Et knippe unger og tre musikere, noen av ungene har slitt med framføringa si, og av og til har jeg tenkt at dette får bli som det blir. Men vi gjør så godt vi kan, og publikum vil uansett klappe, de er jo glade i disse ungene!
Så skjer det, som av og til skjer. En etter en kommer de ut av skallet sitt, ser publikum rett i øynene og gir dem av hjertet alt hva de har å by på. Og da, da blir det magisk, da kjenner jeg at dette burde ikke bare foreldre og besteforeldre ha sett, for dette er virkelige formidlere med historier det er verdt å lytte til.
Det hender jeg tenker at jeg har verdens fineste jobb. I dag tenkte jeg det!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment