Odin fikk en til sin store glede gitar av besteafar og Min i julegave. En rød flammegitar, selv om Odin sier "den E josa mamma" (han ønsket seg nemlig en rosa gitar til jul). Hverken hans far eller jeg er noen gitarspillere (ikke engang særlig musikalske vil enkelte påstå), så nå sitter vi om kvelden og prøver å stemme dette lille vidunderet.
Thomas har funnet et program som heter "How To Tune Your Guitar", det kommer en E, fire ganger etter hverandre (man skjønner ganske fort at det er den øverste strengen), så skal lyden på din gitar bli lik. Det er enkelt. Enkelt er bra når det kommer til stemming av små røde flammegitarer. Men så, tar jeg meg i å synes det er kjempemorsomt å få til disse (u)lydene, og da, minner jeg meg plutselig om Astrid Karlsen. Det er ikke bra. Hun pleide å dirigere oss, og synge (høyt) ved enhver anledning, og da hadde hun akkurat slike sko som Dolly brukte, og sto med beina litt vridd ut.
Er dette en slags straff? Å bli sin egen barneskolerektor eller Dolly Duck, alt etter som.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
3 comments:
Tji-hi! Det er litt vondt når man plutselig ser seg selv utenfra, og tenker "Oi, har jeg også blitt sånn". Men det skjer vel med oss alle...
Bare ikke du blir Palle Pedersen, så er det greit.
fikk han den gitaren av Stein?
Post a Comment