filifjong

Tid til overs

2012-02-06T10:56:00.000-08:00

er ikke så ofte jeg har, nå lenger.

Supermann

2012-02-05T01:23:00.001-08:00

har bursdag på tirsdag, men som kjent er han en travel mann, med alle som skal reddes i tide og utide, så derfor tar vi en kaffe i dag, søndagene får verden seile sin egen sjø.

Underets tid

2012-02-04T09:10:00.000-08:00

Om noen, for tre år siden (eller senere, for den del) hadde fortalt meg at jeg en dag skulle stå klar i gangen med en bag fylt til randen med fire par skøyter og tilhørende hjelmer tiltenkt den familien jeg er en del av, ville jeg ledd rått av vedkommende.

Man skal passe seg for å sette folk i bås, inkludert seg selv og sine egne. I dag har vi gjort som resten av bygda når det er helg og skiføret ikke er på topp. Vi har gått på skøyter. Det vil si, minstemann har gått bak en bruskasse som han skyver foran seg, og til tross for neseblod (som ser ganske brutalt ut på speilblank is), konluderte vi med at dette fort kan bli familiens nye fellesinteresse. Eller som Brage håpefullt sa; "mamma, kan vi begynne å gå på skøytetur istedenfor skiturer nå?!"

Kirisji

2012-01-31T12:12:00.000-08:00

Heter byen vi besøkte i Russland. Kirisji. Det betydde ingenting for to uker siden, bare et navn på en by, som var litt vanskelig å huske, fordi det lignet litt på andre navn, og egentlig ikke på noen.

Men nå, etter å ha landet i lånehuset, betyr Kirisji fine fine ungdommer som jobber iherdig med våkent blikk (skjønt, den ene dagen har jeg en mistanke om at kvelden gikk over i natt før de la seg, og den dagen var blikkene ikke riktig så våkne).
Nyskjerrige blikk i gangene og i spisesalen, strenge voksenansikter som ikke ville smile, og noen som smilte likevel. Dager som gikk i ett fra tidlig morgen til kvelden kom. En by med nummer på skolene, men med sprell levende unger.

Kirisji. Ikke akkurat vakker. Men til å savne likevel.

Mellomlanding

2012-01-27T12:38:00.000-08:00

i det lille låneshuet i den fineste bygda. Et halvt døgn, så videre til Engeløya i Steigen, fra Kirisji i Russland.

Hjelpe meg som man kan savne familien sin, på bare fem dager! Det lure med mellomlandinger er at man kan ta med seg to gutter og en Supermann på veien videre.

Til sol og ...

2012-01-22T02:28:00.000-08:00

kulde! I St.Petersburg er det meldt minus 26 grader denne uka. Det er i kaldeste laget, selv for en filifjong.

Men, vi pakker ullklær og håper på varme prøvesaler. Og til dere som er igjen her heime: Ikke finn på noe artig når jeg er borte!

Filifjongbloggen

2012-01-16T03:43:00.000-08:00

er ikke nedlagt, det er bare det, at det foregår så skrekkelig mye. Og når det samtidig er sant, som det sies, at ting går i et annet tempo her nord. Ja, da blir det lite blogging. Sånn er det bare. Jeg går saktere, får gjort mer, men mindre blogg. Sånn blir det nok ei stund framover.

Så får vi se.

Vinteren

2012-01-14T12:56:00.000-08:00

I dag har jeg kjørt rattkjelke i superfart på Klungset, det er veldig artig! Helt til ungene oppdager at de voksne legger beslag på kjelkene og ville ha dem sjøl. Da blir det kjedelig.

‎(det ble ikke kjedelig så lenge, for Gro (med det fineste kjøkkenet i hele verden) gikk inn og laga lunsj til oss (selv om det egentlig var middagstid) og så ble vi værende der helt til hele dagen hadde gått.
Det er det fine med nordoverflyttinga, vi kan besøke Blåbryggefolk når som helst!)

Helg

2012-01-13T12:11:00.001-08:00

kan være helt på sin plass av og til.

I dag

2012-01-11T12:09:00.000-08:00

har jeg vært på mars (to ganger!), glemt et romskip på en gassplanet, hatt regi på en flokk villsauer og en elg (pluss et knippe ryper og diverse andre) og vel hjemme tråkket jeg skispor for guttene i en halv meter snø.

Ikke rart man er litt trøtt når kvelden kommer!

og snart

2012-01-09T11:55:00.000-08:00

snart snart får vi sola i øynene. For i dag lyste fjellene og jeg kunne se at hun strekker seg for å nå oss.

det er fint

2012-01-05T08:53:00.000-08:00

å følge gutter som går til og fra skolen og barnehagen på ski.

sånn

2012-01-04T00:04:00.003-08:00

da var alt tilbake i hverdagsmodus igjen

2011

2012-01-02T13:53:00.000-08:00

Jeg har pleid å skrive ei liste over hvordan det siste året har forløpt, og selv om jeg ikke husker alt sånn her og nå, her kommer noen ting som har vært viktige for oss og for meg i 2011. I ukronologisk rekkefølge:

- Først og fremst er dette året hvor vi flyttet. Vi brøt opp fra Trondheimsbyen vår og flyttet til Arktiske strøk, og ved årets utgang hadde vi fortsatt litt igjen før vi kunne si at vi kjenner oss helt hjemme (og det er ikke våre nye sambygdningers feil, de har vist seg å være i verdensklasse!)
- Før vi brøt opp rakk jeg å skrive en rapport om det store, viktige og fine prosjektet i Bymisjonen, det er både glad og takknemlig for at jeg fikk.
- Jeg begynte å skrive for radioen, og det bare for gøy.
- Så skjedde det triste ting i Trondheim da lille Guro kom til verden ute liv.
- Vi solgte den Blå Huset ved Havet.
- Thomas bygde veranda midt på Blåbrygga! Hurra for ham!
- Kjelvikspillet med "Midtsommernattsdrømmen", som ble det, en drøm, midtsommers.
- Brage begynte på ny skole og fikk en stri høst, men med de beste kompisene og den aller flinkeste læreren.
- Odin begynte i ny barnehage, med så mye lek og så mange smilende fjes at vi blir glade bare ved tanken.
- Lillesøster og Marius giftet seg i solskinn!
- Supermann og jeg begynte begge i ny jobb, og en av oss synes det er den beste jobben man kan ha!
- Og nå ser vi en forferdelig film om fjellklatrere i livsfare, det nye året kommer til å bli spennende!

Godt nytt år! (sendt på selveste nyttårsaften) (og ja, jeg er ganske stolt over det)

2012-01-01T12:56:00.000-08:00

Nye år er det aller beste jeg vet. Det kan kanskje høres litt flåsete ut, men jeg har et nærmest andektig forhold til det å skifte årstall. Det er som om det ligger helt nye og uante muligheter i månedene som kommer, som et hvitt ark, eller enda bedre; som nysnø på endeløse vidder. Så forlokkende virker det nye året på meg, (og den som blir begeistret over synet av snø på vidda skjønner hva jeg mener, dere andre kan tenke på det som, nettopp et bilde, som dere kan betrakte inne i ei varm stue, uten fare for å måtte spenne ski på beina).

Hva er det endeløse vidder med nysnø har til felles med et nytt år, vil du kanskje spørre deg. Det kan jeg straks fortelle. Alt! Om vi nå tenker oss at vi snur oss, og ser på året som har gått. Så vil landskapet bak oss se ulikt ut for hver og en av oss, noen av oss, som har hatt et fint år uten de store opp eller nedturene vil kanskje se en grønn eng med ei og annen løvetann, en annen, som har hatt et striere år enn normalt vil kanskje se et karrig og utilgjengelig fjellandskap mens de av oss som har hatt et særlig godt år kanskje vil se rett inn i Lofoten, om det er Lofoten som er det vakreste sted på jord man kan tenke seg vel og merke, ellers kan man fritt bytte ut landskap etter egen smak og forgodtbefinnende.

Og alle disse opplevelsene, gjøremålene og dagene som ligger bak, enten de er gode eller tunge, karrige eller tilgjengelige, kan vi fort bli hengende fast i, vi kan rett og slett bli gående et sted vi egentlig er ferdig for lengst, og dette er det som er så deilig med et nytt år. Jeg kan legge et landskap bak meg, og trå inn i et nytt.

Jeg husker ett år, hvor det skjedde utrolig mye, mange store omveltinger i tillegg til at det var usedvanlig travelt sånn jevnt over, og da vi nærmet oss midten av desember skjønte jeg at dette året ikke kom til å gi seg. Det kom rett og slett til å renne over i det neste, som en oversvømmelse, som en elv som gikk over alle sine bredder, nærmest som en foss. Og jeg så for meg den ville buldrende fossen med brunt vann, farget av alt den hadde dratt med seg fra elvekanten, bare renne ut i den nye hvite snøen på viddene, smelte den og etterlate en brun sørpe over det hele. Et brunt sørpe-år ville det blitt før det engang hadde begynt.

