Deadline

er ikke særlig stimulerende for den kreative delen av hjernen. Det kan jeg fortelle. Helt uten vitenskapelig belegg.

Hos tante Reidun

og Dagny får man vårruller og salat når man kommer fra møte som har vart hele dagen. Man får sitte helt rolig i en sofa og skravle til det blir litt for sen kveld. Man får låne sminke hos Dagny (fordi man har glemt sin egen hjemme) og man får te og egg til frokost.

Heldige heldige meg som fikk låne tante Reidun hos min mann!

Gutter kan gå i kjole

Odin: "Mamma, kan gutter bli til jente?"
Mamma: "....jaaa, de KAN det, vist de veldig gjerne vil..."
Odin: "Korsn gjør dem det da?"
Mamma: "Da må de operere bort tisseluren, og ta noen tabeletter med hormoner i som gjør at de får pupper i stedenfor skjegg" (jeg er ikke sikker på om det er sant, men jeg tok en råsjangs)
Odin: "Korsn da operer?"
Mamma: "Sånn som andre operasjona, man får narkose, så e det en lege som operer"
(kort pause)
Mamma: "Har du lyst til å bli jente?"
Odin: "Nei" (pause) "Men man kan bare gå i kjole også, da bli man ikke jente, da ser man bare ut som ei!"

Ikke vink til Nordlyset, da kommer det og tar deg!

Det lærte vi da jeg var lita. Og det skriver jeg om nå. Jeg er (foreløbig) ferdig med rapport og har gått over til farligere saker.

Rapporter som skal skrives

og leveres... kommer i veien for blogging.

hjemmekontor

på stua, i skuvsenga, kan være ganske koselig. Rett og slett.

(man må bare finne måter å løse det på, i disse feberdagene)

en to tre fire fem seks sju...

åtte ni ti...
(jeg klager ikke)
(jeg bare teller hvor mange dager vi har hatt sjuke unger i Det Blå Huset)

(og vi har fortsatt en med feber)

Service neste!

Jeg tror konsekvensforståelsen min er kraftig redusert. De merket det ikke på EU kontrollen, men nå tror jeg jammen jeg må sjekke hvor langt jeg har gått og komme meg på service!

SÅ DET SÅ!

PMS

er det.

til neste år

skal vi også til mamma og feire bursdag når dette tallet dukker opp i kallenderen. Da må hun bake enda flere kaker, og enda flere boller.
Stakkars henne.

troverdighet har ingenting med pålitelighet å gjøre.

det har jeg lest i Dagbladet.

Det jeg skriver her er altså en sannhet som etter all sannsynlighet kan korrigeres eller settes spørsmålstegn ved.

Småspising er en uting!

Jeg har slanket meg en gang, da jeg var fjorten år og gikk opp til 50 kilo... Det varte kanskje to dager. Siden har jeg ikke vært inne på tanken en gang. Men det betyr ikke at jeg er uinteressert i å holde meg sånn nogenlunde i klærne som er i skapet. Og en ting har jeg fått med meg; man skal ikke bedrive småspising. Det betyr (etter hva jeg forstår); at man spiser noe smått mellom måtidene. Det gjør jeg ikke. Når jeg spiser mellom måltidene passer jeg alltid på å spise mye.

Syke barn er våken om nettene

I løpet av fire og et halvt år (ganske nøyaktig!) sov jeg ikke ei hel natt. Tre og en halv time var rekorden. Det gikk greit. Ikke helt fint, men det gikk. Og det gikk over. Men jeg brukte opp kvoten. Nå kan jeg ikke ha ei våkenatt uten å bli nærmest desperat. To netter er på grensen av galskap. Tre netter kan jeg ikke tenke på en gang. Når det blir fire...

logistikk

Vi starter uka med en syk (men blid!) Odin hjemme. Da kan en tidlig formiddag se sånn ut:

08.00 Pappa kjører Brage på skolen
08.55 Pappa kommer hjem
09.05 Mamma kjører til legen
10.07 Mamma kommer hjem
10.09 Pappa kjører på jobb

Odin: "fær å kommer å fær å kommer. Kem som skal pass på mæ nu da?!"

Nå er det mammaen resten av dagen. Og straks blir det formiddagsmat!

å være gift med en fotballsupporter

Mannen: Hvordan er det med deg?
Jeg: Joda, litt trøtt.
(pause)
Jeg: Enn du, hvordan har du det?
Mannen: 0-0

(ManU vs Tottenham i dag: 0-0)

Lørdag

Vind ute. Feber inne.

Odin

Vi har en Odin i Det Blå Huset. Han er stort sett bestandig blid. Han er en av de ungene som kan pludre for seg selv i timesvis, som finner seg ett eller annet å leke med uansett hvor han er. Han ligger veldig sjelden helt stille. I en sofa. Uten å leke med noe. Bare når han har feber.

i dag: mer krakilsk enn rebellsk

Da jeg gikk på gymnaset og ble russ, fikk jeg navnet "Rebell(sk)", og det kan jeg skjønne. Jeg var mye sint. På mange. Og (av og til) med god grunn. Og jeg var ikke redd for å si i fra.

