Heter byen vi besøkte i Russland. Kirisji. Det betydde ingenting for to uker siden, bare et navn på en by, som var litt vanskelig å huske, fordi det lignet litt på andre navn, og egentlig ikke på noen.
Men nå, etter å ha landet i lånehuset, betyr Kirisji fine fine ungdommer som jobber iherdig med våkent blikk (skjønt, den ene dagen har jeg en mistanke om at kvelden gikk over i natt før de la seg, og den dagen var blikkene ikke riktig så våkne).
Nyskjerrige blikk i gangene og i spisesalen, strenge voksenansikter som ikke ville smile, og noen som smilte likevel. Dager som gikk i ett fra tidlig morgen til kvelden kom. En by med nummer på skolene, men med sprell levende unger.
Kirisji. Ikke akkurat vakker. Men til å savne likevel.
Tuesday, January 31, 2012
Friday, January 27, 2012
Mellomlanding
i det lille låneshuet i den fineste bygda. Et halvt døgn, så videre til Engeløya i Steigen, fra Kirisji i Russland.
Hjelpe meg som man kan savne familien sin, på bare fem dager! Det lure med mellomlandinger er at man kan ta med seg to gutter og en Supermann på veien videre.
Hjelpe meg som man kan savne familien sin, på bare fem dager! Det lure med mellomlandinger er at man kan ta med seg to gutter og en Supermann på veien videre.
Sunday, January 22, 2012
Til sol og ...
kulde! I St.Petersburg er det meldt minus 26 grader denne uka. Det er i kaldeste laget, selv for en filifjong.
Men, vi pakker ullklær og håper på varme prøvesaler. Og til dere som er igjen her heime: Ikke finn på noe artig når jeg er borte!
Men, vi pakker ullklær og håper på varme prøvesaler. Og til dere som er igjen her heime: Ikke finn på noe artig når jeg er borte!
Monday, January 16, 2012
Filifjongbloggen
er ikke nedlagt, det er bare det, at det foregår så skrekkelig mye. Og når det samtidig er sant, som det sies, at ting går i et annet tempo her nord. Ja, da blir det lite blogging. Sånn er det bare. Jeg går saktere, får gjort mer, men mindre blogg. Sånn blir det nok ei stund framover.
Så får vi se.
Så får vi se.
Saturday, January 14, 2012
Vinteren
I dag har jeg kjørt rattkjelke i superfart på Klungset, det er veldig artig! Helt til ungene oppdager at de voksne legger beslag på kjelkene og ville ha dem sjøl. Da blir det kjedelig.
(det ble ikke kjedelig så lenge, for Gro (med det fineste kjøkkenet i hele verden) gikk inn og laga lunsj til oss (selv om det egentlig var middagstid) og så ble vi værende der helt til hele dagen hadde gått.
Det er det fine med nordoverflyttinga, vi kan besøke Blåbryggefolk når som helst!)
(det ble ikke kjedelig så lenge, for Gro (med det fineste kjøkkenet i hele verden) gikk inn og laga lunsj til oss (selv om det egentlig var middagstid) og så ble vi værende der helt til hele dagen hadde gått.
Det er det fine med nordoverflyttinga, vi kan besøke Blåbryggefolk når som helst!)
Friday, January 13, 2012
Wednesday, January 11, 2012
I dag
har jeg vært på mars (to ganger!), glemt et romskip på en gassplanet, hatt regi på en flokk villsauer og en elg (pluss et knippe ryper og diverse andre) og vel hjemme tråkket jeg skispor for guttene i en halv meter snø.
Ikke rart man er litt trøtt når kvelden kommer!
Ikke rart man er litt trøtt når kvelden kommer!
Monday, January 9, 2012
og snart
snart snart får vi sola i øynene. For i dag lyste fjellene og jeg kunne se at hun strekker seg for å nå oss.
Thursday, January 5, 2012
Wednesday, January 4, 2012
Monday, January 2, 2012
2011
Jeg har pleid å skrive ei liste over hvordan det siste året har forløpt, og selv om jeg ikke husker alt sånn her og nå, her kommer noen ting som har vært viktige for oss og for meg i 2011. I ukronologisk rekkefølge:
- Først og fremst er dette året hvor vi flyttet. Vi brøt opp fra Trondheimsbyen vår og flyttet til Arktiske strøk, og ved årets utgang hadde vi fortsatt litt igjen før vi kunne si at vi kjenner oss helt hjemme (og det er ikke våre nye sambygdningers feil, de har vist seg å være i verdensklasse!)
