Gledelig jul!

Bare slapp av, nissen er våken, og han har spist!

I alle år har storfamilien møttes hos bestemor og bestefar på lillejulafte. Jeg vil tro det var en praktisk årsak til tradisjonen, seks søsken og en haug med gaver som skulle hit og dit, like greit å møtes dagen før dagen. I gangen har det hvert år stått rekker med poser, en til tante Søssa og alle hos henne, en til onkel Helge og alle der, en til tante Gunn og så videre og så videre. Nå har rekken med poser vokst, ikke bare er det søskene som skal ha sine, men deres barn igjen.
Nå er ikke denne familien av den sorten som lar en anelding til å spise godt gå i fra seg, så like sikkert som poser med gaver har lutefisk og møsbrømlefse blitt servert. Og grøt. Men grøten er bare til nissen, og han er på låven!

I år var vi en hel liten flokk som kom inn på låven i stummende mørke (med lommelykter) og vekka(!) nissen. Heldigvis kan vi vel si, for ellers hadde han forsovet seg til hele jula og pakken og det hele. Men nå er han våken, og han fikk både sang og grøt, så den som venter på nissen i morra kan bare slappe av, han er på vei!

Ting i brune pappesker

Jeg har alltid ment at jeg har et avslappet forhold til ting. Jeg har til og med påstått at jeg kunne spasert ut hjemmefra sammen med guttene mine og min mann og ikke tatt med meg noe. Så lite har jeg trodd at det materielle betyr for meg. Helt til nå, helt til jeg og familien min skal flytte. Dagene i huset vårt ser ut som brune pappesker i høye stabler. For oppi de brune pappeskene legger vi tingene våre.

Oppi pappeskene legger vi livene våre. For hver ting vi pakker ned har i seg historier. Historier som forteller meg hvem jeg er.
Et gult fat jeg hadde med meg da jeg flytta på hybel. Et bilde av en fugl som jeg har hatt bestandig. En T-skjorte minn mann kjøpte første gang han var på Old Trafford. Et par grønne støvler guttene hadde da de var bittesmå og knapt kunne gå. Bøker vi har lest og bøker vi skulle ha lest. Alt dette legger vi ned i de brune pappeskene. Og for hver pappeske vi lukker igjen og setter tape over, blir jeg mer og mer vemodig.
Hva er det med disse tingene? Jeg som trodde jeg knyttet meg til mennesker og ikke gjenstander. Jeg savner tingene våre. Der de ligger i avispapir side om side i identiske esker merket med sort tusj “bøker”, “diverse kjøkkenting”, “keramikk, forsiktig” og “litt av hvert”

Jeg savner å ha dem rundt meg. Jeg savner det støvete bildet av en fugl som ingen, ikke engang jeg, synes er noe pent, men som får meg til å tenke på kreppet sengetøy og varme sommerkvelder. Jeg savner den skeiva keramikkskåla med skår i som vi har fargestiftene i. Og jeg savner bøkene, som bare står der, og som vi har lest, eller ikke lest.

Jeg visste ikke at jeg var så knyttet til tingene rundt meg. At de også minner meg på hvem jeg er. Og selv om jeg ikke er særlig glad i forandring, så gleder jeg meg nå. Til å sette de brune pappeskene i en bil, kjøre dem nordover, pakke ut bildet med fuglen, krukken med skår og alle bøkene. Jeg gleder meg til nye hverdager som ser ut som hverandre, uten pappesker i, så får det bare være, at tingene vi har, så uvesentlige jeg enn påstår at de er, er noe av det som holder meg på plass.

Julekort

Her om dagen sendte vi avgårde julehilsener i posten. Det var på langt nær til alle jeg tenker burde fått en, så her kommer en digital julehilsen til alle jeg kjenner (og som ikke finner en i postkassa). (Eller, forresten, da får du bare to, og det gjør vel ikke noe?)

Håper siste rest av adventstida er rolig og god, at jula blir fredelig og at det nye året glitrende hvitt så du kan fylle det med de fargene du selv vil!

Filifjong

På bussen

Det hender jeg tar bussen til jobb. Her om dagen gjorde jeg det. Det pleier å være hyggelig. Vi har bare blide sjåfører på rute nummer seks, som går forbi hos oss. Sjåfører som smiler og nikker og sier “god morn” og “ha en fin dag”. Sjåfører som sier at du kan sette deg selv om busskortet er tomt. Men ikke her om dagen. Han var ikke sur sjåføren, men han hilste ikke, han så bare rett frem da jeg kom på.