Jeg er ikke så sint lenger. Det vil si, jeg er ikke så sint så ofte. Jeg har lært meg å si i fra på måter som gjør at folk lytter og ikke bare rynker panna og ber meg gå på gangen. Men i dag, i dag ble jeg sint to ganger! Og systemet, som jeg ble sint på, det har tydeligvis ingen ører!

spasersko

Spasersko. Det er et ord jeg nesten hadde glemt. Og i dag dukket det opp to ganger. Først under et allmøte på jobb. Og så i gangen her hjemme i kveld.

Noe har dukket opp, men jeg vet ikke helt Hva

Dette er ting jeg liker dårlig å snakke om i offentligheten (men så var jeg så godt i gang med drømmene), men; det har skjedd noe. Helt uten at jeg har merket det! Hele livet (og dette er ikke en overdrivelse), har jeg gått rundt med en følelse av å Vente. Det kan være ulike ting (eller personer) jeg har ventet på, men denne evinnelige Ventingen.
Her om dagen (i går kasnkje) merket jeg at noe ikke var som det pleier. Jeg kunne ikke helt si hva det var. Men i dag kjente jeg det igjen. Og Ventingen er borte.

Det eneste er at jeg ikke er Helt sikker på Hva det er jeg har ventet sånn på, som har dukket opp...

i nattens mulm

Drømmetydning har vært en geskjeft vi bestandig har drevet med i vår familie. Det vil si; vi har fortalt ved frokostbordet hva vi har drømt, og min mor har fortalt hva det betyr. Jeg har mine tvil om denne drømmetydningen ville gått igjennom rent vitenskapelig, men det er jo heller ikke hensikten bestandig.
Saken er at det har gjort meg litt engstelig for å fortelle drømmene mine høyt, i frykt for at de skal fortelle min mor noe jeg ikke vet. Men nå tar jeg likevel sjangsen.

Som sagt skal vi flytte fra det Blå Huset i løpet av våren/sommeren. Og ikke nok med det. Vi skal bygge hus... Hver av disse tre drømmene dreier seg om dette nye huset... (alle drømmene er ganske grå)

Drøm 1) Vi (hele familien) sitter inne i et hus av betong, som løftes opp og forflyttes av en gigantisk heisekran og plasseres (ganske vinglete) ned på tomta vår. Da vi omsider og omtåket kommer oss ut av huset viser det seg at kommunen(!) har bygget store voller PÅ vår tomt, for å dempe lyden fra trafikken. Vi har dermer INGEN utsikt og ingen hage...

Drøm 2) Byggefirmaet vi har gitt i oppdrag å bygge for oss har begynt å rebruke materialer i sine hus (noe man i utgangspunktet skulle tro var en bra ting!). Men i stedenfor gammelt treverk bruker han gammelt julepapir og tapet.
(Det ble et veldig mønstrete hus! Med mange lag papir!)

Drøm 3) Naboen (i det gule huset) har drept mannen sin og støpt ham ned i grunnmuren vår...

En tilleggsopplysning: Det var bare i drøm nr 2 jeg tenkte at "dette kan ikke bli bra!" , i både 1 og 3 tenkte jeg at "dette kan vi leve med"...

i fall noen lurer

Brage seks år: "mamma, man dør ikke på orntlig"
Mamma: "neivel?"
Brage: "Nei, man bare tror at man dør. Men man gjør ikke det!"
Mamma: "hva gjør man da?"
Brage: "Man bare venter ei lita stund. Kanskje hundre minutter. Så blir man født på nytt. Til et annet menneske"
Mamma: "Jaha... Hvem som har sagt det?"
Brage: "Ingen. Jeg vet det bare."
(pause)
Brage: "Men det med hundre minutter vet jeg ikke. Kanskje det er mer. Eller mindre"

Kino på Søndag

Det er fint. Når ungene er så store at det å gå på kino sammen med dem kjennes ut som avslapping. Når det er de som sier at jeg må være stille under filmen, og ikke omvendt.

-og opp igjen!

det er mange ting som forundrer meg. Unger som lærer å gå på ski er en av dem. At de i det hele tatt har lyst. Og orker!

Bøker

kan få hele livet til å fortone seg som et annet. "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson er ei sånn bok.

bake, kjøre, koke, kjøre vaske,kjøre, leke...

Det å stifte familie har en rekke til felles med å starte eget transportbyrå. Og resturant. Og vaskeri. Og eventbyrå. På samme tid.

torsdag ettermiddag

Om man er litt (eller veldig) irritert over noe, og noen er involvert i det, og du sier dette til vedkommende, og han/hun svarer: "Ja, det skjønner jeg godt!" og "Jeg er HELT enig med deg." og "Du har all grunn til å ta det opp!" og denslags.
Da blir man ikke så irritert lenger.

