Monday, March 28, 2011
Usynlig filifjong
Når Supermann flyr ungene til skole og barnehage om morgenen tar jeg bussen. Vanligvis er det en befriende rolig morgenstund. Men i dag tidlig ble jeg litt forstyrret. Tre stopp på rad kom det på mennesker jeg kjenner. Ikke at jeg kjenner dem så veldig godt, det var mammaen til en jente i barnehagen, dattra til en kollega og en mann jeg møter av og til via jobb. Og alle har pleid å hilse når de ser meg. Hilse og Smile. Men nå gikk de bare rett fordi meg der jeg satt på bussen. Jeg begynte å lure på om jeg var blitt usynlig. Men etter et par stopp til, kom det en helt fremmed mann på, og han Nikket og Smilte. Han kunne helt tydelig se meg der jeg satt. Kanskje jeg bare var delvis usynlig.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
3 comments:
Kanskje de bare ikke hadde tatt øynene helt på ennå...for usynlig det er du jo ikke.(hvis du ikke hadde tatt usynlighetskappa på, og da hadde du jo visst det). Jeg tenker at du sikkert ikke utmerker deg slik at du blir mer synlig enn andre på bussen...men det er langt fra å være kjempesynlig til usynlig :)
når jeg tenker meg om tok jeg kanskje kappe i stedenfor jakke...
Det skjer av og til. At man blir usynlig. Av og til skjer det motsatte, man blir en slags menneskelig fakkel som alle stirrer på. Usynlig er å foretrekke.
Post a Comment