Jeg hadde ikke tenkt videre over det hadde det ikke vært for at på de tre neste stoppene kom det på flere som ikke hilste. På de tre neste stoppene kom det på mennesker jeg kjenner, og de hilste ikke. Det var ei mamma fra barnehagen til gutten min, en mann jeg har møtt på jobb og ei dame som er gift med en kollega. Det regnet ikke, så alle hadde tørre jakker og god tid. Men ingen av dem hilste, de bare gikk rett forbi meg der jeg satt.

Jeg begynte å lure på om jeg var blitt usynlig. At de rett og slett ikke så meg, og at de ville ha hilst om de kunne se meg. Jeg kunne ikke komme på noen bedre forklaring. Men akkurat i det jeg slo meg til ro med tanken på å tilbringe dagen som usynlig kom det en fremmed ung mann med øreklokker inn på bussen, han så meg rett i øynene, nikket og smilte. Man kunne altså se meg likevel.

Vel framme på jobb, i kirken, møtte jeg en mann jeg møter ofte. Nesten hver dag. Han har hvit skjorte, nystrøket. Om vinteren har han sorte vintersko og skjerf over ulljakken, men nå når det er varmt har han bare den hvite skjorten over den hele, rene buksen og de sorte nypussede skoene. Han smiler ikke. Han smiler nesten aldri. Jeg har kjent ham i snart tre år. Da vi hadde sagt hei og god dag til hverandre i ett år fortalte han meg at han har bodd åtte år i Norge, men at det var først det siste året noen hadde hilst på ham. At han hadde hilst på noen. Han sa at han begynte å tro at verden hadde glemt ham. Men så kom han hit, og folk hadde begynt å hilse på ham, og i tre år har mannen med den hvite skjorten kommet til kirken, drukket en kopp kaffe, sagt hei, møtt oss, sett oss. Og kanskje har vi sett ham. Han smiler ikke, men han er synlig.

På bussen hjem fra jobb tenker jeg på ham, som ingen hadde hilst på i sju år, og jeg tenker at jeg, etter bare tre buss-stopp hadde blitt urolig. Jeg tenker at det er ikke så rart at han ikke har begynt å smile igjen. Og jeg håper at den unge mannen med øreklokker fortsetter å hilse på alle han ser.

Petra og Pusi

Vi hadde akkurat rukket å forsone oss med at Petrapusen var borte da vi fant Pusi liggende veldig rart og veldig stille ved trappa. Hun pustet og hadde puls ei lita stund der hun lå under Odin sitt ullunderlag i den brune pappeska i gangen, og da vi ringte dyrlegen trodde vi kanskje enda at hun skulle bli frisk og rask igjen om et par uker. Men da pappaen til to triste gutter hadde kledd på seg jakken for å kjøre henne til dyrlegevakta og skulle til å ta henne med i bilen, var hun helt helt stille.

En knust Odin og en gråtkvalt Brage i seng i kveld. Og jammen gråt ikke de voksne en skvett de også.

Bestefar (94 år) og Lucia (1725 år)

Da jeg var lita pleide vi å feire bursdagen til bestefaren min rundt Luciadagen. Det betydde at på den dagen i året var det et sted mellom fem og tolv unger i nabohuset. Jeg husker ikke om vi spiste kaker, eller middag, men det gjorde vi sikkert. Vafler spiste vi i alle fall. Det som var like sikkert som vafler på bursdagen til bestefar var at vi (ungene) kledte på oss hvert vårt hvite laken (som vi fant på loftet, i det kottet hvor du var sikker på å bli funnet først når vi lekte gjemsel), vi fant fram juleglitter og lysstumper som vi tente før vi slokket taklyset. Og så gikk vi rundt og rundt; fra gangen inn kjøkkenet til stua, ut på gangen igjen, inn på kjøkkenet og til stua på nytt, og slik gikk vi rundt og sang helt til en av oss fikk varm stearing på hånda og taklyset kom på igjen.

Det var fint.

Lenge trodde jeg det var bestefars måte å feire bursdag på, og skjønte ikke helt hvorfor han ville ha det sånn, med unger som gikk i ring og sang.