Min mann skjønner så mye rart!

sjufemseksførtiåtteførtisjuåtte

sjufemseksniseksnitosju, sjufemseksførtiåtteførtisjuåtte, sjufemseksniseksniåttien
og så videre. Slike tallrekker gikk vi rundt og husket da jeg var lita. Og det er jo ikke så lenge siden...
Men nå. Nå hadde jeg alle tallene plassert inni en (bitte)liten minnebrikke inni en telefon. I romjula fant telefonen ut at den ikke orket mer. Jeg tror den hadde for mange tallrekker å huske på!

og så Lykken og Julie... og noe helt annet

... jeg skulle ikke gitt meg ut i denne "hvem-leser-bloggen-tematikken", for det resulterer bare i plutselig dårlig samvittighet.

Men noe helt annent.
Når det ligger snø oppå is blir det veldig(!) glatt. Det er snø oppå isen på fortauene i byen. Da må man gå med bittesmå skritt for ikke å ramle. Når man går sånn kan man komme til å føle seg AKKURAT som Mummimamma.

pappa, vet du at... pappa har du sett.... mamma, hvorfor.... pappa, kan du... mamma, skal vi.... pappa... pappa. .. mamma.....

Kryptonitt eller unger som snakker i ETT SETT. Det tror jeg går for det samme for Supermann i Det Blå Huset.

(Mammaen? Hun vet hvordan det er å ha så mange ord, så hun tåler det litt bedre).

Vi har definitivt en seksåring i Det Blå Huset.

Yeak!
Det ble snakk om kjærester her om dagen, Odin har som kjent en hel skokk, og er godt fornøyd med det. Men storebroren kan styre sin begeistring for denslags. "Æ skal ALDRI gift mæ!" sier han. Og når vi forsiktig spør hva som gjør at han ikke vil ha kjæreste kan svaret være "kyssing for eksempel. DET e Hærsli det!" eller rett og slett bare "Yeak!"

Kjedelig!
I tillegg til dette har han begynt å kjede seg. Og til hans store irritasjon er det ikke rare sympatien å oppdrive, i Det Blå Huset tror vi nemlig kjedsomhet er noe av det sunneste vi kan gi ungene våre.

(men rett skal være rett, han har ikke helt evnen inne til å kjede seg lange tiden, selv om han fortsetter å kjefte litt når han blar over til neste side, i den kjedelige boka! Men dette med kjærester, det lurer jeg på om noensinne går over...)

Kamilla, Lisa, Gro og Marit

og av og til min mann, min mor (skjønt henne må jeg mase på), min manns mor, min svigerinnes søster, vår nye nabo på Sankthanshågen og en sjelden gang min lillesøster.
Disse vet jeg er innom her og leser, og det vet jeg fordi de enten; legger igjen en kommentar, eller; fordi de ringer min mann(!) og spør hvem som er er syk (det er når jeg har skrevet ett eller annet om feber eller vondter av noe slag).
Og når sant skal sies er jeg glad for at dere orker å lese, ellers hadde det ikke vært så artig å skrive! Og om det er andre som kikker innom en gang i mellom (eller oftere) så er det veldig hyggelig!

Det har vist seg å være nyttig for meg dette, det blir som et verktøy for å se at tiden går (ellers kunne jeg jo fått det for meg at tiden står stille...), (dette håper jeg ikke min mann leser, for det er nemlig HAN som ikke får med seg at tiden går, og han er ikke kjent med min svakhet i å beregne Tiden).

Så til dere kjære venner, og andre som er innom, takk for Tiden, og fortsatt god lesning!

godt nytt år!

Det hender at et år blir så fullt at det renner over i det neste. Det er ikke den beste starten et år kan få. Men heldigvis, og nesten litt overraskende må jeg si, skjedde ikke det med 2010. Selv om det fyltes godt opp likevel:

Vi gledet oss til å møte Hemmeligheten, som heter Vilja og er den nydeligste snart ett-åringen som finnes. Og jammen kom det ikke ei Johanna, ei Aurora, ei Celine, en Daniel og helt på tampen enda en lillebror til Jakob. Nye ansikter som vi skal bli kjent med, og som må finne seg i turer, middager og tradisjoner vi ikke helt vet hvorfor vi fortsetter med, (men ingen vil slutte med).
Vi var spente på skolestarteren her hos oss, men det vil han ikke snakke om, så vi er ikke helt sikre på hvordan det går. Vi var glade for gode og spennende jobber hele året og vi gledet oss til hverdager, turer, besøk og alt vi ikke helt viste hva skulle bli.
Vi gledet oss (med god grunn) til Blåbrygging, men lite ante vi at bestemmelsen om å flytte nordover skulle komme. Men det gjorde den. Og dermed blir 2011 året for de store endringene. Sankthanshågen. Det høres bra ut, og blir bra, bare litt skummelt, og litt vondt å reise fra denne byen vi har blitt så glad i.

Vi er full av takknemlighet for at 2010 var et år med gode friske dager, og vi håper at 2011 tar godt vare på oss.

Godt nytt år alle!