Gledelig jul og godt nytt år!

Vi kommer i skrivende stund hjem fra farmor og farfars lutefisklag, og gleder oss over å ha en stor fin familie! Storebror kom med toget og guttene er yr av glede over å ha ham sammen med seg. I morgen er det nisse på låven og møsbrømlefse hos mamma, sammen med mine søsken og tantebarn. Så er det julaften. Og i romjula skal vi flytte. Tenk det.

Jeg ønsker deg ei gledelig jul og et glitrende, godt nytt år!

Nå logger filifjongen av ei uke.

450

450 er bare et tall. En liten gutt med skrubbsår på kneet. Ei jente med nyklippet hår til jul. Et søskenpar som småkrangler før de går til skolen og leker sammen som gode venner hele ettermiddagen. Håp. Drømmer. Talenter. Redsler. En og en. For det er det de er. 450 unger som ikke får bli i landet sitt. Det heter ikke utsendelse. Det heter deportasjon.

Det er en skam!

Juletre i nettet

Jeg liker ideen om å traske rundt i skogen og lete etter det perfekte treet. Akkurat som vi gjorde da vi var små. I timevis gikk vi, og endte opp med det treet vi fant først, men gikk forbi fordi det var for lite, stort eller så så fint ut akkurat der det stod. Jeg har ikke trasket i skogen etter juletre på flere år. Ikke i år heller. Jeg har kjøpt et. Som skal stå i lånehuset i tre dager, og så skal det hugges opp til ved. Dyr ved.
Da jeg kom hjem med treet, pakket inn i nett, sånn at det skal være enklere å frakte, kom Odin på trappa.

Odin (seks år): "Mamma! Har du fanga juletreet?!" Jeg "Ja, så det ikke skal stikke av" Odin: "Lurt!"

Kjøpefest og påfølgende juleuhygge

I går handlet jeg inn, intet mindre enn, 15 julegaver som guttene skal gi til venner. Jeg kjente at jeg ikke var helt komfortabel med det. Rett tilbake til den jula jeg var rasende helt til påske uten helt å skjønne hvorfor helt til jeg forstod at det hadde med overforbruket å gjøre (mitt eget, altså), og at jeg sannsynligvis kom til å ha like utrivelige julefeiringer som den i hele mitt liv med mindre jeg tok noen noen grep.
Så gjorde vi det. Tok grep. Og så ble jul hyggelig igjen. Men i går kom den snikende den der følelsen av at dette ikke har noe med jul å gjøre, all den handlingen, all emballasjen og visakortene som går varm.

Men istedenfor å være sur helt til påske har jeg lagt en plan for neste år!

Overtagelsesprotokoll

Det er kult!

(det betyr at vi kan begynne å flytte inn) (I teorien) (I praksis betyr det at vi må vaske ned først ett hus, pakke ned det andre, få alle Tingene opp i det ene og så vaske det andre) (På ei og ei halv uke) (Midt i jula)
(Jippi!)

Åtte år!

Brageungen er åtte år i dag. Det er fint og rart. Fint, fordi vi jo helst vil at ungene våre skal fylle år hvert år. Rart fordi det er halvveis til seksten, og disse åtte årene har gått så utrolig fort. Før vi vet ordet av det er det moped og barbering på agendaen.

Men før det skal vi feire bursdag!

Et gufs fra da ikke alt var på stell

...oss og gravere...

Tradisjon

Det kan ikke kalles en tradisjon. Vi har bare gjort det to ganger. Men til neste år, da kan vi si at det er en tradisjon. En fin! Juletapas hos oppefolkene sammen med en håndfull forskjellige folk. Vi gleder oss allerede!

Fredagspizza og juleforberedelser

Inne i  Husbyggerbobbla er det fortsatt lenge til jul. Men jeg har skjønt at det er mange som styrer og steller (ja, til og med stresser...?) fordi det om bare noen dager er julekvelden.
I går kveld (eller, er det natt når klokka har passert tolv?) kom feberSupermannen hjem etter å ha lagt ferdig kjøkkengulvet, og lurte på om vi skulle ha tenkt litt på jula. Så det skal vi gjøre i dag. Vi skal bake fredagspizza og tenke litt på jula.

(et lite innlegg om Hus)

(For å ikke fremkalle Husbyggerbloggabstinenser, som kan være skikkelig ille, har jeg blitt fortalt, kan jeg fortelle at i dag har vi hengt opp baderomsinnredningene. Jeg boret i stein (det er ikke fliser vi har på badet oppe, det er stein!), ett hull på tjue minutter. Og når jeg har vært borte har snekkerne fått opp trappa! Det er SÅ fint! Nå fyker vi mellom etasjene og synger "vi trenger ikke stige, vi trenger ikke stige" og "vi slipper å gå ut og rundt halve huset, vi slipper å gå ut og rundt...". Trapp er praktisk.

Nå er febervarm Supermann i Huset og legger skifer, sånn at vi får dører på plass i morra).

Lussekatter

Travelt eller ikke travelt. Supermann med feber eller ikke - feber. Lussekatter skal det bakes. Sånn ble det.

Og dagen endte godt.

Oslo tur/retur

Jeg har vært tre dager i Oslo på prøver til ei forestilling. "Tusen meter rett ned - det er en skam å snu". Den blir fin!

Det var ikke bare prøver. Noen venner er sånn, at selv om du ikke har sett dem på evigheters evigheter så kjennes det likevel som dere møttes i går. Skjønner du hva jeg mener? Jeg overnattet hos henne. Og hele flokken hennes. Fire nydelig unger som ser ut som miniatyrutgaver, i ulike høyder, av foreldrene sine.

Nå, mer Hus.

Ikke lengre en Husbyggerblogg

Som sagt ville filijongen være en "ikke-autorisert-husbyggerblogg" i ni uker, det har den vært. Så, fra nå kan man lese både plan for dagen, dagens motto og alskens utfordringer mellom linjene i en helt ordinær (autorisert) filifjongblogg.

Jeg vil garantert avsløre når innflyttingen blir, og Det Stor Nye Huset i Den Bittelille Skogen har begynt å snakke, så det er bare å glede seg til fortsettelsen!

armer og ben

er igjen fulltallige i Lånehuset, og vi kan gå på med krum hals (heter det krum hals forresten?) og få ferdig Det Store Nye Huset i Den Bittelille Skogen. Det vil si, så ferdig som det må være for at vi skal få lov å flytte inn.

Men man får jo ikke ferie fra seg selv...

Thomas (aka Supermann) lurte på om jeg ikke blir sliten av å alltid (han sa, akkurat det, alltid! sa han) tenke på alt mulig, om jeg ikke bare kan senke skuldrene og slappe av en eneste gang. Det er jo ikke det, men jeg kunne ikke la være å lure på hvilke sosiale rettigheter de menneskene som jobbet på hotellet hadde! Nattevakten for eksempel, eller vaskerne, hva om de hadde et sykt barn, eller selv ble syke? Og de enorme mengdene med rester av mat dette hotellet (og alle de andre langs strandlinjen!) sitter igjen med? Og så, hva skjer med et fellesskap der noen mennesker bare blir til usynlige hjelpere som legger absolutt alt til rette for andre mennesker. Uten at disse engang sier takk. Sånn virkelig, ser hverandre i øynene og sier tusen takk for den jobben du gjør, nå kan jeg reise uthvilt hjem og gjøre min!

Det lurer nå jeg på.