Det Nye Huset springes inn

Noen (mest sannsynlig gravere, men siden jeg ikke var der og så da det ble gjort, kan jeg ikke vite det sikkert) har laget en gruskant i et omriss der Huset skal stå. Den gruskanten sprang Odin på sju runder og etterpå kunne han fortelle at Det Nye Huset ikke kommer til å bli noe stort, og at han kan springe rundt i det hele dagen uten å bli sliten!

Det Nye Huset i Den Lille Skogen

Høres ut som et hyggelig prosjektnavn, men prosjektet skal snart døpes om til "Nye Poster som dukker opp i Budsjettet Hver Eneste Dag".

Ikke riktig så hyggelig.

Yoga

er livsnødvendig, for enkelte.
Jeg er enkelte.

Sniktitt II

Og en annen lørdags morgen kommer denne (fremdeles P1):

«Alt var ikke mye bedre før!» Det er bestemoren min som sier dette. «Det meste var verre før!» Sier hun videre. Og hun ser litt streng ut der hun sitter. Bestemoren min pleier ikke å se streng ut, hun er ganske bestemt, ellers også, det er ikke det. Men jeg skjønner at dette handler om oss. Om deg og om meg. Og at vi tross alt, kan se oss rundt og være takknemlige for ganske mye.
Og jeg tenker på det, på at vi har en tendens til å tro at alt var mye bedre før. Og så kommer jeg på en artikkel jeg leste her om dagen, at hjernene våre er programmerte til å huske det som er fint, i mindre grad enn det som er vanskelig og leit. Dette gjelder selvsagt ikke når det inntreffer traumer eller alvorlige hendelser, men sånn jevnt over, i livet, vil vi helst huske det som var godt. Og det er vel bra? Eller?

Nå kan jeg på ingen måte gå god for det materialet som ble presentert i denne artikkelen jeg referer til, siden jeg hverken kan huske hvem som skrev den eller hvor den stod, og langt mindre hvem det hadde vært forsket på. Men jeg kan i alle fall bekrefte at det stemmer for min egen del. Jeg husker nemlig at det har vært sol hver eneste sommer i hele mitt liv! Og det tok meg over tretti somre før jeg skjønte at det nok ikke var tilfelle. Uten at det hjelper på hukommelsen, minnene om solfylte somre med jordbær og bare bein fortsetter å bre om deg. Selv den sommeren for to år siden, hvor vi gikk med ullundertøy i fem uker her nord, husker jeg nå som både mild og fin.

Så du kan vel trygt si at jeg har en noe selektiv hukommelse. Og det slår meg, at om det er flere som har det på samme måte er det ikke så rart at vi sier at alt var bedre før. Når det vi sammenligner med ikke engang er virkelig.
Men hvor langt tilbake må vi før vi slutter å huske, og visker ut, det som er slitsomt og vanskelig? En dag, ei uke eller et år? Er det snakk om bare en dag vil hver middag komme i skyggen av gårdagens, og er det ei uke vil forrige helgs opplevelser settes foran den vi står i nå. Jeg vet ikke med deg, men jeg har en fornemmelse av at vi må opp i år, før vår programerte hjerne lurer oss, til å tro at alt var bedre i fjor.

Og nå, som jeg faller i tanker om dette, ser min bestemor bare enda strengere på meg før hun sier «jeg mener det helt alvorlig! Det er så mange som sier at alt var bedre før, men det er bare tull!» Jeg spør henne forsiktig om det kanskje kan være at folk brydde seg mer om hverandre før enn de gjør i dag, og at det er det de mener, disse som sier at alt var bedre før.
Bestemor fnyser til meg, om jeg virkelig tror at folk brydde seg mer om hverandre før? Nei, de gjorde vist ikke det. «Folk bryr seg akkurat like mye om hverandre nå også!» sier hun, «det er bare at nå hører vi om alt som skjer, og det gjorde vi ikke før» fortsetter hun og tar i mot kaffekoppen. «Vi må ikke forledes til å tro at det var bedre å fryse og være sulten, enn det er å være mett og varm!» Og så er det slutt på den diskusjonen.

Det kan være fint å ha ei bestemor som kommer på besøk, hun husker godt, også hvilken sommer det var nordavind og hvilken sommer det var sol.

Sniktitt

Denne teksten kommer i P1 en lørdags morgen i juni

Enn denne? Sier jeg, og jeg kan høre på min egen stemme at jeg er letter oppgitt. «Nei!» svarer han, og tar trepinnen jeg holder i hånden, legger den i haugen på bordet sammen med ørten andre pinner, diverse steiner i ulike størrelser, en bruskork og en grønn ødelagt frisbee. «Men hva skal du med den? Du kan ikke samle på alt du finner!» Sier jeg. «Men jeg gjør ikke det, mamma! Bare på det jeg skal bruke til Romskipet min!»

Jeg og husets femåring har et litt ulikt syn på dette med å rydde. Og nå som vi går mot sommer, og huset fylles av alt lommene på ei barnejakke og to små hender kan bære, kommer vi oss knapt ut ytterdøra for bare rot om dagen. For ikke å snakke om å komme seg inn, det ligger kvister, spiker, et par hullete gule gummihansker, ståltråd, diverse plankebiter, gråstein i alle størrelser og ei fjær på trappa foran døra. Alt sammen, til femåringens Romskip.

