være mange grunner til det at blogginnleggene blir stadig kortere, en av dem er at jeg får ut nokså lange (ikke lange egentlig, men lengre) tekster etter at Radioen fant ut at de ville ha dem, og dermed blir det ikke så mange ord igjen til blogg. En annen grunn er at livet kanskje har blitt kjedeligere (det har det ikke, så den grunnen er en tullegrunn, men det måtte sies). Eller så kan det hende at det er med tekster som med kroppen. Den krymper! Jeg har nemlig krympet, en og en halv centimeter. Det er helt sant. (I alle fall så sant som målinger på legekontor kan bli). Og det er en grunn jeg kan skjønne. Men, fortsatt er jeg her. Og fortsatt er det bokstaver foran punktum.

Monday, November 21, 2011

Vår seksåring kommer meg i forkjøpet, (som vanlig).

"Mamma, du vet at Petra kanskje ikke kommer hjem?" Sier Brage, og ser litt trøstende på meg.

Og jeg som har gått og lurt på hvordan jeg skulle si akkurat det, til ham.

Sunday, November 20, 2011

Nå og Da

Noen ganger lurer jeg litt på om jeg burde la guttene spille mer dataspill... Særlig når jeg overhører leken deres og hører; "og der danser den gale mannen Hula Hula, naken, og midt på veien. Hvordan det går? Følg med i i neste episode av..." (må uttales med lekeøstlending for å få korrekt gjengivelse)

Vi lekte aldri at nakne, gale menn danset Hula Hula midt på veien. Vi lekte at vi var foreldreløse barn som rømte fra barnehjem.

Saturday, November 19, 2011

Zoologisk høst

Det kan virke som om alle ungene i Indre og Nordre Salten, (eller de voksne som bestemmer over ungene kanskje) har fått det for seg at det å sette opp forestillinger hvor mennekser spiller dyr er en god ide. Jeg har intet mindre enn fem ulike prøver med enda flere arter representert denne høsten.

Men jeg på min side, er mest glad i katter. Og en av dem har fortsatt ikke kommet hjem...

Tuesday, November 15, 2011

Vente vente vente

på en liten pus som ikke kommer hjem.

Jeg lurer på hvor ille det kommer til å kjennes med tenåringsbarn, når ei katt får meg til å bli så ute av meg.

Monday, November 14, 2011

PetraPusen

kom ikke hjem i går kveld. Det er stor sorg i det Lille hvite leiehuset. Selv om min pappa sier at "det bare er ei katt", så får vi lov til å være engstelige for henne.

Saturday, November 12, 2011

Brage seks år (ei lita stund til i alle fall)

i trettiårsdag hos sin tante: "mamma, hadde ikke dette vært en morsommere feiring om alle va vektløs?!"

Det hadde det utvilsomt vært.

vi har kulturdager her i bygda

for meg er det nesten litt utrolig at det går an. Til og med Supermann lar seg inmponere over dagene og kveldene i disse dager på landsbygda.

Friday, November 11, 2011

Hurra for deg og meg!

Nå står bursdagene i kø. En kusine i går, ei lillesøster i dag, og så meg om et par dager. Vi her nord feirer som best vi kan, med alt hva det innebærer av mat, mennesker og salig kaos. Kusinen i Berget (som guttene konsekvent kaller Bergen) håper jeg blir behørig feiret der hun er!

Hurra for henne, for lillesøster og et for meg sjøl.

Tuesday, November 8, 2011

noen mennesker imponerer meg

sett bort fra dem som overlever ekstreme situasjoner av ulik art og varighet lar jeg meg imponerer over mennesker som jobber for noe, uten å få et øre for det. Jeg slutter ikke å bli, litt misunnelig, og kanskje til og med forundret, over at noen vil bruke timer, dager og år på noe som ikke bare gagner dem selv. Slipen scene har slike mennesker rundt seg. Heia Slipen!

Monday, November 7, 2011

Jobbejobbejobbejobbe

jobbe jobbe, men vi klager ikke. For med alle denne jobbinga får vi fri hele jula. Og det blir fint!

Sunday, November 6, 2011

I London

sammen med Tor Åge Bringsværd. Og jeg har ikke helt kommet hjem ennå, for jeg reiser bare når jeg kjører til og fra disse teateroppdragene, og jeg må si at det er jammen ikke så verst, å få være seks timer i London, og godt og vel et døgn på Engeløya på ei og samme helg.

Friday, November 4, 2011

Rådløs Filifjong

Sett at man har et generellt bekymret barn, og sett at det barnet i særdeleshet bekymrer seg for å bli voksen, med alt hva det innebærer, og en dag særlig at man må jobbe, og at dette barnet ikke vet hvordan eller hva man gjør når man er på jobb. Om man videre tenket seg at det samme barnet inderlig ønsker at det heller var en blekksprut eller en katt, og lurer på om det finnes en sjanse for å gjenfødes som det ene eller det andre dyret.

Hva skal man, som mamma, si eller gjøre da?

Thursday, November 3, 2011

Sissel Horndal

skriver og illustrerer de fineste bøkene!

Wednesday, November 2, 2011

Isabell Allende

skriver fæle bøker! Jeg klarer ikke å legge dem fra meg, og jeg blir like ulykkelig hver gang.

Sukk.

Tuesday, November 1, 2011

ikke alt kommer lett til oss

Guttene går på svømmetrening. Brage har ikke lyst, og vil slutte. Det får han ikke. (De må kunne svømme, sånn er det bare med den saken). Odin på sin side, sier; "Man kan jo ikke slutte, når man nettopp har lært seg å hoppe fra kanten!"