Det var ingenting annet å gjøre enn å bygge en demning, lede vannet vekk fra det nye året, med all dets gjørme og villskap. Vi stoppet rett og slett helt opp der i midten av desember, laget oss en oversikt over hvor vannet gikk og hvor det var på vei, og så bygget vi en demning og gravde ei grøft, og heldigvis stilnet fossen, den rant rolig tilbake hvor den hørte hjemme i 2007. Noen år etter, altså nå, når vi ser tilbake på 2011 kan vi knapt skimte den bak et par fjell, ei strand, ei brygge ved grønt hav og en hage med tulipaner.

Men det får da være måte på tilbakeblikk. La oss leke den leken hvor alle snur seg framover, mot det nye året, legger det gamle bak oss og ser på de hvite mulighetene til å ta nye valg, til å tråkke nye spor og til å finne det landskapet vi beveger oss best i.

Godt nytt år!

Gledelig jul!

2011-12-24T00:38:00.001-08:00

Bare slapp av, nissen er våken, og han har spist!

2011-12-23T11:53:00.000-08:00

I alle år har storfamilien møttes hos bestemor og bestefar på lillejulafte. Jeg vil tro det var en praktisk årsak til tradisjonen, seks søsken og en haug med gaver som skulle hit og dit, like greit å møtes dagen før dagen. I gangen har det hvert år stått rekker med poser, en til tante Søssa og alle hos henne, en til onkel Helge og alle der, en til tante Gunn og så videre og så videre. Nå har rekken med poser vokst, ikke bare er det søskene som skal ha sine, men deres barn igjen.
Nå er ikke denne familien av den sorten som lar en anelding til å spise godt gå i fra seg, så like sikkert som poser med gaver har lutefisk og møsbrømlefse blitt servert. Og grøt. Men grøten er bare til nissen, og han er på låven!

I år var vi en hel liten flokk som kom inn på låven i stummende mørke (med lommelykter) og vekka(!) nissen. Heldigvis kan vi vel si, for ellers hadde han forsovet seg til hele jula og pakken og det hele. Men nå er han våken, og han fikk både sang og grøt, så den som venter på nissen i morra kan bare slappe av, han er på vei!

Ting i brune pappesker

2011-12-21T12:44:00.001-08:00

Jeg har alltid ment at jeg har et avslappet forhold til ting. Jeg har til og med påstått at jeg kunne spasert ut hjemmefra sammen med guttene mine og min mann og ikke tatt med meg noe. Så lite har jeg trodd at det materielle betyr for meg. Helt til nå, helt til jeg og familien min skal flytte. Dagene i huset vårt ser ut som brune pappesker i høye stabler. For oppi de brune pappeskene legger vi tingene våre.

Oppi pappeskene legger vi livene våre. For hver ting vi pakker ned har i seg historier. Historier som forteller meg hvem jeg er.
Et gult fat jeg hadde med meg da jeg flytta på hybel. Et bilde av en fugl som jeg har hatt bestandig. En T-skjorte minn mann kjøpte første gang han var på Old Trafford. Et par grønne støvler guttene hadde da de var bittesmå og knapt kunne gå. Bøker vi har lest og bøker vi skulle ha lest. Alt dette legger vi ned i de brune pappeskene. Og for hver pappeske vi lukker igjen og setter tape over, blir jeg mer og mer vemodig.
Hva er det med disse tingene? Jeg som trodde jeg knyttet meg til mennesker og ikke gjenstander. Jeg savner tingene våre. Der de ligger i avispapir side om side i identiske esker merket med sort tusj “bøker”, “diverse kjøkkenting”, “keramikk, forsiktig” og “litt av hvert”

Jeg savner å ha dem rundt meg. Jeg savner det støvete bildet av en fugl som ingen, ikke engang jeg, synes er noe pent, men som får meg til å tenke på kreppet sengetøy og varme sommerkvelder. Jeg savner den skeiva keramikkskåla med skår i som vi har fargestiftene i. Og jeg savner bøkene, som bare står der, og som vi har lest, eller ikke lest.

Jeg visste ikke at jeg var så knyttet til tingene rundt meg. At de også minner meg på hvem jeg er. Og selv om jeg ikke er særlig glad i forandring, så gleder jeg meg nå. Til å sette de brune pappeskene i en bil, kjøre dem nordover, pakke ut bildet med fuglen, krukken med skår og alle bøkene. Jeg gleder meg til nye hverdager som ser ut som hverandre, uten pappesker i, så får det bare være, at tingene vi har, så uvesentlige jeg enn påstår at de er, er noe av det som holder meg på plass.

Julekort

2011-12-19T23:56:00.000-08:00

Her om dagen sendte vi avgårde julehilsener i posten. Det var på langt nær til alle jeg tenker burde fått en, så her kommer en digital julehilsen til alle jeg kjenner (og som ikke finner en i postkassa). (Eller, forresten, da får du bare to, og det gjør vel ikke noe?)

Håper siste rest av adventstida er rolig og god, at jula blir fredelig og at det nye året glitrende hvitt så du kan fylle det med de fargene du selv vil!

Filifjong

På bussen

2011-12-18T08:11:00.000-08:00

Det hender jeg tar bussen til jobb. Her om dagen gjorde jeg det. Det pleier å være hyggelig. Vi har bare blide sjåfører på rute nummer seks, som går forbi hos oss. Sjåfører som smiler og nikker og sier “god morn” og “ha en fin dag”. Sjåfører som sier at du kan sette deg selv om busskortet er tomt. Men ikke her om dagen. Han var ikke sur sjåføren, men han hilste ikke, han så bare rett frem da jeg kom på.

Jeg hadde ikke tenkt videre over det hadde det ikke vært for at på de tre neste stoppene kom det på flere som ikke hilste. På de tre neste stoppene kom det på mennesker jeg kjenner, og de hilste ikke. Det var ei mamma fra barnehagen til gutten min, en mann jeg har møtt på jobb og ei dame som er gift med en kollega. Det regnet ikke, så alle hadde tørre jakker og god tid. Men ingen av dem hilste, de bare gikk rett forbi meg der jeg satt.

Jeg begynte å lure på om jeg var blitt usynlig. At de rett og slett ikke så meg, og at de ville ha hilst om de kunne se meg. Jeg kunne ikke komme på noen bedre forklaring. Men akkurat i det jeg slo meg til ro med tanken på å tilbringe dagen som usynlig kom det en fremmed ung mann med øreklokker inn på bussen, han så meg rett i øynene, nikket og smilte. Man kunne altså se meg likevel.

Vel framme på jobb, i kirken, møtte jeg en mann jeg møter ofte. Nesten hver dag. Han har hvit skjorte, nystrøket. Om vinteren har han sorte vintersko og skjerf over ulljakken, men nå når det er varmt har han bare den hvite skjorten over den hele, rene buksen og de sorte nypussede skoene. Han smiler ikke. Han smiler nesten aldri. Jeg har kjent ham i snart tre år. Da vi hadde sagt hei og god dag til hverandre i ett år fortalte han meg at han har bodd åtte år i Norge, men at det var først det siste året noen hadde hilst på ham. At han hadde hilst på noen. Han sa at han begynte å tro at verden hadde glemt ham. Men så kom han hit, og folk hadde begynt å hilse på ham, og i tre år har mannen med den hvite skjorten kommet til kirken, drukket en kopp kaffe, sagt hei, møtt oss, sett oss. Og kanskje har vi sett ham. Han smiler ikke, men han er synlig.

På bussen hjem fra jobb tenker jeg på ham, som ingen hadde hilst på i sju år, og jeg tenker at jeg, etter bare tre buss-stopp hadde blitt urolig. Jeg tenker at det er ikke så rart at han ikke har begynt å smile igjen. Og jeg håper at den unge mannen med øreklokker fortsetter å hilse på alle han ser.

Petra og Pusi

2011-12-14T14:13:00.000-08:00

Vi hadde akkurat rukket å forsone oss med at Petrapusen var borte da vi fant Pusi liggende veldig rart og veldig stille ved trappa. Hun pustet og hadde puls ei lita stund der hun lå under Odin sitt ullunderlag i den brune pappeska i gangen, og da vi ringte dyrlegen trodde vi kanskje enda at hun skulle bli frisk og rask igjen om et par uker. Men da pappaen til to triste gutter hadde kledd på seg jakken for å kjøre henne til dyrlegevakta og skulle til å ta henne med i bilen, var hun helt helt stille.

En knust Odin og en gråtkvalt Brage i seng i kveld. Og jammen gråt ikke de voksne en skvett de også.