Hull i veien og ti tanter (sendt nå i høst)

For noen lørdager siden kjørte jeg på en grusvei. Det var en vei jeg ikke hadde kjørt på før, men siden jeg hadde fått rimelig god beskrivelse av hvor jeg skulle og hva jeg skulle se etter langs veien var jeg ganske sikker på at jeg kjørte riktig. Da jeg hadde tatt av fra hovedveien og kom inn på denne temmelig smale og noe humpete grusveien som jeg hadde fått beskrevet, så jeg at det lå en bil foran meg. Et godt stykke foran. Og den bremset ned.

I det jeg kom opp rett bak den begynte den å kjøre igjen, ganske sakte. Og så svingte den, og jeg svingte etter. Og slik fortsatte det, i flere kilometer. Det hadde seg sånn, at i denne veien var det noen store, virkelig farlige hull. Og dette mennesket som satt i bilen foran meg var tydeligvis kjent med disse hullene i veien. Men det var ikke jeg. Han stoppet altså opp, og ventet, for å vise meg hvor jeg måtte svinge unna.

Det å bli geleidet så elegant unna mer eller mindre usynlige hull fikk meg til å tenke på tantene mine. Jeg har ti tanter. Noen av disse tantene har vært gode å ha når Livet har humpet seg til, Når jeg var lita var det alltid ei tante i nærheten, ei tante som viste råd om det som måtte være; som kunne trøste eller forstå, alt etter som hva som trengtes akkurat da. Når jeg var tretten år og ingen i hele verden forstod meg, da var det ei tante som hadde tid, og som forstod. Når jeg var sytten år og kjæresten min hadde forlatt meg, da var der et tantefang som trøstet. Når jeg senere har strevd med livet på ulike vis, har det alltid vært ei tante der, som jeg kunne spørre til råds.

Jeg har ei tante som kan få unger til å sove natta igjennom, - ei tante som får meg til å skjønne at alt begynner med meg selv, - ei som får meg til å flire, ei som smitter livslyst og lager blodpannekaker når vi ser litt bleike ut. Du har ei tante for alt du, sier min mann, og det har han helt rett i.

Men i det siste har jeg ikke bedt om så mange råd. I det siste har jeg tenkt at jeg kunne veien, at jeg har en plan for livet som jeg vet hvor går. Og jeg lurer på om det har vært litt overilt. Det er en og annen hump jeg kunne unngått om jeg hadde hatt noen til og vist meg veien. Det finnes noen som har gått foran meg, som kunne vist meg hvor det kan være lurt å bremse ned og kjøre rundt.

Jeg vet ikke hvem det var som satt i bilen foran meg her om dagen da jeg kjørte på den hullete grusveien, men jeg skylder stor takk. Ikke bare for at han berget meg for ei verkstedregning som ville svidd, men for å minne meg på at selv om jeg veit veien er det ikke sikkert jeg klarer å se alle humpene og hullene uten hjelp. I helga skal jeg jammen invitere tantene mine på kaffe.

Nobelprisen

plutselig ble denne bloggen veldig veldig liten. Og verden ble veldig veldig stor.

på en grusvei (sendt i vår, tror jeg)

Jeg har sluttet å vente. Jeg vet ikke helt når det skjedde, eller hvorfor. Men her om dagen så kjente jeg det. Det er vanskelig å forklare, men det var som når det regner og du ikke oppdager at det har regnet før det har sluttet. Eller som når guttene våre har lagt seg om kvelden og huset blir tomt for lyd.

Jeg hadde nettopp fulgt minstemann i barnehagen og var på vei til jobb. Og så kjente jeg at noe var annerledes, men jeg kunne ikke skjønne helt hva det var. Jeg lurte på om jeg hadde glemt noe, og sjekka telefonen og leita etter den lille blå boka hvor jeg skriver alt jeg bør huske. Jeg hadde både telefon og blå bok.
Hva kunne det da være? Hele dagen varte det, denne følelsen av å mangle noe, eller kanskje fått noe.

Jeg vokste opp i ei lita grend, langt nord og langt vekk fra folk. Og jeg gjorde ikke stort annet enn å lengte; lengte vekk. Ut, opp og fram. Jeg gikk i skogen, i fjæra, på grusveien mellom fjellene og havet og snakket, med meg selv. Det var ikke så mange andre å snakke til. Jeg snakket med meg selv om alt som skulle bli i livet.

