Siden sist

Ser at verden fortsetter å gå av hengslene og lurer på hvor lang tid det tar før alt revner, eller om det alltid har vært sånn, at noen tror hengslene skal gå av, og så gjør de egentlig ikke det, det bare virker sånn.

Og når jeg har tenkt litt for lenge på det, kjennes det ihvertfall som om hodet skal revne (og det vet jeg jo at det ikke gjør, og kanskje lar jeg meg lure av det?), og så bestemmer jeg meg nok en gang for å fortsette å leve det tullete livet som best jeg kan, og være så glad jeg kan for at ungene våre vokser opp i trygghet og at vi voksne kan fyke omkring i verden og late som alt er normalt, selv om vi ikke er helt sikre.

Ikke fullt så hemmelig agent

Pappaen: Jeg reiser til Oslo i morra, og kommer tilbake litt seint på kvelden.
Gutt1: Oslo? Hvorfor det?
Gutt2: Bare for en dag? Med fly, eller?
Pappaen: Ja, med fly.
Gutt2: Hvorfor skal du det?
Pappaen: Fordi jeg er en hemmelig agent!
(Pause. Begge guttene ser skrått på Pappaen)
Pappaen: Ja!?
Gutt1: (til Gutt2) Det er jobbgreier. Han der er IKKE hemmelig agent.

Vår i April

Det er ikke helt normalt. At det er vår i April her, nord for polarsirkelen. Og selv om det kanskje er et selvbedrag, at det er hyggelig (og ikke en klimakrise!), så er det utrolig deilig å la ungene sykle seg bort i bygda uten å vite helt hvor de er (og likevel ha avtaler nok med mammaer nok om å sende dem heim når klokke er der), sitte på verandaen i sola etter middag og ta ei økt med kompostkverna før kveldsmat. Alt vi kan ønske oss var her i ettermiddag.

Sur Gubbe Alarm!

Noen ganger blir jeg bare så utrolig sur. Jeg blir helt uspiselig! Det er som med mugg, det bare sprer seg, så snart det ligger i lufta må alt levende bare regne med å mugne. Helt til noen gjør reint og vasker vekk alle sporene av sopp, da kan vi puste fritt, og kjenne oss friske og raske igjen. Helt til neste gang det dukker opp en Sur Gubbe og mugner til omgivelsene.

Odin 7 år. Om døden.

"Restene, de av kroppen, blir liggende igjen på kirkegården. Sjela vet vi ikke helt hvor den blir av!"

Å lengte etter våren når skolene i Afghanistan bombes

Jeg blir fort ferdig med vinteren. Ikke for det, jeg liker å gå på ski, og jeg liker å måke snø. Jeg liker til og med å gå med mange lag med ullklær. Men, når det begynner å dryppe fra takrenna og bilder av årets første hestehov smått dukker opp i alskens medier, ja, da kjenner jeg at det holder med ski og snø. Jeg kan til og med ta meg i å bruke ganske mye tid på å vente på våren, og forbanne snøen som kommer og ødelegger på nytt og på nytt. Så leser jeg en artikkel om jordmorskolen som bombes.

Det er om natten det skjer

Jeg hørte på radioen i dag at noen forskere mener at barn under skolealder ikke evner å skille mellom drøm og virkelighet.

I natt drømte jeg at min kusine Gro og jeg var på kafe sammen med Jens Stoltenberg. Det var veldig hyggelig! Han hadde det (selvsagt) litt travelt, men hadde tid til en kaffe og et stykke ostekake. Vi inviterte ham på besøk i påska og anbefalte varmt Klungsetmarka og Fridalen for skiturer! Han sa han skulle tenke på det. Så ble det hele litt uklart helt til jeg satt i en bil på Møllenberg og (med et snev av panikk) kom på at jeg hadde satt begge guttene av oppe ved Festningen, og glemt å fortelle dem hvor de skulle gå.

I dag er begge guttene hjemme og bedyrer at de ikke ble plukket opp av Røde Kors i natt.Nå gjenstår det å se om Jens kommer på besøk i påsken!