Bestefar (94 år) og Lucia (1725 år)

2011-12-13T10:40:00.000-08:00

Da jeg var lita pleide vi å feire bursdagen til bestefaren min rundt Luciadagen. Det betydde at på den dagen i året var det et sted mellom fem og tolv unger i nabohuset. Jeg husker ikke om vi spiste kaker, eller middag, men det gjorde vi sikkert. Vafler spiste vi i alle fall. Det som var like sikkert som vafler på bursdagen til bestefar var at vi (ungene) kledte på oss hvert vårt hvite laken (som vi fant på loftet, i det kottet hvor du var sikker på å bli funnet først når vi lekte gjemsel), vi fant fram juleglitter og lysstumper som vi tente før vi slokket taklyset. Og så gikk vi rundt og rundt; fra gangen inn kjøkkenet til stua, ut på gangen igjen, inn på kjøkkenet og til stua på nytt, og slik gikk vi rundt og sang helt til en av oss fikk varm stearing på hånda og taklyset kom på igjen.

Det var fint.

Lenge trodde jeg det var bestefars måte å feire bursdag på, og skjønte ikke helt hvorfor han ville ha det sånn, med unger som gikk i ring og sang.

Hull i veien og ti tanter (sendt nå i høst)

2011-12-12T06:55:00.000-08:00

For noen lørdager siden kjørte jeg på en grusvei. Det var en vei jeg ikke hadde kjørt på før, men siden jeg hadde fått rimelig god beskrivelse av hvor jeg skulle og hva jeg skulle se etter langs veien var jeg ganske sikker på at jeg kjørte riktig. Da jeg hadde tatt av fra hovedveien og kom inn på denne temmelig smale og noe humpete grusveien som jeg hadde fått beskrevet, så jeg at det lå en bil foran meg. Et godt stykke foran. Og den bremset ned.

I det jeg kom opp rett bak den begynte den å kjøre igjen, ganske sakte. Og så svingte den, og jeg svingte etter. Og slik fortsatte det, i flere kilometer. Det hadde seg sånn, at i denne veien var det noen store, virkelig farlige hull. Og dette mennesket som satt i bilen foran meg var tydeligvis kjent med disse hullene i veien. Men det var ikke jeg. Han stoppet altså opp, og ventet, for å vise meg hvor jeg måtte svinge unna.

Det å bli geleidet så elegant unna mer eller mindre usynlige hull fikk meg til å tenke på tantene mine. Jeg har ti tanter. Noen av disse tantene har vært gode å ha når Livet har humpet seg til, Når jeg var lita var det alltid ei tante i nærheten, ei tante som viste råd om det som måtte være; som kunne trøste eller forstå, alt etter som hva som trengtes akkurat da. Når jeg var tretten år og ingen i hele verden forstod meg, da var det ei tante som hadde tid, og som forstod. Når jeg var sytten år og kjæresten min hadde forlatt meg, da var der et tantefang som trøstet. Når jeg senere har strevd med livet på ulike vis, har det alltid vært ei tante der, som jeg kunne spørre til råds.

Jeg har ei tante som kan få unger til å sove natta igjennom, - ei tante som får meg til å skjønne at alt begynner med meg selv, - ei som får meg til å flire, ei som smitter livslyst og lager blodpannekaker når vi ser litt bleike ut. Du har ei tante for alt du, sier min mann, og det har han helt rett i.

Men i det siste har jeg ikke bedt om så mange råd. I det siste har jeg tenkt at jeg kunne veien, at jeg har en plan for livet som jeg vet hvor går. Og jeg lurer på om det har vært litt overilt. Det er en og annen hump jeg kunne unngått om jeg hadde hatt noen til og vist meg veien. Det finnes noen som har gått foran meg, som kunne vist meg hvor det kan være lurt å bremse ned og kjøre rundt.

Jeg vet ikke hvem det var som satt i bilen foran meg her om dagen da jeg kjørte på den hullete grusveien, men jeg skylder stor takk. Ikke bare for at han berget meg for ei verkstedregning som ville svidd, men for å minne meg på at selv om jeg veit veien er det ikke sikkert jeg klarer å se alle humpene og hullene uten hjelp. I helga skal jeg jammen invitere tantene mine på kaffe.

Nobelprisen

2011-12-10T14:17:00.001-08:00

plutselig ble denne bloggen veldig veldig liten. Og verden ble veldig veldig stor.

på en grusvei (sendt i vår, tror jeg)

2011-12-10T02:47:00.000-08:00

Jeg har sluttet å vente. Jeg vet ikke helt når det skjedde, eller hvorfor. Men her om dagen så kjente jeg det. Det er vanskelig å forklare, men det var som når det regner og du ikke oppdager at det har regnet før det har sluttet. Eller som når guttene våre har lagt seg om kvelden og huset blir tomt for lyd.

Jeg hadde nettopp fulgt minstemann i barnehagen og var på vei til jobb. Og så kjente jeg at noe var annerledes, men jeg kunne ikke skjønne helt hva det var. Jeg lurte på om jeg hadde glemt noe, og sjekka telefonen og leita etter den lille blå boka hvor jeg skriver alt jeg bør huske. Jeg hadde både telefon og blå bok.
Hva kunne det da være? Hele dagen varte det, denne følelsen av å mangle noe, eller kanskje fått noe.

Jeg vokste opp i ei lita grend, langt nord og langt vekk fra folk. Og jeg gjorde ikke stort annet enn å lengte; lengte vekk. Ut, opp og fram. Jeg gikk i skogen, i fjæra, på grusveien mellom fjellene og havet og snakket, med meg selv. Det var ikke så mange andre å snakke til. Jeg snakket med meg selv om alt som skulle bli i livet.

Så reiste jeg. Men lengselen, rastløsheten og ventinga som jeg trodde hørte til mellom fjellene og havet, ble med. Jeg flyttet så langt vekk jeg kunne komme, hadde mennesker rundt meg, og sluttet å snakke med meg selv. Men ventinga, som jeg trodde skulle bli igjen der heime, den ble jeg så vant til, at jeg trodde den hørte til, trodde at det å vente er noe som hører med i selve Livet. Jeg ventet på kjærligheten, på å forstå, på å høre til og jeg ventet på å slippe å vente. Men jeg skjønte aldri hva som måtte skje, eller hva som skulle til.

Jeg vet ikke hva som skjedde. Men den morgenen, med telefonen og den blå boka på plass, på vei til jobb, på en grusvei mellom et fjell og ei fjære, så forsvant uroen, lengselen og ventinga. Den hadde kanskje forsvunnet før, men jeg merket det der, på grusveien, og kjente noe annet istedenfor. Jeg venter ikke lenger.

Odin (fem år) når vi ber ham komme på badet for å pusse tennene:

2011-12-09T13:09:00.001-08:00

"pusse tennene? Igjen?! Vi gjør det jo Hver dag!"

med forbehold (sendt i sommer)

2011-12-08T01:21:00.001-08:00

Jeg har ei venninne. Hun ligger våken om natta og stirrer i taket nå for tida. Hun stirrer i taket og får ikke sove. Om dagen sukker hun. Lange dype sukk som gjør alle spørsmål overflødige. Det er bare den som aldri har vært forelsket som ikke skjønner hva det er som plager henne.

Denne kjærligheten, som kommer settende etter oss når vi minst aner det og når det absolutt ikke passer! Kjærligheten, som ikke bryr seg det fnugg om planer som er skrevet opp i almanakker eller i kalenderen på kjøleskapet.
Men for den som setter et lite merke ved siden av planen, et bittelite merke med et forbehold om å holde øynene åpne, et forbehold om at det kan dukke opp noe uventet, noe som forstyrrer planene, kan livet ta ei helt annen retning enn det som var tenkt, ei retning som også kan være bra.

Det kan også være små ting; en venn du ikke har sett på lenge kommer forbi og du hopper over møtet som var planlagt for å ta en kaffe istedenfor eller bussen du skulle ta blir forsinket og du rekker å sette deg med beina i et vann og bare være til. Eller det kan være større ting; jobben du finner en annonse på når du drikker morgenkaffen over avisa, som du søker på, og får. Eller en lang reise du alltid har drømt om men som du ikke har tatt, og så kommer sjansen. Tar du den da?

Disse mulighetene som ligger der foran oss som skatter. Skatter vi må ha våkne øyne for å oppdage. Vi må ha det lille merket ved siden av planen i almanakken, merket som gir forbehold om at livet kommer med en skatt vi kan ta med oss, en skatt som kan forandrer livet vårt. Eller i det minste gjør det litt rikere.

Kanskje har jeg noen skatter bak meg som jeg ikke har plukket opp, og jeg tenker av og til på hvordan det ville blitt om jeg hadde gjort det, om jeg hadde tatt sjansen og ikke bare fulgt planen.
Enda verre, enn om jeg har hatt det for hastig, for hastig med å følge kalender på kjøleskapet og ikke sett mulighetene, enn om jeg har gått forbi både en kopp kaffe med en god venn eller en jobb jeg har drømt om?

Denne helga skal jeg tilbringe sammen med min sukkende venninne, og det gjenstår å se om hun har husket det lille merket i almanakken, merket med forbehold om Kjærligheten, for dette var ikke planen!