Så reiste jeg. Men lengselen, rastløsheten og ventinga som jeg trodde hørte til mellom fjellene og havet, ble med. Jeg flyttet så langt vekk jeg kunne komme, hadde mennesker rundt meg, og sluttet å snakke med meg selv. Men ventinga, som jeg trodde skulle bli igjen der heime, den ble jeg så vant til, at jeg trodde den hørte til, trodde at det å vente er noe som hører med i selve Livet. Jeg ventet på kjærligheten, på å forstå, på å høre til og jeg ventet på å slippe å vente. Men jeg skjønte aldri hva som måtte skje, eller hva som skulle til.

Jeg vet ikke hva som skjedde. Men den morgenen, med telefonen og den blå boka på plass, på vei til jobb, på en grusvei mellom et fjell og ei fjære, så forsvant uroen, lengselen og ventinga. Den hadde kanskje forsvunnet før, men jeg merket det der, på grusveien, og kjente noe annet istedenfor. Jeg venter ikke lenger.

Odin (fem år) når vi ber ham komme på badet for å pusse tennene:

"pusse tennene? Igjen?! Vi gjør det jo Hver dag!"

med forbehold (sendt i sommer)

Jeg har ei venninne. Hun ligger våken om natta og stirrer i taket nå for tida. Hun stirrer i taket og får ikke sove. Om dagen sukker hun. Lange dype sukk som gjør alle spørsmål overflødige. Det er bare den som aldri har vært forelsket som ikke skjønner hva det er som plager henne.

Denne kjærligheten, som kommer settende etter oss når vi minst aner det og når det absolutt ikke passer! Kjærligheten, som ikke bryr seg det fnugg om planer som er skrevet opp i almanakker eller i kalenderen på kjøleskapet.
Men for den som setter et lite merke ved siden av planen, et bittelite merke med et forbehold om å holde øynene åpne, et forbehold om at det kan dukke opp noe uventet, noe som forstyrrer planene, kan livet ta ei helt annen retning enn det som var tenkt, ei retning som også kan være bra.

Det kan også være små ting; en venn du ikke har sett på lenge kommer forbi og du hopper over møtet som var planlagt for å ta en kaffe istedenfor eller bussen du skulle ta blir forsinket og du rekker å sette deg med beina i et vann og bare være til. Eller det kan være større ting; jobben du finner en annonse på når du drikker morgenkaffen over avisa, som du søker på, og får. Eller en lang reise du alltid har drømt om men som du ikke har tatt, og så kommer sjansen. Tar du den da?

Disse mulighetene som ligger der foran oss som skatter. Skatter vi må ha våkne øyne for å oppdage. Vi må ha det lille merket ved siden av planen i almanakken, merket som gir forbehold om at livet kommer med en skatt vi kan ta med oss, en skatt som kan forandrer livet vårt. Eller i det minste gjør det litt rikere.

Kanskje har jeg noen skatter bak meg som jeg ikke har plukket opp, og jeg tenker av og til på hvordan det ville blitt om jeg hadde gjort det, om jeg hadde tatt sjansen og ikke bare fulgt planen.
Enda verre, enn om jeg har hatt det for hastig, for hastig med å følge kalender på kjøleskapet og ikke sett mulighetene, enn om jeg har gått forbi både en kopp kaffe med en god venn eller en jobb jeg har drømt om?

Denne helga skal jeg tilbringe sammen med min sukkende venninne, og det gjenstår å se om hun har husket det lille merket i almanakken, merket med forbehold om Kjærligheten, for dette var ikke planen!

Brage (fortsatt bare) seks år II

Mamma? Du vet den Flåklypafilmen? Hvorfor spiller han der fyren munnspill hele tida? Han kunne jo bare nynnet istedenfor!

Brage (fortsatt bare) seks år I

Brage: “Jeg ønsker meg masse edderkopper til det nye huset!”
Mamma: “…edderkopper??”
Brage: “Ja, snille edderkopper. Så får vi ikke så mange insekter der. Insekter er det verste som finst!”

og dessuten

har jeg nettopp gjort en ny avtale med NRK om å skrive for God Helg i P1 også i 2012. Hurra!