Jeg kan ikke skryte på meg å være et særlig godt husmoremne, så du kan vel trygt si at jeg kan takke meg selv, med å være et dårlig forbilde for husets yngstemann, når det kommer til rydding og den slags. Før i tiden kan jeg huske at vårengjøring var noe man bedrev. Alt skulle ut av huset, vaskes pusses og bankes. Alle mødrene hadde hender som luktet av grønnsåpe og vaskebøtter på bordene. Vi ungene snek oss inn etter ei brødskive nå og da, men visste at det tryggeste var å holde seg ute et par dager, om vi ikke ville få ei tue i hånda med beskjed om hvilket skap som stod for tur.

Sånn er det ikke lengre, i alle fall ikke hos oss, men jeg kjenner følelsen, og ønsket om at huset skal skinne fra kjeller til tak, slik at når solen endelig treffer kjøkkenvinduet glinser det i rent glass så du nærmest kan høre det, og ikke som nå, når det solstrålen treffer er millioner av støvkorn som danser rundt og minner meg om at jeg ikke, i år heller, har tatt vårrengjøringen.

Men, når våren har kommet, og gått, med dansende støv inn i sommeren, skjer det, hvert eneste år, at jeg får dette behovet for å rydde. Kaste ut av huset alt som ikke trengs, grave fram esker som står innerst i kottene og kvitte oss med sko som aldri blir brukt, for små klær, for store klær og den grusomme lysestaken vi fikk til jul i fjor. Jeg begynner innerst, og graver meg gjennom, rom for rom, og det er som om hver ting jeg legger i eska til gjenbruksentralen eller i den svarte søppelsekken bærer i seg all verdens ugreie, for i det øyeblikket alt er ute av huset er det som om jeg er ti kilo lettere. Det er som om jeg har ryddet ut alt rotet som måtte finnes i selve livet. Støvet danser fortsatt i solstrålen, men kottene er tomme for skrot! Slik pleier det å være, og denne helga hadde jeg en plan om å ta årets ryddesjau.

Da lover det dårlig, denne lørdags formiddagen, når jeg ikke engang får kastet ut femåringens gråstein, pinner og en grønn ødelagt frisbee. For jeg kan vel ikke kaste noe, når det er til et Romskip, kan jeg vel?

Blåbrygging

i helga. Det er som friminutt. Så kommer vi hjem, og det ringer inn. Men man kan jo skulke de timene man ikke liker, om man er av det slaget.

Hipp Hipp

Hurra!

Pysefilifjong

Da jeg gikk på ungdomskola hadde jeg en lærer som en gang sa "hun der, hun kommer til å bli stasminister en dag!" Det var ikke et kompliment. Men han tok feil. Jeg kommer ikke til å bli statsminister en dag. Jeg har ikke det der skallet som får kritikk og klager til å prelle av som vannet visstnok gjør på kvekkende (og bitende!) fugler. Da jeg gikk på ungdomskola gikk jeg ikke av veien for en krangel. I alle fall når jeg syntes noe var blodig urettferdig (det var riktignok ganske ofte). I dag kjenner jeg at ett eller annet i magen vrenger seg når noen snakker litt hardt til meg, eller, det holder at de bare ser streng ut og snakker litt alvorlig. Og jeg som trodde man ble sterkere med årene.

Huset i Den Lille Skogen

Kommer til å ta litt tid framover. Stille her inne. Ikke så stille her ute.

En mandags ettermiddag og en bit Tyskland.

Da jeg gikk på gymnaset (jada, det het fremdeles Gymnaset da jeg gikk der), reiste jeg på språkreise til Tyskland. Jeg vet ikke om man gjør det lengre? Reiser på språkreise. Vel, det burde man. Jeg reiste sammen med ei jente jeg gikk i klasse med, hun var veldig snill, veldig hyggelig og attpåtil søt. I en måned var vi sammen i en liten by ved Bodensee, sammen med 40 andre norske ungdommer. Denne jenta og jeg, vi var riktig gode venninner kan jeg huske, men så går det som det pleier, for enkelte i den alderen, hormonene tar over all forstand og jeg var sikkert den dårligste i verden til å pleie vennskap. (Når jeg tenker meg om er jeg fortsatt ganske dårlig på akkurat det!). Hvorfor jeg kom på dette i dag? Fordi den hyggelige jenta nå har blitt voksen, hun også, og jeg møtte henne i dag. Hun er seg selv lik.

Kryponitt

Filifjongkryptonitt: Aggressive mennesker.

Huset i Den Lille Skogen

I dag syklet jeg opp i tomta. Det er akkurat som å være forelsket, dette å skal få bygget seg et hus.

Fast prosedyre

Torsdag kveld: Jeg "Hva skal vi ha til middag i morra?" Supermann:"Hva vi skal ha? Det er jo fredag!" Jeg: "Pizza? Men vi må jo ikke ha det Hver fredag..." Supermann: "Hvorfor skal vi ikke det?!" Tja, hvorfor ikke. Og da må man jo invitere noen på besøk. Det er det koseligste!

Twitter

Jeg har laget meg en sånn konto på Twitter. Hvorfor det? Aner ikke!

Blåbrygging

i alle fall nesten. Seks timer med forberedelseprat. Det blir mye rydding i år. Vi gleder oss!