Sunday, September 30, 2012

Søndag. 63 dager til deadline

Ser man det. Sol, unger på VIL cup og Supermann og SuperPappa straks klare for fortsettelsen.

Dagen i går gikk som planlagt, full måloppnåelse mao. Vi lærte imidlertid at store steiner som ramler på legger til sjuåringer gir bestefedre nervøst sammenbrudd (det samme gjør unger som balanserer i byggreis og stillaser). (Og forsåvidt unger som går på flat bakke og gjør brå bevegelser). Vi lærte også at lavt blodsukker (hos arbeidsfolk og gutter som ikke helt vet hva de skal finne på) for enhver pris må unngås.

Dagens plan: SuperPappa snekrer ferdig den fine fine trappa. Supermann skrur masterboard (det er det hittil kuleste navnet på et materiale) på bad og i gang og filifjongen skal måke den siste haugen med grus, rydde (kjeeeeedelig!) skre (altså plankerester, men skre høres tøffere ut) og om guttene ikke har gått bananas til da skal hun begynne å sparkle(!).

Dagens utfordring: Å være smartere når guttene oppfører seg som gutter på en byggeplass. (I går satte vi ny rekord i å si "nei" og "ikke" og prisen for dårligste mor gikk til meg. Målet i dag er å klatre opp til kvalifisering for nogenlunde god mor).

Dagens motto: Det gjør ikke noe om man bøyer en spiker eller to, det blir hytte allikevel (sitat Mamma Mø)

Saturday, September 29, 2012

I tilfelle

I tilfelle det ikke kommer et innlegg i morra vil jeg bare fortelle at det da sannsynligvis er fordi jeg ikke kan røre på meg.

Lørdag. 64 dager og firehundreogåtti (i følge skjema, lillebror sier seks hundre) timer arbeid som gjenstår

Som sagt, det er laget en framdriftsplan på arbeidet vi skal ha klart til den 26. november. Da skal nemlig snekkerne inn igjen og sette inn dører, legge lister, bygge trapp og sånt snekkere gjør rett før noen kan flytte inn i et hus.

Dagens plan:
- Supermann og Filifjongpappaen (også kjent som SuperPappa) skal begynne å bygge trapp (med repo) til inngangspartiet. (Og i går lærte jeg at det heter trapp med repo og ikke repo med trapp, for den som måtte lure på det)
- Filifjongen skal grave på plass tjue tonn grus (i alle fall noe av den)

Dagens utfordring:
- To stk utålmodige gutter på seks og elleve år, og en stk halvfrisk sjuåring (som heldigvis er hakket mer tålmodig enn de andre to.
- En stk rygg som bærer sterkt preg av at Filifjongen ikke innser sine egne begrensinger og måket ti tonn grus i går.

Dagens motto: Så lenge det er sol går alt etter planen!


Friday, September 28, 2012

Det Store Nye Huset i Den Bittelille skogen

skal være ferdig til midten av desember. Det er bestemt.

Supermann har laget en fargerik og veldig avansert framdriftsplan som tryller frem 500 timer arbeid vi må sørge for å ha gjort innen ni uker. Takk og lov for den planen, ellers kan jeg ikke for mitt bare liv forstå hvordan vi skulle finne de 500 timene. Jeg mener, vi har jo evig nok med Hverdagen, om vi ikke skulle måtte jobbe dobbelt også, for ikke å snakke om trippelt. Ja, ja. Nå er det fredag, og i følge planen er det blått i helga, lyseblått for trapp og mørkeblått for 3 tonn grus som skal flyttes.

God helg!

Wednesday, September 26, 2012

Og etterpå...

«Åh, jeg gleder meg bare til jeg er ferdig med dette, da får jeg tid til å gå de fjellturene jeg lengter sånn etter når høsten kommer!» Det er jeg som sier det, til en nabo i byggefeltet, han er ute og går tur med hunden sin, og stopper for å slå av en prat med meg som står ute i sola og beiser. Det har seg nemlig sånn at vi bygger hus, og det er ganske travelt når sant skal sies. Men etter at vi har beiset ferdig, får vi litt bedre tid. Har vi tenkt. Vår nye nabo, med den gamle rufsete hunden labbende rundt føttene, ser skrått opp på meg og sier, «tror du det?»

Jeg har allerede glemt hva jeg sa, og ser sikkert litt spørrende ut der jeg står med grå beis over det hele, for han fortsetter: «Jeg tror ikke det er sånn. At det blir bedre tid til alt etterpå. Det er alltid noe som skal gjøres. Noe som skal repareres. Noe som skal males, pusses eller bygges. Enten det er stort eller lite, så er det bestandig noe som skal gjøres».