Om danseren (sendt i sommer)

Jeg tenker på mennesker som er så redde for å gjøre noe feil i livet, at de ender opp med å gjøre ingenting. På mennesker som har en drøm. En drøm som blir liggende. Jeg kjenner ei voksen dame som hadde så lyst til å bli danser, hun danset hele tiden da hun var lita jente. Danset på tå. Hun gikk aldri, hun bare trippet, hoppet og sprang i lette trinn. I dag sitter hun på et kontor, midt i byen. Hun kjører på jobb, og så sitter hun der fremfor den blå og hvite skjermen og skriver.

Hun skriver om folkehelse. Om hvorfor politikerne må bevilge mer penger til turstier og tilrettelegging i marka. Hun skriver om hvor viktig det er at folk kommer seg ut, for da holder de seg så friske, skriver hun, inne på kontoret sitt. Kanskje fingrene hennes danser over tastaturet, men føttene, føttene som danset og aldri gikk, den gangen for førti år siden, de ligger pent stille i skoene sine under bordet.

Hun pleide å danse for oss da vi var små. Satte på musikk i stua og danset med oss på ryggen, på magen, med våre føtter på sine. Vi lo og danset med. Hun danset til håret i nakken var vått av svette, og når vi spiste kveldsmat fortalte hun om da hun var lita og drømte om å bli danser. Hun drømte om Isadora Duncan, den store dansekunsteren som kom fra Amerika til Europa og revolusjonerte dansen fullstendig. Hun drømte om å stå på en stor scene med full sal, og danse til publikum gråt. I dag sitter hun på et kontor i byen. Og skriver om folkehelse.

Hvorfor danset hun ikke som Isadora Duncan? Hvorfor danset hun seg ikke ut i verden? Var det noen som fortalte henne at hun ikke kunne? Hva var det som stoppet henne? Var det oss, barna? Var det moren hennes? Eller var hun redd for å ikke klare det? For å prøve, og ikke få det til. Og komme hjem, uten å ha lyktes? Jeg har aldri spurt henne. Men i dag lurer jeg på det. Hva var det hun var redd for?

Jeg tenker på om jeg har latt drømmen bli liggende, om jeg har vært redd for å feile. Har jeg blitt som moren min, med blå og hvit skjerm, fingre som danser over tastaturet og føttene pent i ro under skrivebordet?
Jeg tenker på oss, mennesker som er så redde for å gjøre feil at vi kan ende opp med å gjøre ingenting, om vi ikke hver eneste dag retter ryggen, løfter blikket og sier til oss selv; “jeg dør ikke av å prøve, og man blir aldri for gammel til å danse!”

fra i sommer (tror jeg det var)

I det siste har jeg tenkt litt på dette med å være god. Og hvor vanskelig det egentlig er. Jeg har inntrykk av at det er en generell oppfatning av at gode mennesker bare er gode, helt av seg selv, Ja at det rett og slett er snakk om noe genetisk eller noe som i alle fall ligger lett for vedkommende.

Det begynte med at min yngste sønn, på fire år, kom hjem fra barnehagen og fortalte at han hadde blitt fryktelig sint og slått en av guttene han leka sammen med. Med et sverd. Og da jeg sa at han ikke må slå folk, hverken med eller uten sverd, uansett hvor sint han blir, så han bare på meg og sa: “Men jeg liker ham jo ikke. Hva skal jeg gjøre da?!”

Jeg ble litt satt ut, må jeg si. Ja, hva skal han gjøre da? Er det mer greit å gjøre vondt mot noen du ikke liker en den man liker? Selv om man er bare fire år? Selvsagt er det ikke det. Men jeg tror at det min fireåring så rett fram beskriver er noe vi kan kjenne oss igjen i. For skammen jeg følte da han sa “Men jeg liker ham jo ikke, hva skal jeg gjøre da?” kom ikke av at han oppriktig mente nettopp det, men den kom fordi jeg kjente meg igjen.

Det er mye enklere å være god og snill mot dem som er likende og hyggelig enn mot dem som bare er ufin og frekk tilbake. Når godhet møter godhet er det ingen sak, da føler man seg jo både snill og flink. Men når jeg virkelig forsøker å gjøre noe godt for et menneske og bare møter sinne, frustrasjon, hån, ironi eller utakknemlighet, da får jeg bare skikkelig lyst til å være ekkel tilbake.

Så når min sønn på fire spør hva han skal gjøre når han ikke liker noen er det lett å svare “for visst du er snill mot ham, så blir han snill mot deg”, men så vet jeg jo at det ikke er sant. Han kommer til å møte mange som ikke er snille tilbake selv om han er så grei han bare klarer. Og så må han fortsette å finne en grunn i seg selv, eller et annet sted, for å være velge det som er godt. Så hvorfor skal han ikke bare slå dem unna med sverdet sitt først som sist?

