overhørt en søndag ettermiddag

Pappaen i Det Blå Huset legger seg litt seint om kveldene. Det merkes best sånn rett før middag. Og i dag var ingen unntak. Og guttene ville, som vanlig, at pappaen skulle være med i en eller annen lek, som blant annet innebærer at øynene må være åpne og at han må svare på spørsmål.

Pappa: "Jeg tror ikke jeg orker, jeg har mistet alle kreftene mine"
Sønn (fire år): "Skal jeg gi deg nye krefter?"
Pappa: "Ja, takk!"
(kort pause)
Pappa: *stønn* "au, det var litt vondt, får jeg mer krefter av at du hopper på magen min?"
Sønn: "Fikk du ikke mer krefter?!"
Pappa: "Neeiii, det var litt vondt bare"
Sønn: "Åja, skal jeg prøve ny-måten da?"
Pappa: "Hva var det du gjorde nå da?"
Sønn: "Det var gammel-måten!"

For mange minner på for liten plass!

Min mann klager ikke så ofte. Men det hender. Og de få gangene han gjør det, er det nesten utelukkende over at vi har for mye, på for liten plass. Og det har han rett i. Men, det kan høres ut som om han mener at det "for mye" ikke tilhører ham, men noen helt andre (undertegnede blant annet). Så da fruen i Det Blå Huset påstår at han har over femti T-skjorter, og med fordel kan kvitte seg med minst tjue av dem , blåses det bare i barten og mumles ett eller annet om "i alle fall ikke mer enn tretti". "Hva sa du?!" "Jeg har i alle fall ikke mer enn tretti T-skjorter!" "Så om jeg finner femti, kan jeg kaste tjue av dem?" "Ja! Værsågod!"

Vi kom til femti før vi hadde talt de tjue som brukes til hverdags. Men når det kommer til selve kastingen viser det seg å være nærmest umulig! Noen skriver dagbok, andre limer inn bilder i album, og min mann; han har livet sitt i T-skjorter.

Ungene mine er ikke så lett å imponere

Mammaen: En gang, da jeg reiste med fly til Spania, og vi kjørte fra flyplassen der, så jeg en stor rosa flekk langt borte. Og jo nærmere vi kom, jo større ble den rosa flekken. Nesten som et teppe så den ut. Og da vi var helt nært begynte den å bevege seg, opp i lufta.
Sønn fire år: Hva var det?
Mammaen: Mange hundre flamingoer.
Sønn fem år: Det skjønte jeg!
(kort pause)
Sønn fem år: Mamma, det hadde vært mye tøffere om du hadde sett en grønn mann med tre øyne, to bein, fire armer og en grønn pistol som skjøt grønt slim!

Teater Fusentast

heter de. Og de lager forestillinger som man lever lenge på.

uten overskrift til og med

det hender jeg kjenner at det skorter på kreftene. Det er ikke så ofte. Men det hender. Da kjennes jeg ut som en vridd vaskeklut, eller som et bananskall i grøfta. Jeg liker mye bedre å kjenne meg som... tja, noe kvikkere i alle fall.

.... men jeg liker ikke at noen er sinte på meg

Jeg har aldri vært særlig pysete av meg. Og jeg har alltid stilt spørsmål når jeg har lurt på noe. Men jeg har ikke vennet meg til at når man blir voksen og stiller spørsmål kan folk ta det veldig personlig. Jeg mener det ikke sånn. Jeg LURER virkelig.

I dag er det to sinte mennesker i denne byen. Og det er jeg som har stilt spørsmålene...

Lunsj med Supermann

I dag er det tre år siden vi gikk på Tinghuset i lunsjen.
Og vi feiret som seg hør og bør.