«Ja…» sier jeg, og kjenner at fjellturene jeg så inderlig ønsket meg denne høsten plutselig virker veldig langt unna. «Ja, det har du rett i» jeg sukker nok, for mannen smiler litt og sier «men det er klart, det blir nok litt mindre travelt enn dette, når dere bare har kommet dere i hus!» «Ja, jeg håper da det!» Svarer jeg, og han nikker og smiler igjen. Og jeg får en fornemmelse av at han vet noe jeg ikke vet. Den gamle lurvete hunden har satt seg oppe i bakken og det virker som hun har all verdens med tid.

Det har seg nemlig sånn, at jeg synes høsten er den aller fineste tiden på året. Da har vi ingen forventninger til været, for eksempel, så alle blikkstille dager med klar høstsol kommer som en bonus, og vi kan ta på oss ull fra innerst til ytterst og gå ut i alle fargene. Høsten er stillere enn sommeren, det er roligere i skogen og lufta er klarere. Alt blir klarere, til og med tankene får sterkere konturer om høsten. Men denne høsten har jeg altså blitt stående i et stillas med ei bøtte beis og en pensel, og lengselen etter fjellet og andre farger enn denne grå, som huset vårt får, melder seg støtt og stadig. Men jeg har trøstet meg med at når vi bare blir ferdige med denne beisinga, da skal vi få tid til å gå i fjellet!

«Ja, ja» Sier mannen, «det blir fint! Men du, den der fjellturen, den trenger du vel ikke vente med?» Og så går han opp til hunden, som reiser seg og logrer i mot ham. Jeg ser at han snakker til henne, men kan ikke høre hva han sier. Og her står jeg, med ei bøtte grå beis og et hus som skal være ferdig til avtalt tid.

Jeg tenker at han rett, det er ikke sånn at alt er ferdig når de to strøkene med beis har kommet på. Det er mer, mye mer. Og det kommer aldri til å ta slutt. Det vil alltid være noe som skal gjøres. Og jeg, jeg vil alltid lengte til fjellet om høsten.

Tuesday, September 25, 2012

Som leserne av denne bloggen vet, pleier vi å tjuvtitte på kåseriene (som egentlig ikke er kåseri, men siden NRK P1 insisterer på å kalle dem det, gjør vi også det, uten å blunke) her hos Filifjongen, her kommer det neste

Senso Unico

Her om dagen kom jeg til å tenke på en tur jeg hadde til Italia. Det er ganske mange år siden, femten kanskje. Vi var tre jenter som reiste sammen. Vi hadde bestemt oss på forhånd for ikke å lese noen brosjyrer eller motta tips til severdigheter, vi ville oppleve landet slik det møtte oss, og ut fra hva som skjedde der og da. Det ble mange timer på fortauskafeer og vi ble godt kjent med kaffe- og iskremutvalget i de ulike byene vi var innom på reisen.

Etter noen uker i et land hvor ingen av oss kjente språket eller egentlig hadde noen konkret formening om hva vi ønsket ut av oppholdet, ble vi, uten at vi turte å si det direkte, litt lei av kaffe og is. Og en dag vi satt på en av disse fortauskafeene i den lille byen Bergamo, tok en av mine reisevenninner fram et kart, hun hadde sett et skilt på veien hit, og tenkte vi kanskje skulle følge det, for å se noe annet, denne ene dagen.

Det viste seg at vi hadde lagt merke til dette skiltet alle sammen, og etter å ha blitt enige om at å følge et skilt for å komme et sted ikke er det samme som å la seg lede inn i turistmaskineriet, og at vi straks vi hadde drukket opp kaffen skulle finne skiltet som førte til «Senso Unico». Ok, om du kan italiensk har du allerede skjønt hvor dette leder, men om du ikke kan det, vil du ikke ha problemer med å sette deg inn i for et fantastisk sted vi så for oss dette «Senso Unico» skulle være.

Vi fant skiltet med det samme, det viste tydelig med ei pil bort ei litt smal brosteinsbelagt gate, og vi kunne allerede midtveis i gaten se det neste skiltet med samme betegnelsen «Senso Unico». Det eneste vi stusset over var at stedet ikke var merket av på bykartet. Men vi fant ut at det ikke kunne stoppe oss i å lete etter denne fantastiske utkiksposten, som vi nå hadde kommet fram til at «Senso Unico» måtte bety. Så vi fulgte skilt etter skilt, fra den ene gaten til den andre, hele formiddagen gikk vi, helt til vi ikke kunne finne det neste. Vi gikk litt tilbake for å være sikre på at vi hadde sett riktig, og jo, det var ei blå pil ned den siste veien vi hadde gått, men vi kunne ikke finne det neste skiltet.