Brage (fortsatt bare) seks år II

2011-12-07T08:52:00.000-08:00

Mamma? Du vet den Flåklypafilmen? Hvorfor spiller han der fyren munnspill hele tida? Han kunne jo bare nynnet istedenfor!

Brage (fortsatt bare) seks år I

2011-12-07T08:51:00.001-08:00

Brage: “Jeg ønsker meg masse edderkopper til det nye huset!”
Mamma: “…edderkopper??”
Brage: “Ja, snille edderkopper. Så får vi ikke så mange insekter der. Insekter er det verste som finst!”

og dessuten

2011-12-06T04:12:00.001-08:00

har jeg nettopp gjort en ny avtale med NRK om å skrive for God Helg i P1 også i 2012. Hurra!

Om danseren (sendt i sommer)

2011-12-06T04:11:00.000-08:00

Jeg tenker på mennesker som er så redde for å gjøre noe feil i livet, at de ender opp med å gjøre ingenting. På mennesker som har en drøm. En drøm som blir liggende. Jeg kjenner ei voksen dame som hadde så lyst til å bli danser, hun danset hele tiden da hun var lita jente. Danset på tå. Hun gikk aldri, hun bare trippet, hoppet og sprang i lette trinn. I dag sitter hun på et kontor, midt i byen. Hun kjører på jobb, og så sitter hun der fremfor den blå og hvite skjermen og skriver.

Hun skriver om folkehelse. Om hvorfor politikerne må bevilge mer penger til turstier og tilrettelegging i marka. Hun skriver om hvor viktig det er at folk kommer seg ut, for da holder de seg så friske, skriver hun, inne på kontoret sitt. Kanskje fingrene hennes danser over tastaturet, men føttene, føttene som danset og aldri gikk, den gangen for førti år siden, de ligger pent stille i skoene sine under bordet.

Hun pleide å danse for oss da vi var små. Satte på musikk i stua og danset med oss på ryggen, på magen, med våre føtter på sine. Vi lo og danset med. Hun danset til håret i nakken var vått av svette, og når vi spiste kveldsmat fortalte hun om da hun var lita og drømte om å bli danser. Hun drømte om Isadora Duncan, den store dansekunsteren som kom fra Amerika til Europa og revolusjonerte dansen fullstendig. Hun drømte om å stå på en stor scene med full sal, og danse til publikum gråt. I dag sitter hun på et kontor i byen. Og skriver om folkehelse.

Hvorfor danset hun ikke som Isadora Duncan? Hvorfor danset hun seg ikke ut i verden? Var det noen som fortalte henne at hun ikke kunne? Hva var det som stoppet henne? Var det oss, barna? Var det moren hennes? Eller var hun redd for å ikke klare det? For å prøve, og ikke få det til. Og komme hjem, uten å ha lyktes? Jeg har aldri spurt henne. Men i dag lurer jeg på det. Hva var det hun var redd for?

Jeg tenker på om jeg har latt drømmen bli liggende, om jeg har vært redd for å feile. Har jeg blitt som moren min, med blå og hvit skjerm, fingre som danser over tastaturet og føttene pent i ro under skrivebordet?
Jeg tenker på oss, mennesker som er så redde for å gjøre feil at vi kan ende opp med å gjøre ingenting, om vi ikke hver eneste dag retter ryggen, løfter blikket og sier til oss selv; “jeg dør ikke av å prøve, og man blir aldri for gammel til å danse!”

fra i sommer (tror jeg det var)

2011-12-05T04:06:00.000-08:00

I det siste har jeg tenkt litt på dette med å være god. Og hvor vanskelig det egentlig er. Jeg har inntrykk av at det er en generell oppfatning av at gode mennesker bare er gode, helt av seg selv, Ja at det rett og slett er snakk om noe genetisk eller noe som i alle fall ligger lett for vedkommende.

Det begynte med at min yngste sønn, på fire år, kom hjem fra barnehagen og fortalte at han hadde blitt fryktelig sint og slått en av guttene han leka sammen med. Med et sverd. Og da jeg sa at han ikke må slå folk, hverken med eller uten sverd, uansett hvor sint han blir, så han bare på meg og sa: “Men jeg liker ham jo ikke. Hva skal jeg gjøre da?!”

Jeg ble litt satt ut, må jeg si. Ja, hva skal han gjøre da? Er det mer greit å gjøre vondt mot noen du ikke liker en den man liker? Selv om man er bare fire år? Selvsagt er det ikke det. Men jeg tror at det min fireåring så rett fram beskriver er noe vi kan kjenne oss igjen i. For skammen jeg følte da han sa “Men jeg liker ham jo ikke, hva skal jeg gjøre da?” kom ikke av at han oppriktig mente nettopp det, men den kom fordi jeg kjente meg igjen.

Det er mye enklere å være god og snill mot dem som er likende og hyggelig enn mot dem som bare er ufin og frekk tilbake. Når godhet møter godhet er det ingen sak, da føler man seg jo både snill og flink. Men når jeg virkelig forsøker å gjøre noe godt for et menneske og bare møter sinne, frustrasjon, hån, ironi eller utakknemlighet, da får jeg bare skikkelig lyst til å være ekkel tilbake.

Så når min sønn på fire spør hva han skal gjøre når han ikke liker noen er det lett å svare “for visst du er snill mot ham, så blir han snill mot deg”, men så vet jeg jo at det ikke er sant. Han kommer til å møte mange som ikke er snille tilbake selv om han er så grei han bare klarer. Og så må han fortsette å finne en grunn i seg selv, eller et annet sted, for å være velge det som er godt. Så hvorfor skal han ikke bare slå dem unna med sverdet sitt først som sist?

Jeg vet at jeg har ord på meg for å være ganske grei. Jeg vet ikke om det kvalifiserer til å være god direkte, men jeg vet at bare det å holde en viss standard på å være normalt høflig kan være ganske krevende. Så jeg tror jeg tør påstå at godhet ikke kommer av seg selv, det er ikke medfødt. Å være grei krever en stor porsjon hardt arbeid når sant skal sies. Og å finne gode svar til fireåringer med sverd er en stor del av det hele.
Særlig når det ærlig talt hender jeg ønsker meg mitt eget sverd av og til.

Om en telefonsamtale med pappa (sendt på våren en gang)

2011-12-04T11:26:00.000-08:00

“Jeg er ikke av dem som maser på ham hver dag, så nå må han pinadø høre etter” Det er faren min som sier dette, i telefonen, midt på natta. Vi har nettopp fått beskjed om at hans yngste barnebarn er sendt på sykehuset i hui og hast, og vi vet ikke hvordan det vil gå.

Det er første gang jeg hører at faren min ikke har alle svarene selv, og det er i grunnen en lettelse i kaoset som melder seg når en liten gutt på ett år, som bare for noen dager siden hadde lært seg å si “traktor”, vel, han sa ikke traktor helt rent, men vi var alle skjønt enige om at det var det han mente å si, og der lå han i en bil med sirener og ei mamma som er mi lillesøster, og selv om hun var den modigste denne natten, vil hun alltid være lita for meg, og jeg kunne ikke beskytte henne. Eller ham.

Som storesøster skal man passe på. Man skal trøste og blåse på såret med grus i, man skal gå i mellom når naboguttene truer med juling og man skal løfte over gjerdet når vi plukker jordbær i smug. Som storesøster skal man passe på. Og som tante skal man passe på. Men noen ganger strekker jeg ikke til. Noen ganger er jeg for mange mil unna, og selv om jeg var der ville det ikke hjelpe.

Det er to år siden. Men i dag kom jeg til å tenke på den telefonsamtalen midt på natten, med pappa.
Med bestefaren til en syk liten venn, som vi var så redde for. Jeg kan ikke huske om det var meg eller ham som ringte, jeg tror det må ha vært meg. Det burde vært meg som ringte den natten, natten før dagen alt gikk bra. Natten før dagen legene på sykehuset gav oss pusten tilbake, gav oss gutten tilbake. Gutten som nå, to år etter, snakker som en foss, ikke bare om traktorer, men om det også.

Livet kan være et skremmende sted. Og når det blåser som verst, hva gjør vi da? Hvem vender vi oss mot når skrekken tar tak og klokken er tre på natten. Vi ringer hverandre, men det er lite trøst å hente når vi ikke vet. Når vi ikke kan si; dette går fint, vi snakkes i morgen, sov nå.

Vel, pappaen min, han er ikke av dem som maser på ham hver dag, så da får han pinadø høre etter.

Seks år (sendt en gang på våren)

2011-12-02T00:08:00.000-08:00

“Mamma jeg kan sykle! Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det enda.” Det er en seksåring som sier dette. Han sier det så lett og selvfølgelig at jeg tror ham. “Det er klart du kan” svarer jeg, selv om han for bare to dager siden lå med sykkelen veltet over seg og kastet hjelmen i asfalten da han reiste seg og gikk sin vei i sinne.

