Ikke fullt så hemmelig agent

Pappaen: Jeg reiser til Oslo i morra, og kommer tilbake litt seint på kvelden.
Gutt1: Oslo? Hvorfor det?
Gutt2: Bare for en dag? Med fly, eller?
Pappaen: Ja, med fly.
Gutt2: Hvorfor skal du det?
Pappaen: Fordi jeg er en hemmelig agent!
(Pause. Begge guttene ser skrått på Pappaen)
Pappaen: Ja!?
Gutt1: (til Gutt2) Det er jobbgreier. Han der er IKKE hemmelig agent.

Vår i April

Det er ikke helt normalt. At det er vår i April her, nord for polarsirkelen. Og selv om det kanskje er et selvbedrag, at det er hyggelig (og ikke en klimakrise!), så er det utrolig deilig å la ungene sykle seg bort i bygda uten å vite helt hvor de er (og likevel ha avtaler nok med mammaer nok om å sende dem heim når klokke er der), sitte på verandaen i sola etter middag og ta ei økt med kompostkverna før kveldsmat. Alt vi kan ønske oss var her i ettermiddag.

Sur Gubbe Alarm!

Noen ganger blir jeg bare så utrolig sur. Jeg blir helt uspiselig! Det er som med mugg, det bare sprer seg, så snart det ligger i lufta må alt levende bare regne med å mugne. Helt til noen gjør reint og vasker vekk alle sporene av sopp, da kan vi puste fritt, og kjenne oss friske og raske igjen. Helt til neste gang det dukker opp en Sur Gubbe og mugner til omgivelsene.

Odin 7 år. Om døden.

"Restene, de av kroppen, blir liggende igjen på kirkegården. Sjela vet vi ikke helt hvor den blir av!"

Å lengte etter våren når skolene i Afghanistan bombes

Jeg blir fort ferdig med vinteren. Ikke for det, jeg liker å gå på ski, og jeg liker å måke snø. Jeg liker til og med å gå med mange lag med ullklær. Men, når det begynner å dryppe fra takrenna og bilder av årets første hestehov smått dukker opp i alskens medier, ja, da kjenner jeg at det holder med ski og snø. Jeg kan til og med ta meg i å bruke ganske mye tid på å vente på våren, og forbanne snøen som kommer og ødelegger på nytt og på nytt. Så leser jeg en artikkel om jordmorskolen som bombes.

Det er om natten det skjer

Jeg hørte på radioen i dag at noen forskere mener at barn under skolealder ikke evner å skille mellom drøm og virkelighet.

I natt drømte jeg at min kusine Gro og jeg var på kafe sammen med Jens Stoltenberg. Det var veldig hyggelig! Han hadde det (selvsagt) litt travelt, men hadde tid til en kaffe og et stykke ostekake. Vi inviterte ham på besøk i påska og anbefalte varmt Klungsetmarka og Fridalen for skiturer! Han sa han skulle tenke på det. Så ble det hele litt uklart helt til jeg satt i en bil på Møllenberg og (med et snev av panikk) kom på at jeg hadde satt begge guttene av oppe ved Festningen, og glemt å fortelle dem hvor de skulle gå.

I dag er begge guttene hjemme og bedyrer at de ikke ble plukket opp av Røde Kors i natt.Nå gjenstår det å se om Jens kommer på besøk i påsken!

Hei Eva

Da jeg arbeidet i Bymisjonen hadde jeg kolleger du bare kan drømme om! Eva var en av dem. Her om dagen spurte hun (på FB) om når Filifjongen hadde tenkt å skrive igjen. Og det syntes jeg var så utrolig hyggelig! Så. Hei Eva!

Nyttårspost

Det er lenge siden nå. Jeg har ikke blogget på så lenge at jeg lurte litt på om den fortsatt var her i dataintetheten, men det var den. Og her er jeg. Det var dette tilbakeblikket jeg ikke helt klarte å fri meg fra. Jeg har drevet med det, å lage en liste eller en oversikt over året som har har gått. I fjor gjorde jeg det ikke.

2013. Jeg har lyst til å skrive at 2013 var et forferdelig år. Men så var det noen fine ting som skjedde innimellom, og gjorde alt lysere. Så jeg kan ikke si at det var bare forferdelig. Heldigvis. Men det jeg husker er meldingen fra Anita om Steffens død, og dagene og ukene i en mørk mørk sorg, en sorg jeg ikke ante satte seg så fast i kroppen. Og ei jente på fem år som hopper på steinene og sier "nå vet jeg helt sikkert at han er død", om pappaen sin. Jeg kan ikke tenke meg noe verre som kan skje, enn at vi mister våre nærmeste. Da kan jobben være aldri så fin, og Sagaspillet, Kjelvikspillet og alskens filmer være så morsomme som helst. Det hjelper så lite. Eller gjør det ikke det? Hjelper det kanskje litt med gode møter mellom mennesker som ser hverandre, som lytter, forteller og leker sammen? Kanskje det var akkurat det som gjorde at latteren kom tilbake, at dagene ble lysere og kroppen lettere igjen? Det er ikke godt å si. Det jeg vet er at jeg i året som har gått har hatt mange anledninger til å se livene våre i perspektiv, Kirisji og New York. Fra maktesløshet til håp, verden er rar. Hele sirkuset på reise til Berlin, Bergen først, for å se teater sammen med guttene, galskap. En bra galskap, tror jeg. I denne høsten. Denne høsten hvor vi ble kjent med Tourettes, og skjønte at vi måtte sette på pauseknappen, få oversikt, og så begynne sakte sakte på igjen, og så sette på pause en gang til. Jo, 2013 har vært et stritt år, det må vi få lov til å si. I denne fredelige kroken av verden er vi så forskånet for grusomheter og tap, vi har ingen skjold mot dem, hjertene våre knuses så lett når det treffer oss. Jeg håper 2014 kommer med plaster og trøst til alle som trenger det.