- Før vi brøt opp rakk jeg å skrive en rapport om det store, viktige og fine prosjektet i Bymisjonen, det er både glad og takknemlig for at jeg fikk.
- Jeg begynte å skrive for radioen, og det bare for gøy.
- Så skjedde det triste ting i Trondheim da lille Guro kom til verden ute liv.
- Vi solgte den Blå Huset ved Havet.
- Thomas bygde veranda midt på Blåbrygga! Hurra for ham!
- Kjelvikspillet med "Midtsommernattsdrømmen", som ble det, en drøm, midtsommers.
- Brage begynte på ny skole og fikk en stri høst, men med de beste kompisene og den aller flinkeste læreren.
- Odin begynte i ny barnehage, med så mye lek og så mange smilende fjes at vi blir glade bare ved tanken.
- Lillesøster og Marius giftet seg i solskinn!
- Supermann og jeg begynte begge i ny jobb, og en av oss synes det er den beste jobben man kan ha!
- Og nå ser vi en forferdelig film om fjellklatrere i livsfare, det nye året kommer til å bli spennende!
- Først og fremst er dette året hvor vi flyttet. Vi brøt opp fra Trondheimsbyen vår og flyttet til Arktiske strøk, og ved årets utgang hadde vi fortsatt litt igjen før vi kunne si at vi kjenner oss helt hjemme (og det er ikke våre nye sambygdningers feil, de har vist seg å være i verdensklasse!)
- Før vi brøt opp rakk jeg å skrive en rapport om det store, viktige og fine prosjektet i Bymisjonen, det er både glad og takknemlig for at jeg fikk.
- Jeg begynte å skrive for radioen, og det bare for gøy.
- Så skjedde det triste ting i Trondheim da lille Guro kom til verden ute liv.
- Vi solgte den Blå Huset ved Havet.
- Thomas bygde veranda midt på Blåbrygga! Hurra for ham!
- Kjelvikspillet med "Midtsommernattsdrømmen", som ble det, en drøm, midtsommers.
- Brage begynte på ny skole og fikk en stri høst, men med de beste kompisene og den aller flinkeste læreren.
- Odin begynte i ny barnehage, med så mye lek og så mange smilende fjes at vi blir glade bare ved tanken.
- Lillesøster og Marius giftet seg i solskinn!
- Supermann og jeg begynte begge i ny jobb, og en av oss synes det er den beste jobben man kan ha!
- Og nå ser vi en forferdelig film om fjellklatrere i livsfare, det nye året kommer til å bli spennende!
Sunday, January 1, 2012
Godt nytt år! (sendt på selveste nyttårsaften) (og ja, jeg er ganske stolt over det)
Nye år er det aller beste jeg vet. Det kan kanskje høres litt flåsete ut, men jeg har et nærmest andektig forhold til det å skifte årstall. Det er som om det ligger helt nye og uante muligheter i månedene som kommer, som et hvitt ark, eller enda bedre; som nysnø på endeløse vidder. Så forlokkende virker det nye året på meg, (og den som blir begeistret over synet av snø på vidda skjønner hva jeg mener, dere andre kan tenke på det som, nettopp et bilde, som dere kan betrakte inne i ei varm stue, uten fare for å måtte spenne ski på beina).
Hva er det endeløse vidder med nysnø har til felles med et nytt år, vil du kanskje spørre deg. Det kan jeg straks fortelle. Alt! Om vi nå tenker oss at vi snur oss, og ser på året som har gått. Så vil landskapet bak oss se ulikt ut for hver og en av oss, noen av oss, som har hatt et fint år uten de store opp eller nedturene vil kanskje se en grønn eng med ei og annen løvetann, en annen, som har hatt et striere år enn normalt vil kanskje se et karrig og utilgjengelig fjellandskap mens de av oss som har hatt et særlig godt år kanskje vil se rett inn i Lofoten, om det er Lofoten som er det vakreste sted på jord man kan tenke seg vel og merke, ellers kan man fritt bytte ut landskap etter egen smak og forgodtbefinnende.
Og alle disse opplevelsene, gjøremålene og dagene som ligger bak, enten de er gode eller tunge, karrige eller tilgjengelige, kan vi fort bli hengende fast i, vi kan rett og slett bli gående et sted vi egentlig er ferdig for lengst, og dette er det som er så deilig med et nytt år. Jeg kan legge et landskap bak meg, og trå inn i et nytt.