Men nå står han her og ser på sin eldre fetter som sykler så feiende og flott opp og ned bakkene og rundt i svingene så lett som bare det. Vi kan kjenne det, alle vi som ser på, hvordan det er å sykle i på tørre veier med ny sykkel. Ny sykkel i passe fart, for å kjøpe is. “Det er klart du kan sykle”.

Så vi, seksåringen og jeg, bestemmer oss for å pakke en kurv med brød, kjeks, kaffe og saft, ta hver vår sykkel og dra på sykkeltur. Vi skal sykle den stien som ikke er så bratt eller så svingete, for det er lurest. Så skal vi bade før vi spiser, og kanskje fange en krabbe. Som vi må slippe ut igjen. Så skal vi sitte på det rutet pleddet som bestemor har sydd og spise maten vår. Vi skal sitte der og glede oss til å sykle hjem igjen.

“Vi må huske hjelm.” Sier han, “du må også ha hjelm, selv om du er voksen.” Og jeg sier at alle som sykler skal ha hjelm, også de voksne. Og så snakker vi ikke mer om det. For når alt kommer til alt så haster det vist ikke sånn med den sykkelturen.
“Vi kan drikke kaffen og spise kjeksen på det rutete pleddet i hagen, istedenfor”, sier han. Men jeg synes kanskje at det er på tide å øve seg litt, for det kommer ikke av seg selv. Skal man lære å sykle, så må man øve seg! Og da kan vi like gjerne gjøre det i dag. Når det er sol og veiene er tørre.

“Men mamma, jeg kan sykle sier jeg jo. Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det enda. Men neste søndag, da kan jeg det sikkert. Vi kan dra på sykkeltur neste søndag.” Sier han likefrem og setter seg ved bordet og finner fram skrivesaker. Og så skriver han, han skriver! Jeg ante ikke at han kunne skrive.

Jeg får vel bare forberede meg på sykkeltur neste søndag.

Om oldefar og nordlyset (sendt i februar)

2011-12-01T01:03:00.000-08:00

Ikke vink til Nordlyset, da kommer det og tar deg!

Jeg har prøvd, ute på trappa med et hvitt håndkle. Men med døra inn til gangen på vidt gap sånn at jeg kunne springe inn om Nordlyset skulle komme for nært. Jeg var åtte år, og kveldene i februar var klare, kalde og kom med fyrverkeri av lys på himmelen.

Hvis du har prøvd å vinke til Nordlyset, dette elektromagnetiske fenomenet som eksploderer i lys over himmelen i vinterhalvåret hos oss om bor langt nord, så vet du at det svarer, det bukter seg ned mot deg i voldsom fart, og det er ikke annet å gjøre enn å springe inn og lukke døra godt bak deg!
Jeg kan ikke huske hvorfor Nordlyset ble så sint at det ville ta oss bare for at vi vinket til det, og ikke vet jeg hva det kom til å gjøre med oss heller, men at det var farlig, det var det ingen tvil om.

Jeg prøver å huske om de voksne som advarte oss mot denne vinkingen hadde smil i munnvikene og glitter i øynene, men det jeg husker er at de ikke ville bli med ut. Og ble vi for lenge på trappa kom de og hentet oss inn, for at vi ikke skulle fryse, sa de, mens de kastet et blikk opp mot fyrverkeriet på himmelen.

Jeg har bodd i by siden jeg ble voksen, i byen får du ikke så lett øye på Nordlyset, det er for mange gatelys i veien. Det er kanskje like greit, om man tenker på alle de menneskene som ikke vet bedre og ville ha vinket i tide og utide.

Det er mange ting byfolk ikke vet at man skal passe seg for. Huldra for eksempel. Den fineste jenta du kan tenke deg ,med hale, som kyrne. Som lokker og lurer deg med inn i fjellet, og da blir hun et monster, og du er fanget i fjellet for all tid. Men Huldra er kanskje ikke så mye i byen at det er noen reel fare.

Oldefaren min, var en mann på nesten to meter, han ble veldig gammel og veldig krokete. Han ble så krokete at han kunne se oss ungene rett inn i øynene uten å bøye seg. Han var en stillfaren mann som ikke snakket uten at han hadde noe viktig å si. Men en dag fortalte han oss ungene at han hadde sett Huldra, han hadde lest fadervår og ventet til hun forsvant. Jeg husker at jeg gikk i skogen hele den sommeren og lette etter Huldra uten så mye som å få et glimt av halen hennes.

Oldefar sa en gang, når naboen lå sjuk; “det får vi overlate til Vår Herre” og en annen gang kom jeg inn til ham da han satt og leste i bibelen. Mer enn dette var det ikke, men det var nok til at jeg skjønte at Gud er noe vi ikke snakker om, en kraft som er mye større enn oss selv. Og sånn ble det til, at jeg ikke helt skjønner å skille mellom folketro, det kristne og naturvitenskapen.

Av og til lurer jeg på om oldefar virkelig reddet seg fra Huldra med Fadervåret, og av og til tenker jeg at vi vet jo at Nordlyset er et elektromagnetisk fenomen.
Det er en bare en måte å finne ut av det på. Å stille seg på trappa, men døra godt lukket, med et hvitt håndkle, og vinke av all kraft neste gang himmelen eksploderer i lys.

Hvis jeg tør.

I desember

2011-11-30T01:03:00.000-08:00

vil alle filifjonginnlesningene til P1 komme på bloggen. Nesten som en adventskallender. Bare at det ikke er 24 av dem. Og ikke er de særlig julete av seg heller. Så, en slangs adventskallender som ikke starter den 1. desember, men i dag, og med bare elleve luker igjen. Jeg kan ikke engang love at de kommer annenhver dag.
(Noe som minner meg om Tyra da hun var fire år og sa til Brage: "Brage, vi har ikke system på noen ting!")

en liten tjuvstart for filifjonglesere (Kan også høres i P1 lørdag morgen)

2011-11-30T00:57:00.000-08:00

Jeg har ei tante, hun elsker jul. Jeg overdriver ikke, hun virkelig elsker jul. Hun begynner å planlegge og pynte lenge før vi andre har kommet på at vi nærmer oss desember. Og hun gjør det med en sånn glede og entusiasme at jeg et øyeblikk kan forveksle hennes oppriktige forventing med min egen litt mer avmålte innstilling til jula, og et øyeblikk tro at jeg faktisk gleder meg til jul.

Der sa jeg det, tro at jeg gleder meg. For jeg må ærlig innrømme at jeg har et litt, nei, ikke litt engang, jeg har et veldig anstrengt forhold til jul. Det begynte da jeg var tretten år og skjønte at det var noe jeg ikke skjønte med julen, at alt dens innhold bare ble helt, fullstendig feil. Det er klart, julen ble ikke noe hyggeligere av at det gikk en mutt og sint tenåring omkring i huset og skjente, men det var likevel det året jeg kan huske at forandringen i mitt forhold til jula begynte. Før det hadde jeg vært like entusiastisk som min tante.

Men hva var det som slo inn i den trettenåringen, som var meg, den gangen? Hva var det som vrengte seg og gjorde at jeg ikke klarte å glede meg i all denne overfloden av mat, gaver og tid? Det er ikke godt å si, og det kunne jo like gjerne ha vært hormoner, når jeg får tenkt meg litt om. Men sett at det ikke var det, sett at det var noe annet? Noe som hvert år siden har kvernet og plaget meg helt fra midten av november og til vi runder januar og endelig er ferdig med hele du grønne glitrende tre og kan kaste ut både gran og nisser.

Kan det være at det jeg stadig går og kjenner på, er urettferdigheten? Kan det være at jeg rett og slett får dårlig samvittighet av alt vi handler inn, av alle gavene vi kjøper, som kanskje ingen engang vil ha, før vi lukker dørene og sitter her i våre varme trygge hjem med mer mat enn vi orker å spise, men spiser likevel helt til vi ikke orker enda en gang? Kan det være at noe i meg prøver å si at det må finnes en annen måte å feire jul på, en måte uten bismak og stappfulle mager?

Hva skal jeg i så fall gjøre med det? Skal jeg drepe gleden og entusiasmen til tanten min som allerede har pakket inn hver en gave og pyntet hjemmet sitt fra grunnmur til pipe? Det ville være det samme som å fortelle henne hvor hennes mann, hvert år gjemmer julegaven hennes. En gave som hun, hvert år, leter like iherdig etter, men aldri finner. Ville det tjene til noe? Jeg tror ikke det, det blir nødvendigvis ikke bedre om hun er like dårlig stemt som meg.