Jeg vet at jeg har ord på meg for å være ganske grei. Jeg vet ikke om det kvalifiserer til å være god direkte, men jeg vet at bare det å holde en viss standard på å være normalt høflig kan være ganske krevende. Så jeg tror jeg tør påstå at godhet ikke kommer av seg selv, det er ikke medfødt. Å være grei krever en stor porsjon hardt arbeid når sant skal sies. Og å finne gode svar til fireåringer med sverd er en stor del av det hele.
Særlig når det ærlig talt hender jeg ønsker meg mitt eget sverd av og til.

Om en telefonsamtale med pappa (sendt på våren en gang)

“Jeg er ikke av dem som maser på ham hver dag, så nå må han pinadø høre etter” Det er faren min som sier dette, i telefonen, midt på natta. Vi har nettopp fått beskjed om at hans yngste barnebarn er sendt på sykehuset i hui og hast, og vi vet ikke hvordan det vil gå.

Det er første gang jeg hører at faren min ikke har alle svarene selv, og det er i grunnen en lettelse i kaoset som melder seg når en liten gutt på ett år, som bare for noen dager siden hadde lært seg å si “traktor”, vel, han sa ikke traktor helt rent, men vi var alle skjønt enige om at det var det han mente å si, og der lå han i en bil med sirener og ei mamma som er mi lillesøster, og selv om hun var den modigste denne natten, vil hun alltid være lita for meg, og jeg kunne ikke beskytte henne. Eller ham.

Som storesøster skal man passe på. Man skal trøste og blåse på såret med grus i, man skal gå i mellom når naboguttene truer med juling og man skal løfte over gjerdet når vi plukker jordbær i smug. Som storesøster skal man passe på. Og som tante skal man passe på. Men noen ganger strekker jeg ikke til. Noen ganger er jeg for mange mil unna, og selv om jeg var der ville det ikke hjelpe.

Det er to år siden. Men i dag kom jeg til å tenke på den telefonsamtalen midt på natten, med pappa.
Med bestefaren til en syk liten venn, som vi var så redde for. Jeg kan ikke huske om det var meg eller ham som ringte, jeg tror det må ha vært meg. Det burde vært meg som ringte den natten, natten før dagen alt gikk bra. Natten før dagen legene på sykehuset gav oss pusten tilbake, gav oss gutten tilbake. Gutten som nå, to år etter, snakker som en foss, ikke bare om traktorer, men om det også.

Livet kan være et skremmende sted. Og når det blåser som verst, hva gjør vi da? Hvem vender vi oss mot når skrekken tar tak og klokken er tre på natten. Vi ringer hverandre, men det er lite trøst å hente når vi ikke vet. Når vi ikke kan si; dette går fint, vi snakkes i morgen, sov nå.

Vel, pappaen min, han er ikke av dem som maser på ham hver dag, så da får han pinadø høre etter.

Seks år (sendt en gang på våren)

“Mamma jeg kan sykle! Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det enda.” Det er en seksåring som sier dette. Han sier det så lett og selvfølgelig at jeg tror ham. “Det er klart du kan” svarer jeg, selv om han for bare to dager siden lå med sykkelen veltet over seg og kastet hjelmen i asfalten da han reiste seg og gikk sin vei i sinne.

Men nå står han her og ser på sin eldre fetter som sykler så feiende og flott opp og ned bakkene og rundt i svingene så lett som bare det. Vi kan kjenne det, alle vi som ser på, hvordan det er å sykle i på tørre veier med ny sykkel. Ny sykkel i passe fart, for å kjøpe is. “Det er klart du kan sykle”.

Så vi, seksåringen og jeg, bestemmer oss for å pakke en kurv med brød, kjeks, kaffe og saft, ta hver vår sykkel og dra på sykkeltur. Vi skal sykle den stien som ikke er så bratt eller så svingete, for det er lurest. Så skal vi bade før vi spiser, og kanskje fange en krabbe. Som vi må slippe ut igjen. Så skal vi sitte på det rutet pleddet som bestemor har sydd og spise maten vår. Vi skal sitte der og glede oss til å sykle hjem igjen.