Jeg husker ett år, hvor det skjedde utrolig mye, mange store omveltinger i tillegg til at det var usedvanlig travelt sånn jevnt over, og da vi nærmet oss midten av desember skjønte jeg at dette året ikke kom til å gi seg. Det kom rett og slett til å renne over i det neste, som en oversvømmelse, som en elv som gikk over alle sine bredder, nærmest som en foss. Og jeg så for meg den ville buldrende fossen med brunt vann, farget av alt den hadde dratt med seg fra elvekanten, bare renne ut i den nye hvite snøen på viddene, smelte den og etterlate en brun sørpe over det hele. Et brunt sørpe-år ville det blitt før det engang hadde begynt.
Det var ingenting annet å gjøre enn å bygge en demning, lede vannet vekk fra det nye året, med all dets gjørme og villskap. Vi stoppet rett og slett helt opp der i midten av desember, laget oss en oversikt over hvor vannet gikk og hvor det var på vei, og så bygget vi en demning og gravde ei grøft, og heldigvis stilnet fossen, den rant rolig tilbake hvor den hørte hjemme i 2007. Noen år etter, altså nå, når vi ser tilbake på 2011 kan vi knapt skimte den bak et par fjell, ei strand, ei brygge ved grønt hav og en hage med tulipaner.
Men det får da være måte på tilbakeblikk. La oss leke den leken hvor alle snur seg framover, mot det nye året, legger det gamle bak oss og ser på de hvite mulighetene til å ta nye valg, til å tråkke nye spor og til å finne det landskapet vi beveger oss best i.
Godt nytt år!
Hva er det endeløse vidder med nysnø har til felles med et nytt år, vil du kanskje spørre deg. Det kan jeg straks fortelle. Alt! Om vi nå tenker oss at vi snur oss, og ser på året som har gått. Så vil landskapet bak oss se ulikt ut for hver og en av oss, noen av oss, som har hatt et fint år uten de store opp eller nedturene vil kanskje se en grønn eng med ei og annen løvetann, en annen, som har hatt et striere år enn normalt vil kanskje se et karrig og utilgjengelig fjellandskap mens de av oss som har hatt et særlig godt år kanskje vil se rett inn i Lofoten, om det er Lofoten som er det vakreste sted på jord man kan tenke seg vel og merke, ellers kan man fritt bytte ut landskap etter egen smak og forgodtbefinnende.
Og alle disse opplevelsene, gjøremålene og dagene som ligger bak, enten de er gode eller tunge, karrige eller tilgjengelige, kan vi fort bli hengende fast i, vi kan rett og slett bli gående et sted vi egentlig er ferdig for lengst, og dette er det som er så deilig med et nytt år. Jeg kan legge et landskap bak meg, og trå inn i et nytt.
Jeg husker ett år, hvor det skjedde utrolig mye, mange store omveltinger i tillegg til at det var usedvanlig travelt sånn jevnt over, og da vi nærmet oss midten av desember skjønte jeg at dette året ikke kom til å gi seg. Det kom rett og slett til å renne over i det neste, som en oversvømmelse, som en elv som gikk over alle sine bredder, nærmest som en foss. Og jeg så for meg den ville buldrende fossen med brunt vann, farget av alt den hadde dratt med seg fra elvekanten, bare renne ut i den nye hvite snøen på viddene, smelte den og etterlate en brun sørpe over det hele. Et brunt sørpe-år ville det blitt før det engang hadde begynt.
Det var ingenting annet å gjøre enn å bygge en demning, lede vannet vekk fra det nye året, med all dets gjørme og villskap. Vi stoppet rett og slett helt opp der i midten av desember, laget oss en oversikt over hvor vannet gikk og hvor det var på vei, og så bygget vi en demning og gravde ei grøft, og heldigvis stilnet fossen, den rant rolig tilbake hvor den hørte hjemme i 2007. Noen år etter, altså nå, når vi ser tilbake på 2011 kan vi knapt skimte den bak et par fjell, ei strand, ei brygge ved grønt hav og en hage med tulipaner.
Men det får da være måte på tilbakeblikk. La oss leke den leken hvor alle snur seg framover, mot det nye året, legger det gamle bak oss og ser på de hvite mulighetene til å ta nye valg, til å tråkke nye spor og til å finne det landskapet vi beveger oss best i.
Godt nytt år!
Subscribe to:
Posts (Atom)