Når det kommer til de helt store tingene, som jul i aller høyeste grad kan gå for å være, tror jeg små skritt gir store og varige forandringer, så min strategi er altså; små skritt. Noen få ting, som knapt kan merkes, men som gjør det litt mindre uutholdelig. Jeg kan velge gaver som ikke bare betyr noe for den som skal få den, men også for den som selger gavene. Min far sier han snart kan starte osteproduksjon med alle de geitene han har fått opp gjennom årene, du kan nemlig kjøpe ei geit, eller et annet dyr, hos en organisasjon som sørger for at noen som trenger pengene mer enn min far, får til mat på bordet. Og jeg kan forhøre meg så smått om det er noen som sitter alene i jula, som trenger at jeg stikker innom. Ingen revolusjon altså, men små små skritt som gir en liten opplevelse av mening. Jeg sier ikke at jeg alltid gjør dette, men når jeg har gjort det, virker det som en lettelse.

Så gjenstår det å se, om tante finner gaven i år, om pappa får ei geit til eller om magene våre rett og slett sprekker før vi i det hele tatt kommer til gavene. God jul og lykke til!

"en smule nedstemthet"

2011-11-29T09:02:00.000-08:00

Dette med humøret. (Ja, jeg blir utrolig selvopptatt av å være bare bittelitt syk, jeg vet det). Jeg ville finne ut om det er vanlig at man blir så utrolig deppa av at lungene funker dårligere. Så jeg googlet "luftveisinfeksjon/humør" og da kunne jeg i ett av treffene lese at jammen, det er helt normalt. Det stod riktignok ikke "deppa", men "en smule nedstemthet". Det stod også at man i tillegg kunne merke en lett tørr hoste.
Dette (nedstemtheten og tørrosten) var riktignok symptomer på hunder med kennelhoste, men i aller høyeste grad gjenkjennelig. Heldigvis kan man også lese at "med mindre det oppstår voldsomme bakterieinfeksjoner i forbindelse med kennelhosten, vil hunden komme seg fullstendig"

Godt jeg ikke har Rabies.

Jada jada

2011-11-28T02:38:00.000-08:00

I går kveld tenkte jeg at en liten tur på jobb kan vel ikke skade. Jeg er ikke SÅ dårlig, tenkte jeg i går.

I dag tenker jeg at når det kjennes som en nordpolferd å levere guttene i barnehagen og på skolen er det kanskje like greit å holde seg heime.

God første søndag i advent du liksom

2011-11-27T08:07:00.000-08:00

Lungebetennelse nå! Det er det minste fjonge jeg kan komme på. Og så klart fikk jeg det til. Det aller (aller!) tåpeligste er at jeg tror det er selvforskyldt. Jeg har rett og slett vært for tynnkledt. Jeg, som alltid har pakket meg inn i lag på lag med ull har slurvet med vinterkokongen! Og det etter at vi har flyttet nord for polarsirkelen. Hvor tåpelig går det an å bli?! Og det nest verste (etter det verste, som er at man blir så slapp og bare vil sove når alle andre går for å tenne julegrana og få gløgg og godteri atpåtil) det er at man blir aldeles sur og grinete av å ha lungebetennelse. Man blir rett og slett så sur at man tror at det skal vare for evig. Det dårlige humøret.

Så, god første søndag i advent. Pøh!

Snart er det bare punktum igjen

2011-11-23T13:46:00.000-08:00

Jeg har lest noen blogginnlegg fra et par år tilbake, og jeg merker meg at de var lengre enn dem jeg presterer nå om dagen. Det kan være mange grunner til det at blogginnleggene blir stadig kortere, en av dem er at jeg får ut nokså lange (ikke lange egentlig, men lengre) tekster etter at Radioen fant ut at de ville ha dem, og dermed blir det ikke så mange ord igjen til blogg. En annen grunn er at livet kanskje har blitt kjedeligere (det har det ikke, så den grunnen er en tullegrunn, men det måtte sies). Eller så kan det hende at det er med tekster som med kroppen. Den krymper! Jeg har nemlig krympet, en og en halv centimeter. Det er helt sant. (I alle fall så sant som målinger på legekontor kan bli). Og det er en grunn jeg kan skjønne. Men, fortsatt er jeg her. Og fortsatt er det bokstaver foran punktum.

Vår seksåring kommer meg i forkjøpet, (som vanlig).

2011-11-21T11:16:00.000-08:00

"Mamma, du vet at Petra kanskje ikke kommer hjem?" Sier Brage, og ser litt trøstende på meg.

Og jeg som har gått og lurt på hvordan jeg skulle si akkurat det, til ham.

Nå og Da

2011-11-20T12:43:00.000-08:00

Noen ganger lurer jeg litt på om jeg burde la guttene spille mer dataspill... Særlig når jeg overhører leken deres og hører; "og der danser den gale mannen Hula Hula, naken, og midt på veien. Hvordan det går? Følg med i i neste episode av..." (må uttales med lekeøstlending for å få korrekt gjengivelse)

Vi lekte aldri at nakne, gale menn danset Hula Hula midt på veien. Vi lekte at vi var foreldreløse barn som rømte fra barnehjem.

Zoologisk høst

2011-11-19T11:20:00.000-08:00

Det kan virke som om alle ungene i Indre og Nordre Salten, (eller de voksne som bestemmer over ungene kanskje) har fått det for seg at det å sette opp forestillinger hvor mennekser spiller dyr er en god ide. Jeg har intet mindre enn fem ulike prøver med enda flere arter representert denne høsten.

Men jeg på min side, er mest glad i katter. Og en av dem har fortsatt ikke kommet hjem...

Vente vente vente

2011-11-15T11:29:00.000-08:00

på en liten pus som ikke kommer hjem.

Jeg lurer på hvor ille det kommer til å kjennes med tenåringsbarn, når ei katt får meg til å bli så ute av meg.

PetraPusen

2011-11-14T03:25:00.001-08:00

kom ikke hjem i går kveld. Det er stor sorg i det Lille hvite leiehuset. Selv om min pappa sier at "det bare er ei katt", så får vi lov til å være engstelige for henne.

Brage seks år (ei lita stund til i alle fall)

2011-11-12T13:34:00.001-08:00

i trettiårsdag hos sin tante: "mamma, hadde ikke dette vært en morsommere feiring om alle va vektløs?!"

Det hadde det utvilsomt vært.

vi har kulturdager her i bygda

2011-11-12T06:44:00.000-08:00

for meg er det nesten litt utrolig at det går an. Til og med Supermann lar seg inmponere over dagene og kveldene i disse dager på landsbygda.

Hurra for deg og meg!

2011-11-11T03:17:00.000-08:00

Nå står bursdagene i kø. En kusine i går, ei lillesøster i dag, og så meg om et par dager. Vi her nord feirer som best vi kan, med alt hva det innebærer av mat, mennesker og salig kaos. Kusinen i Berget (som guttene konsekvent kaller Bergen) håper jeg blir behørig feiret der hun er!

Hurra for henne, for lillesøster og et for meg sjøl.

noen mennesker imponerer meg

2011-11-08T13:34:00.000-08:00

sett bort fra dem som overlever ekstreme situasjoner av ulik art og varighet lar jeg meg imponerer over mennesker som jobber for noe, uten å få et øre for det. Jeg slutter ikke å bli, litt misunnelig, og kanskje til og med forundret, over at noen vil bruke timer, dager og år på noe som ikke bare gagner dem selv. Slipen scene har slike mennesker rundt seg. Heia Slipen!

Jobbejobbejobbejobbe

2011-11-07T09:01:00.001-08:00

jobbe jobbe, men vi klager ikke. For med alle denne jobbinga får vi fri hele jula. Og det blir fint!

I London

2011-11-06T13:27:00.000-08:00

sammen med Tor Åge Bringsværd. Og jeg har ikke helt kommet hjem ennå, for jeg reiser bare når jeg kjører til og fra disse teateroppdragene, og jeg må si at det er jammen ikke så verst, å få være seks timer i London, og godt og vel et døgn på Engeløya på ei og samme helg.

Rådløs Filifjong

2011-11-04T02:16:00.000-07:00

Sett at man har et generellt bekymret barn, og sett at det barnet i særdeleshet bekymrer seg for å bli voksen, med alt hva det innebærer, og en dag særlig at man må jobbe, og at dette barnet ikke vet hvordan eller hva man gjør når man er på jobb. Om man videre tenket seg at det samme barnet inderlig ønsker at det heller var en blekksprut eller en katt, og lurer på om det finnes en sjanse for å gjenfødes som det ene eller det andre dyret.

Hva skal man, som mamma, si eller gjøre da?

Sissel Horndal

2011-11-03T13:34:00.000-07:00

skriver og illustrerer de fineste bøkene!

Isabell Allende

2011-11-02T12:08:00.001-07:00

skriver fæle bøker! Jeg klarer ikke å legge dem fra meg, og jeg blir like ulykkelig hver gang.

Sukk.

ikke alt kommer lett til oss

2011-11-01T10:12:00.000-07:00

Guttene går på svømmetrening. Brage har ikke lyst, og vil slutte. Det får han ikke. (De må kunne svømme, sånn er det bare med den saken). Odin på sin side, sier; "Man kan jo ikke slutte, når man nettopp har lært seg å hoppe fra kanten!"