“Vi må huske hjelm.” Sier han, “du må også ha hjelm, selv om du er voksen.” Og jeg sier at alle som sykler skal ha hjelm, også de voksne. Og så snakker vi ikke mer om det. For når alt kommer til alt så haster det vist ikke sånn med den sykkelturen.
“Vi kan drikke kaffen og spise kjeksen på det rutete pleddet i hagen, istedenfor”, sier han. Men jeg synes kanskje at det er på tide å øve seg litt, for det kommer ikke av seg selv. Skal man lære å sykle, så må man øve seg! Og da kan vi like gjerne gjøre det i dag. Når det er sol og veiene er tørre.

“Men mamma, jeg kan sykle sier jeg jo. Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det enda. Men neste søndag, da kan jeg det sikkert. Vi kan dra på sykkeltur neste søndag.” Sier han likefrem og setter seg ved bordet og finner fram skrivesaker. Og så skriver han, han skriver! Jeg ante ikke at han kunne skrive.

Jeg får vel bare forberede meg på sykkeltur neste søndag.

Om oldefar og nordlyset (sendt i februar)

Ikke vink til Nordlyset, da kommer det og tar deg!

Jeg har prøvd, ute på trappa med et hvitt håndkle. Men med døra inn til gangen på vidt gap sånn at jeg kunne springe inn om Nordlyset skulle komme for nært. Jeg var åtte år, og kveldene i februar var klare, kalde og kom med fyrverkeri av lys på himmelen.

Hvis du har prøvd å vinke til Nordlyset, dette elektromagnetiske fenomenet som eksploderer i lys over himmelen i vinterhalvåret hos oss om bor langt nord, så vet du at det svarer, det bukter seg ned mot deg i voldsom fart, og det er ikke annet å gjøre enn å springe inn og lukke døra godt bak deg!
Jeg kan ikke huske hvorfor Nordlyset ble så sint at det ville ta oss bare for at vi vinket til det, og ikke vet jeg hva det kom til å gjøre med oss heller, men at det var farlig, det var det ingen tvil om.

Jeg prøver å huske om de voksne som advarte oss mot denne vinkingen hadde smil i munnvikene og glitter i øynene, men det jeg husker er at de ikke ville bli med ut. Og ble vi for lenge på trappa kom de og hentet oss inn, for at vi ikke skulle fryse, sa de, mens de kastet et blikk opp mot fyrverkeriet på himmelen.

Jeg har bodd i by siden jeg ble voksen, i byen får du ikke så lett øye på Nordlyset, det er for mange gatelys i veien. Det er kanskje like greit, om man tenker på alle de menneskene som ikke vet bedre og ville ha vinket i tide og utide.

Det er mange ting byfolk ikke vet at man skal passe seg for. Huldra for eksempel. Den fineste jenta du kan tenke deg ,med hale, som kyrne. Som lokker og lurer deg med inn i fjellet, og da blir hun et monster, og du er fanget i fjellet for all tid. Men Huldra er kanskje ikke så mye i byen at det er noen reel fare.

Oldefaren min, var en mann på nesten to meter, han ble veldig gammel og veldig krokete. Han ble så krokete at han kunne se oss ungene rett inn i øynene uten å bøye seg. Han var en stillfaren mann som ikke snakket uten at han hadde noe viktig å si. Men en dag fortalte han oss ungene at han hadde sett Huldra, han hadde lest fadervår og ventet til hun forsvant. Jeg husker at jeg gikk i skogen hele den sommeren og lette etter Huldra uten så mye som å få et glimt av halen hennes.

Oldefar sa en gang, når naboen lå sjuk; “det får vi overlate til Vår Herre” og en annen gang kom jeg inn til ham da han satt og leste i bibelen. Mer enn dette var det ikke, men det var nok til at jeg skjønte at Gud er noe vi ikke snakker om, en kraft som er mye større enn oss selv. Og sånn ble det til, at jeg ikke helt skjønner å skille mellom folketro, det kristne og naturvitenskapen.

Av og til lurer jeg på om oldefar virkelig reddet seg fra Huldra med Fadervåret, og av og til tenker jeg at vi vet jo at Nordlyset er et elektromagnetisk fenomen.
Det er en bare en måte å finne ut av det på. Å stille seg på trappa, men døra godt lukket, med et hvitt håndkle, og vinke av all kraft neste gang himmelen eksploderer i lys.

Hvis jeg tør.