når fasiten er feil

Først, så skjønte jeg at livet er som matematikk. At man må få det til å gå opp på et vis. Og da jeg gikk på gymnaset, vel, jeg tror matematikklæreren min husker meg enda (det er ikke tull), så TRODDE jeg at jeg fikk det til å gå opp. Lignigner og alskens algebra, jeg var bombesikker, på at alt var riktig. Helt til Hr Kristensen (det er det han hetet, læreren)kom, og sa at alt(!) var feil. Men i forrige uke, tenkte jeg altså det, at livet, er som mattematikk, som må gå opp, helt til jeg kom på Hr. Kristensen. Og da tenkte jeg at livet ikke er som matematikk likevel, men jeg kunne ikke komme på hva det er som da. Men kanskje noe mer flytende, noe med flere muligheter, noe som Picasso kunne malt. Men jeg fikk ikke det helt til å stemme. Så jeg bestemte meg for å la det hele ligge noen dager.
I dag, kjennes det jammen som om livet skal gå opp, med to strek under og det hele, jeg håper bare ikke Hr. Kristensen kommer på døra, nå når jeg endelig har skjønt det.