Noen ganger, når man har jobbet og jobbet og jobbet og, ja jobbet. Og man nærmest er desperat etter en pause. LITT ferie. Bare noen dager (litt flere enn tre). For å få hente seg inn. Puste. Gå ut. Lese en eneste bok. Ja, de gangene, da kjennes det ut som om det ikke er mer igjen. Tomt. Finito.
Men, så skjer det, igjen. At en liten krise oppstår. For eksempel at man skal ha forestilling dagen etter, og så får man frafall på to skuespillere dagen før. (Det er jo ikke en stor krise, den er liten! Men er det Tomt så er det Tomt). Og så MÅ man bare. Fordi det er sånn verden er. Og så hadde man jammen litt igjen. Og så skviser man ut enda litt til. Hvilket betyr at det slettes ikke er TOMT eller FINITO når man tror at det er det. Det er faktisk en hel del igjen. Vi var ikke på reservetanken engang, skulle det vise seg.
Men nå. Nå lyser lampedriten (Thomas kaller den det, den lampa på bilen som lyser når vi må huske å fylle bensin), så nå, er det på tide med noen dager uten kriser (hverken store eller små).
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
4 comments:
Krossing fingers :) Dessuten Maja, skal du være glad lampedriten finnes...hvis ikke hadde tanken gått tom lenge før du i det hele tatt forestilte deg at det nærmet seg reserven. Og det Maja...det hadde vært veldig dumt.
Så lampedrit er bra...trikset er bare å se det positive i de blinkende lampene. Og det er du jo igrunnen ganske flink til.
bigg høgg tu ju fråm mi...Ophelia
Sant Julie. Men jeg liker ikke så godt sånne lamper uansett, de minner meg på at jeg må innom bensinstasjoner, og jeg LIKER IKKE bensinstasjoner, hverken de med bensin eller de metaforiske :)
Men du har rett, som vanlig!
Tenker at det fort blir slitsomt dersom tanken går helt tom...merarbeid liksom ;) Det vet jeg litt om...på det rent metaforiske plan altså ;)
jeg kan mest om det sånn rent praktisk... ;) ikke noe å trakte etter det heller :)
Post a Comment