Vi hadde gått i flere timer, men dette var ingen stor by, og vi mente at vi ikke kunne gi oss så lett, vi måtte være i nærheten av det sensasjonelle og/eller unike stedet vi var på leting etter, vi hadde jo fulgt hver eneste pil merket «Senso Unico». Så etter en pause med litt mat, hvor vi sjekket kartet for sjuende gang, minst, tok vi beina fatt igjen. Og etter bare litt leting fant vi det neste skiltet, merkelig nok, i samme retning vi kom fra, bare et par gater ovenfor. Men vi var ved godt mot, nå skulle vi finne det beste denne byen hadde å by på!

Vi fant aldri «Senso Unico», toget vårt gikk samme ettermiddag, og vi dro hjem til Norge uten å få sett noe annet av Bergamo enn gater, biler og butikkvinduer. Det var først året etter, da vi kom tilbake til Italia, at vi så det samme skiltet i en annen by, og spurte vår italienske venn om det var mange byer som hadde «Senso Unico» i italia, og hun så litt forvirret på oss og svarte, på engelsk, «Senso Unico betyr enveiskjøring».



Friday, September 21, 2012

"Jeg har ikke gjort annet enn å gå i begravelser i hele sommer"

Det var ei dame som sa det, ei dame i foajeen på Kulturhuset. Vi hadde vært i den samme begravelsen, nå i formiddag. Jeg skulle ønske hun som gikk ved siden av hadde svart "javel, så har du i det minste møtt en hel del mennesker" eller "jaha, så bra, for da kommer du deg litt ut" eller noe annet som jeg kunne skrevet her, og så hadde det sett ut som en litt vittig dialog rett etter en begravelse. Men hun sa ikke det, hun sa bare "ja, det har vært mye nå".
Og så gikk de ut i regnet. Og selv om det høres ut som en klisje, så gjorde vi det, alle sammen. Vi gikk ut i regnet, som pøste ned, og minnet oss på at vi må huske regntøy eller paraply selv om vi er triste, for det hadde vi glemt, nesten alle sammen.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde tenkt, men jeg tror det er greit at det ikke preller av, at det setter seg litt fast, alt dette triste og sørgelige. For selv om livet går videre, for det vet vi jo at det gjør, så forandres vi litt, hver gang vi mister noen rundt oss. Vi går litt forandret videre. Og det er greit. Men hun damen som hadde gått i begravelser i hele sommer, jeg håper hun får en høst med bursdager og brylluper. Nei, forresten, det hørtes slitsomt ut, jeg håper hun får en høst med hytteturer, det håper jeg!

Thursday, September 20, 2012

Dager som forsvinner

Noen dager går bare sin vei. De forsvinner allerede før de har begynt. Og jeg kan bare sitte der med listen min over alt jeg skulle gjøre den dagen. I dag er en sånn dag. Klokka er ikke to ennå, men jeg kjenner at den smuldrer opp mellom fingrene på meg!

Wednesday, September 19, 2012

Nugatti på en tirsdag

Her i Lånehuset (og i de to andre Husene denne familien har bodd i, for den del) har vi ikke så mange regler, men vi har noen få. Og en av dem er at sjokoladepålegg spises på lørdager. Og kun på lørdager. Men så har det seg sånn, at av og til (bemerkelsesverdig sjeldent, når sant skal sies) så har Mor i huset (les meg) så lyst på noe søtt at hun nærmest blir desperat.
I går var en sånn dag. Og da jeg trodde guttene var vel ute av dagen og inn i natten tok jeg mot til meg og stjal meg til et par vaffelhjerter med, gjett hva, nugatti...
Men da minstemann på seks ropte fra loftet og jeg bare skulle stikke opp og gi ham en aller siste godnattklem var løpet kjørt. "Mamma!! Har du spist sjokade??!" "Nei" Sa jeg (som sant var). "HVA har du spist da?!" Spør han, og siden jeg prøver å lære dem å snakke sant må jeg jo, som sant er, si at jeg har spist nugatti... "Er det lørdag i dag, mamma?!" Sier han retorisk og nokså strengt, seksåringen. Og jeg må jo si at jeg vet at det ikke er lørdag. "Jaja, da blir det sjokade på frokosten i morra" sier han fornøyd og legger seg ned "ellers blir det urettferdig!"

De fikk sjokade på frokosten. Og Moren (les meg) har lært at hun må sjekke at ungene faktisk sover før hun sniker seg til nugatti midt i uka.