Monstermammaen

2011-10-31T14:15:00.000-07:00

I fjor sommer hadde vi en helt egen dåp på Blåbrygga. Nedeungen ble døpt i sjyvann og sjampanje, og selv om kanskje noen vil si at vi mangler en del formaliteter ble jeg gudmor god som noen, og ungen, hun vil for all framtid bære preg av hav og brusende dråper i stettglass. Det kan komme godt med, siden hun har en monstermamma.

Det er ikke bestandig det jeg tror er bra som er det.

2011-10-31T08:42:00.000-07:00

Filifjongen har en tullejobb. Ikke si det til noen, men jeg har det. Det er en jobb hvor jeg forteller folk at de er flinke, at de ikke må løfte koppen mer enn en gang eller at de skal stå helt stille og se tomt framfor seg samtidig som de tygger tyggis. En tullejobb. Likevel hender det at jeg ikke er helt ferdig med tullinga når jeg henter guttene på skolen og i barnehagen. Da må jeg sette meg ned, for meg selv, å arbeide ferdig før middagen trenger seg på (alle i Lånehuset er direkte utrivelige uten mat i magen). (Særlig rundt middagstider). Det jeg har merket meg, er at guttene har det helt fint uten at jeg maser på dem om hvordan dagen har vært, hva de har gjort, hvordan de har det, og hva en mamma ellers måtte ha å mase om etter en dags adskillelse.

Særlig er det rolig når guttene inntar kjøkkenet. Det blir helt stille, bortsett fra skapdører som åpnes og lukkes forsiktig.

Og tullejobben, den er gjort for i dag. Mer tull i morra.

Supermann

2011-10-30T10:59:00.000-07:00

og jeg har funnet ut at vi skal stille klokka tilbake en time hver søndag.

Kattene våre

2011-10-29T11:39:00.000-07:00

er veldig dårlige på konsekvensanalyse. Men til gjengjeld er de veldig gode på kos.

Fredagskvelder

2011-10-28T14:09:00.000-07:00

kan være fine kvelder - også.

Filifjongbarnas snarvei

2011-10-27T03:42:00.000-07:00

Jeg har, etter beste evne, forsøkt å lære mine barn hva en snarvei er. Helt oppriktig. Samtalen kan forløpe omtrent sånn her:
Odin: "Vi går denne veien"
Mamma: "Men den er jo mye lengre, om vi går den andre veien blir det kortere å gå. Det er det som er en snarvei skjønner du".
Odin: "Hvorfor det?!"
Mamma: "Jo, fordi den er kortere, og da heter det en snarvei."

Men dette nekter begge guttene for. De bare ser på meg, så på hverandre, og så går de den lengste veien mens de sier "Vi tar denne snarveien, vi! Den er mye koseligere!"

Fire år og en dag

2011-10-26T09:03:00.000-07:00

har Supermann og filifjongen vært gift.

Jeg liker å være gift. Jeg tror jeg blir letter for verden å ha med å gjøre da. Det virker sånn.

Heldigvis for meg er Supermann en sånn fyr som holder ut det utroligste.

Ikke et Hus riktig enda, men...

2011-10-25T05:07:00.000-07:00

Når man sparer pengene sine, (når det en sjelden gang blir noe til overs), da får man råd til å kjøpe det fineste kjøleskapet.

Det eneste som er utfordringen er at Det fineste kjøleskapet ikke kan hengsles om. Så får vi bare bygge kjøkkenet i Det Nye Huset etter kjøleskapet da vel.

Filifjongen og den nye jobben

2011-10-24T13:09:00.001-07:00

begynner å bli venner.

Ikke bestevenner. Men venner er bra.

Filifjongbarn

2011-10-23T14:03:00.000-07:00

"God tur, ha en fin kveld, gla i dæ" Sier femåringen til mammaen på tur ut døra, men siden han er ganske sint på henne legger han til "Æ e fortsatt sint på dæ!"
Det synes jeg er imponerende, å klare og skille det fra hverandre.

Filifjongtips nummer seks hundre og tre

2011-10-21T11:51:00.000-07:00

(det er kanskje en overdrivelse, men like fullt, her kommer det:)

Om anledningen byr seg. Spis lunsj sammen med en god venn du ikke har sett på flere år.

lillesøsteren min

2011-10-20T10:07:00.000-07:00

har en stor mage. Inni den ligger den nye tanteungen min. Det er fint!

Personvern

2011-10-19T11:59:00.000-07:00

På fjesboka, som min gode venninne Lisa kaller det noen kaller facebook, har jeg for ei stund siden gått inn og redigert personvernet. Jeg har redigert personvernet så bra, oppdaget jeg, etter flere uker, at det bare er jeg som kan se innleggene mine.
Det er kanskje vel selektivt.

litt trøtt

2011-10-18T09:16:00.000-07:00

er det Den Store Svarte Mørketida som kommer sigende mon tro?

Jeg kommer på at da jeg bodde nordafor mente jeg at alle burde jobbe femti prosent i de mørskeste månedene, og sove dobbelt så mye som ellers i året (og siden vi knapt sover om sommeren, blir det ikke så ille som det kan høres ut). Jeg mener det fortsatt.

Det satt to katter på et bord

2011-10-17T04:18:00.001-07:00

... men der skal jo ikke kattene sitte.

vi har ikke helt vent oss til det faktum

2011-10-16T11:08:00.001-07:00

at vi kan dra på dagsturbesøk til svigerborfamilien på hytta den ene dagen og få lillesøsterfamilien på middagsbesøk den neste.

Men hygglig. Det er det.

Dårlig karma?

2011-10-14T12:02:00.000-07:00

Graveren, som skal grave i tomta vår, han har funnet ut at han heller vil grave på en vei. Ikke i samme kommune som tomta hvor Den Lille Skogen ligger engang. Enten har vi dårlig karma og har gjort oss fortjent til dette, eller så får graveren dårlig karma. Det gjenstår å se.

Yr.no

2011-10-12T10:27:00.000-07:00

Humøret til enkelte er nært beslektet med været i Trøndelag. Sol, tjue grader og mild fønvind det ene øyeblikket og så haglstorm det neste.

Jeg trenger en ny paraply!

Gode råd fra en femåring til en annen

2011-10-11T11:34:00.000-07:00

Om du er fem år og, som meg, synes det å legge seg om kvelden er utrolig oppskrytt og helt unødvendig kan jeg dele noen tips for å
a) hale ut tiden
b) når du omsider har blitt puttet i seng; ikke sovne.

For det første: Spis kveldsmaten din så sakte som du kan. Og lat gjerne som du må tisse midt i måltidet, sånn at du må ta deg en tur på badet (hvor du selvsagt IKKE tisser, det kommer vi tilbake til). På tur tilbake; ikke vask hendene, da må du nemlig en tur til på badet, og bare denne seansen kan dra ut fem verdifulle minutter.
Og; be om et ekstra glass vann etter maten.

II) Når det er tid for tannpuss; vær så stille du kan, så glemmer de voksne at tiden går, og du kan leke med lego, tegne, lese eller noe annet hyggelig som du ikke rakk i løpet av dagen. Sitter du på et annet rom enn foreldrene dine kan du være ganske sikker på at klokka går ubermerket.
PS Ikke spill DS eller data, da kommer de bare på at du skal i seng.

III) Protester lett når det er på tide å gå på badet, ikke så mye at de voksne blir sure, men nok til at de må lirke og lure litt, der kan vi glatt legge på tre minutter til.

IIII) På badet: Når du først skal pusse tennene, gap høyt og vær flink (da merker de ikke at du haler ut tiden). Bruk lang tid på do, og vask hendene nøye! (Min personlige rekord i håndvask er på ti minutter). Og selvsagt er det selve skiftinga til natt-tøy, den kan de fleste, så det går jeg ikke videre inn på her.

V) Nå kommer den virkelige utfordringen; selve legginga. Mammaer og pappaer er ganske forskjellige, er det pappaen; finn en teknisk greie og spør hvordan den virker (jeg lover, du har minst ti minutter å hente på denne), er det mammaen er det lite som nytter, men du kan prøve deg med litt klemming.

Når det ikke er noen vei utenom og du er i senga:

I) Hold øynene åpne! Er øynene åpne kan du holde deg våken i timer! Noen ganger kan det være at du må holde dem oppe med pekefingeren og tommelen, men det virker godt som noe.

II) Om øynene skulle sige igjen hjelper det å snakke. Du kan snakke med lukkede øyne, og om du ikke klarer å snakke kan du hviske, jeg har holdt meg våken med hvisking i fire minutter, ikke så lenge, men alt teller.

III) Når du nesten sovner vil du kjenne at glasset med vann etter kveldsmaten gjør seg gjeldene, og du må på do. Dette er en vinner, har du først vært oppe en tur kvikner du raskt til.

