Det ble en Sørgelig Ferie i år. Akkurat da vi booket inn på Blåbrygga for to uker fant Bestefar ut at han skulle "ta Storskoene på" og la oss være igjen helt alene.
Men midt oppi alt det triste var det noe fint. Jeg hører til den rareste og fineste flokken mennesker som finnes. Flokken som han var så stolt av, og så glad i, denne største mannen i verden (mer om det en annen gang). Og på et merkelig vis, var det som om Bestefar var nærmere oss alle enn noen gang akkurat i de dagene hvor Sorgen kom sigende. Helt til han forsvant, igjen, og lot oss være alene med Alt Det Triste.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment