Min mann klager ikke så ofte. Men det hender. Og de få gangene han gjør det, er det nesten utelukkende over at vi har for mye, på for liten plass. Og det har han rett i. Men, det kan høres ut som om han mener at det "for mye" ikke tilhører ham, men noen helt andre (undertegnede blant annet). Så da fruen i Det Blå Huset påstår at han har over femti T-skjorter, og med fordel kan kvitte seg med minst tjue av dem , blåses det bare i barten og mumles ett eller annet om "i alle fall ikke mer enn tretti". "Hva sa du?!" "Jeg har i alle fall ikke mer enn tretti T-skjorter!" "Så om jeg finner femti, kan jeg kaste tjue av dem?" "Ja! Værsågod!"
Vi kom til femti før vi hadde talt de tjue som brukes til hverdags. Men når det kommer til selve kastingen viser det seg å være nærmest umulig! Noen skriver dagbok, andre limer inn bilder i album, og min mann; han har livet sitt i T-skjorter.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
5 comments:
Hihihi! Jammen godt at ikke du samler på vesker, Maja.
Ja, for tenk! Om man så har livet sitt memorert i T-skjorter, da skjønner jo alle at man kan da ikke bare kaste de - skjønt, det er jo også fint om det er plass til nye T-skjorter.
Metafor:
Fruen har viet livet sitt til teater. Det *respekterer* vi og da kan man ikke bare la teppet falle for godt - da ville livet passere revy (å revy er det værste hun vet om).
Hva sier du, Thomas, at du har viet livet ditt til T-skjorter?
:D
Vel, jeg husker lite av det som har skjedd men T-skjortene hjelper til med å bringe minner tilbake. F.eks Første gang på Old Trafford (mimre-mimre), Pearl Jam konsert, Skjorta fra Idrettslaget på Hist, Helsetrøya (månedens tema i pokerlaget for et par år siden) - tror jeg stopper der, men du skjønner tegninga.
Det er vel mer T-skjortene har viet livet sitt til meg.
Jeg skjønte tegninga.
Jeg bare ertet:)
Post a Comment