For alle del: Ikke fall for fristelsen å spørre mammaen din eller pappaen din om å klø deg på ryggen, eller enda verre; puske deg i håret, da er slaget tapt!

Lykke til femåringer; ingen soving før midnatt!

Petra og Pusi

2011-10-10T13:50:00.000-07:00

heter de. Kattene våre. Jeg foreslo en hel haug med fine navn som passet både sammen og hver for seg, som gav morsomme assosiasjoner og som voksne kunne le litt av og til og med synes var litt festlige. Men for hvert forslag så det to gutter på meg med et skrått blikk og sa; "seriøst mamma?!"

Så, Petra og Pusi. Og som Odin sier; "Mamma, det er jo lurt at hun heter Pusi, for hun ER jo ei katt."

ikke alle vil protestere, noen vil bare ha vaffel

2011-10-09T09:51:00.000-07:00

I forlengelsen av Brages demonstrantplaner lover mammaen at hun skal steke vaffler til ham og de andre demonstrernede ungdommene han måtte få på lag.
Odin, fem år, lurer på om han kan få vaffler selv om han ikke går med plakater.

Det kan han.

Brage seks år

2011-10-06T02:53:00.001-07:00

"Når æ bli ungdom skal æ skriv på plakata å gå rundt i byen å si at våpen e dårlig!"

Og vips...

Filifjongen begynner å finne seg til rett på landsbygda

2011-10-04T13:58:00.000-07:00

En tur ned til havet, og så få skyss med hest (etter at man har kommet hjem riktignok, men hvem tar ikke en tur ekstra for å få sitte på med Fjordingen Julius?)

300 kroner

2011-10-02T11:55:00.000-07:00

for; lunsj to dager, kaffe/te, frukt, kaker, femti nye bekjentskaper, en turavtale og en middagsinvitasjon. Det synes jeg var billig!

8215

2011-10-01T09:54:00.001-07:00

Begeistring

2011-09-30T01:16:00.001-07:00

i helga skal vi Begeistres - og kanskje Begeistre. Vi får se.

Fint blir det.

en lang dag på kontoret

2011-09-29T14:02:00.000-07:00

-som i filifjongtilfelle er i bilen, på en eller annen prøve og så i bilen igjen. I dag i tretten timer. Seks av dem kjørende.

Jeg klager ikke.

Men seks timer i bil er det vi brukte fra Trondheim til Trysil. Da vi kjørte omveien.

Alt er ved det gamle, til tross for flytting

2011-09-28T11:16:00.000-07:00

Jeg lar meg hisse noe så inn i h... opp av den kommende ordføreren i den nye kommunen vi har flyttet til. (Og så har jeg nesten, men bare nesten, begynt å banne)

Høst

2011-09-27T10:30:00.001-07:00

Dette kan høres ut som en klisje, men det er helt sant.

Det virker på meg som det er Høst for første gang.

På ei kuruke Midt i Mellom

2011-09-25T14:02:00.000-07:00

Forrige helg var vi på tur. Vi kom oss litt seint av gårde den første dagen, og det stedet vi valgte ut som bålplass viste seg å være litt, utrivelig, tror jeg man kan si. Men rundt oss på alle kanter var det riktig så vakkert, oppdaget vi etterpå. Vi kunne sikkert ha gått fem hundre meter til og kommet til den fine stranda (som vi senere ble fortalt fantes rett over knausen), men fordi vi kom så seint av gårde og var så sultne og litt grinete, når sant skal sies (og av og til skal jo det sies, det som er sant), så ble det altså ved denne tømmerstoken, som ikke lå riktig så idyllisk til som vi først tenkte. Men det gikk da greit, og etter å ha unngått de største kurukene og balansert i gjørmedammene rundt bålet med pølser som knapt rakk å bli varme, tok vi sekken på ryggen igjen og så oss omkring, på vei tilbake til bilen.

Av og til er livet sånn.

Blåbrygging!

2011-09-24T11:06:00.000-07:00

Noe av det aller aller aller fineste med å ha flyttet nordover er at vi kan Blåbrygge en dagstur. Tenk det. Stå opp. Spise frokost. Se at været blir fint. Spørre hverandre hva vi skal finne på. "Tja, skal vi kjøre en tur på Blåbrygga?"

Odins nye favorittuttrykk (og han er bare fem år)

2011-09-21T12:17:00.000-07:00

"ja, det vil æ tru!"

den dagen der...

2011-09-20T12:09:00.000-07:00

Jeg lurer på om det kan være sånn at man får utdelt en viss porsjon entusiasme til bruk gjennom livet. Og om man rett og slett kan bruke opp all sin tildelte dose, si før man er tretti? Eller førtitre, eller når man nå har vært entusiastisk så det rekker.

Noen som sa PMS?

Pøh!

Grmpf

2011-09-19T10:58:00.001-07:00

Fjong meg her og fjong meg der. Det er ikke bestanding man kjenner seg hverken det ene eller det andre skal jeg si deg.

Sladrefilifjongen

2011-09-18T09:58:00.000-07:00

Vi har rett og slett flyttet til ei bygd med en godt bevart hemmelighet. (Som burde vært kjent av alle i mils omkrets). Men HAHAHAHA, nå har vi oppdaget den, og vi kommer til å plapre i vei.

Og DER var vi i gang igjen

2011-09-17T11:09:00.000-07:00

I går, eller forledendag var det kanskje, ble det lov å fyre opp bål ute i skogen/fjellet/ved havet/elver/vann igjen. Og, selv om vi kom oss litt seint avgårde (det ER noe med de første turene, alt tar så himla lang tid, SÅ mye å huske), så ble det bål, det ble hav og det ble blidere unger og voksne da vi kom heim igjen.

Høst er ikke så verst.

Noe av det fine med å ha unger er at de sier morsomme ting når jeg minst venter det

2011-09-16T12:38:00.000-07:00

Brage (seks år) stoppet og så på et par skjeletter ei stund før han sa; "Mamma, de der skjelettene, de er sikkert skikkelig gode på stilleleken!"

Det kommer sigende

2011-09-16T12:23:00.001-07:00

I dag kjente jeg at jeg er skikkelig glad for at jeg bor i ei bygd.

Engeløya

2011-09-15T12:30:00.000-07:00

man hører det på navnet. Engeløya. Det er et nytt favorittsted. Og der er plass til Mange!

Nordlandsk Safari

2011-09-15T02:47:00.000-07:00

Jeg vurderer å starte en binæring til mitt reisende teateryrke: Nordlandsk Safari. Men kan simpelthen sitte på med meg til og fra de ulike oppdragene og jeg kan nærmest garantere at man ser; sau, kyr, hester, ørn, hare, lemmen (minimum 200) (både flate og runde), gjess (som går midt i veien på E6 og prøver å jage vekk bilene) (og nesten klarer det), katter i ulike kulører, elg og kanskje en rein eller to.

Og så kan man se på de eksotiske menneskene som øver Teater mens man venter på returen.

Vanskelige Valg

2011-09-13T11:33:00.000-07:00

Jeg synes kommunevalget var ganske lett. Og fylkestingvalget var enda lettere. I den nye hjemkommunen min skulle vi også stemme for eller mot øl i butikk, og det synes jeg er litt sjarmerende når sant skal sies. Når jeg skjønte hva som var JA til og NEI til på stemmeseddelen ble det valget også ganske enkelt.

Men noen Valg. Noen Valg er Skikkelig Vanskelige!

en sykkeltur

2011-08-29T11:46:00.000-07:00

på en grusvei en ettermiddag, med minstemann i vogna bak og Supermann som dytter opp bakkene. Det er nesten som Vår, enda det er Høst.

Å savne noe og likevel ha det fint

2011-08-28T11:42:00.000-07:00

Når seksåringen gråter over kompisene som ble igjen der sør og synes alt er håpløst med flytting, da blir femåringen også mørk i ansiktet og feller en tåre, og når mammaen spør om han også er så lei seg svarer han; "Ja! For æ syns det e bra i den nye barnehagen æ! Å så va det bra i den gamle! Å så syns æ det va fint å flytt, å fint å bo i Blåhuset!"

Sånn kan det også være. Det tenkte jeg ikke på.

Blåbrygging om Høsten

2011-08-27T13:12:00.000-07:00

Til nå har Blåbrygging vært en ren sommergesjeft for vår del. Og om sommeren består Blåbrygging av å se seien hoppe, se på nisa, leke i fjæra, spise mer (og oftere) enn strengt tatt nødvendig, stå på kaia og lure på om det flør eller feller og andre sakte aktiviteter som av en eller annen merkelig grunn får tida til å gå fortere.

Om Høsten består Blåbrygging av: Å se seien hoppe, se på nisa, leke i fjæra, spise mer (og oftere) enn strengt tatt nødvendig, stå på kaia og lure...
Det eneste som skiller Høsten fra Sommeren når det kommer til Blåbrygging er at dem av oss som er mørkredde kommer på at vi er det, når vi må tisse.