Et farvel og en dag til heime

Det er nesten rart, at en begravelse kan være så fin. Men det var den, onkel Øyvind sin. Den var veldig fin. Og hele dagen fikk vi sammen, ute i hagen hos bestemor og bestefar. Der kan man gråte, le og synge, helt til det blir kveld og alle må dra hver til sitt, og det tomme rommet etter en onkel kjennes enda tommere.

Og det rareste av alt var da tante Åshild, Kjersti, Asgeir og Maria skulle heim, uten ham. Det tror jeg ikke man blir vant til, noen gang.

Men lille Samuel, han var ikke så sørgmodig. Han gråt litt da han så at alle andre gråt, men for det meste krøp han rundt i gresset og snakket med alle han kom til å kravle over.

Og dagen etter kom alle igjen, tante Søssa, Kamilla, onkel Åge, tante Gunn, onkel Arnfinn, tante SIssel, onkel Kjell, tante Tove, Mari, Barbro, Aleksandra, Johan, Trine og bittelille (store) Nikolay, og enda flere som gikk rett ned på bergene for å bygge naust til onkel Helge, for det hjelper på sorgen, å bygge. Kamilla og jeg gikk i heia, sammen med tantene, og kjente på lukta av lyng, gikk på myk mose og berg, til vi kom til tørvsjågen, eller det som var igjen av den.
Og heia var full av minner og jeg kom til å kjenne på at det jammen er godt å bli voksen.

For bestefar var det også godt å gjøre noe. Han slaktet fire hanekyllinger, som vi grillet. Bestemor, hun klippet gresset. På jordet, med gressklipper...