En tom post

(Dette er en tom post, fordi det er umulig å skrive et innlegg etter det forrige, som var så sørgelig, denne parantesen er bare for at du skal skjønne hvorfor)

Tuesday, September 18, 2012

Vi får henne aldri tilbake

Det var Moren som sa det. På en stol ved bordet hadde Faren satt et bilde av henne. Minstejenta. På bildet smiler hun, og hun ser virkelig tilfreds ut. Og litt lur, men absolutt tilfreds.
Hun hadde vært litt fjern den søndagen for fjorten dager siden, sa Faren, men ikke mer enn at han tenkte det hadde med det de hadde snakket om dagen i forveien, og han tenkte det var best å la henne være i fred med det. Før middag gikk hun ut en tur. Hun hadde gjort leksene, pakket sekken med billetten til Hurtigbåten der hun pleide, så hun ikke skulle glemme den, og så skulle hun bare ut en liten tur før middag. På bildet smiler hun. Moren sier ikke så mye. Faren forteller hvordan han fant henne, hvordan hun hadde festet tauet til treet.

Jeg kjørte derfra og tenkte på hvor sterke jeg synes de er. Sterke og sårbare.

Sunday, September 16, 2012

Knerten

Jeg vet at jeg har skrevet om Knerten tidligere. Det er min svigerbror og hans familie som har denne hyggelige hytta på et Fjell ikke alt for langt unna. Og dit kan man komme. Selv om det er midt i husbygging, så kan man ta ei helg på Knerten. For der henter man krefter. Der går man tur til Ekornvatnet og tenner opp bål og fisker. Der spretter ungene på stien foran oss, og synger uten at de vet om det. Til og med litt blåbær kan man finne langs stien, sånn at Dina og tanten somler litt mer enn de andre for å bli blå på tunga.
Knerten, altså. Nå er vi klare for resten!

Thursday, September 13, 2012

Brage, Bork og Odin

Guttene våre har besøk i dag. De vet å velge venner med passende navn!

Tuesday, September 11, 2012

Den Sørgeligste Dagen på lenge

I dag ble lillesøsteren til en kollega av meg gravlagt. Hun ville ikke leve lengre. I dag ble pappaen til to jenter funnet død. Vi delte oldefar, denne pappaen og jeg. Vi delte venner etter at vi ble voksne. Og -en togtur på ti timer en dag i snøfokk.

Det er rart, når man berøres så vidt, og likevel blir så berørt.

Sunday, September 9, 2012

Søndag i løsemiddelbakrus

Det er om natta det skjer i Lånehuset. Brage drømte at moren (jeg) kjøpte Bakugan for tre tusen til ham, og jeg på min side - at jeg drakk meg full og røyka hasj sammen med inspektøren på skolen til guttene.

Jepp, og så, opp til Søndag.

Saturday, September 8, 2012

Beis, Kaffe og Middag

Vi beiser, det er det vi gjør om dagen. Et nokså stort fjell (aka Det Store Nye Huset i Den Bittelille Skogen). Men det er jammen ikke så vanskelig, når kaffegjesten som titter innom har med kaffe til både seg selv og oss, og når sms-er med "dere som holder på i huset hele dagen har vel ikke tid til å lage middag, kom hit, vi lager saltlapskaus". Og så gjør vi det, kommer til dem, og synker inn i varmen og blir til kaffe og guttene leker og vi glemmer nesten at vi ikke er ferdige for i dag. Helt til vi kommer på det igjen, og må takke for oss. Men hjelpe meg så deilig det er, å få kaffe på døra, og komme til ferdig middag, det blir rent artig å beise hus av sånt!

Wednesday, September 5, 2012

Brage sju år

På barneteateret her i bygda skal det settes opp Kardemommeby (jada, det er Egner-år i år, la oss bare bli ferdig med det). Alle ungene får ønske seg en rolle. Og det går som forventet, politimester Bastian og røverne er populære, for ikke å snakke om Kamomilla (forstå det den som kan). Men Brage, han vil bare være Kamel, og ikke den snakkende, nei, den som går rundt i gatene og ikke sier noe. Kamel, altså.

Tuesday, September 4, 2012

Hverdag for husbyggere

Består i nettopp det, husbygging. Vi kommer sterkere tilbake.

Sunday, September 2, 2012

To hundre pokemonkort og feilslått barneoppdragelse

Jeg: "Gutter, de kortene som ligger utover gulvet på loftet"
Brage og Odin: "Ja...?"
Jeg: "Er dere ferdige med dem?"
Brage: "Jaaa..."
Jeg: "Kan dere rydde dem opp da?"
Odin: "Vi?!"
Jeg: "Ja..."
Brage: "Hvorfor det?"
Jeg: "Hvem som skal gjøre det ellers?"
Odin: "Men, vi har jo rotet dem, da kan du rydde!"