Nyttårspost

Det er lenge siden nå. Jeg har ikke blogget på så lenge at jeg lurte litt på om den fortsatt var her i dataintetheten, men det var den. Og her er jeg. Det var dette tilbakeblikket jeg ikke helt klarte å fri meg fra. Jeg har drevet med det, å lage en liste eller en oversikt over året som har har gått. I fjor gjorde jeg det ikke.

2013. Jeg har lyst til å skrive at 2013 var et forferdelig år. Men så var det noen fine ting som skjedde innimellom, og gjorde alt lysere. Så jeg kan ikke si at det var bare forferdelig. Heldigvis. Men det jeg husker er meldingen fra Anita om Steffens død, og dagene og ukene i en mørk mørk sorg, en sorg jeg ikke ante satte seg så fast i kroppen. Og ei jente på fem år som hopper på steinene og sier "nå vet jeg helt sikkert at han er død", om pappaen sin. Jeg kan ikke tenke meg noe verre som kan skje, enn at vi mister våre nærmeste. Da kan jobben være aldri så fin, og Sagaspillet, Kjelvikspillet og alskens filmer være så morsomme som helst. Det hjelper så lite. Eller gjør det ikke det? Hjelper det kanskje litt med gode møter mellom mennesker som ser hverandre, som lytter, forteller og leker sammen? Kanskje det var akkurat det som gjorde at latteren kom tilbake, at dagene ble lysere og kroppen lettere igjen? Det er ikke godt å si. Det jeg vet er at jeg i året som har gått har hatt mange anledninger til å se livene våre i perspektiv, Kirisji og New York. Fra maktesløshet til håp, verden er rar. Hele sirkuset på reise til Berlin, Bergen først, for å se teater sammen med guttene, galskap. En bra galskap, tror jeg. I denne høsten. Denne høsten hvor vi ble kjent med Tourettes, og skjønte at vi måtte sette på pauseknappen, få oversikt, og så begynne sakte sakte på igjen, og så sette på pause en gang til. Jo, 2013 har vært et stritt år, det må vi få lov til å si. I denne fredelige kroken av verden er vi så forskånet for grusomheter og tap, vi har ingen skjold mot dem, hjertene våre knuses så lett når det treffer oss. Jeg håper 2014 kommer med plaster og trøst til alle som trenger det.