siste dag

Det jeg liker med teater, eller, rettere sagt: Noe av det jeg liker med teater er at det er forgjengelig. Jeg liker at det går over. At det oppstår noe mellom mennesker der og da som aldri kan gjenskapes nøyaktig eller tas vare på. Noe som, i beste fall, gjør noe med oss og blir en del av hvem vi er.

Når Livet viser sin forgjengelighet derimot, blir jeg ikke like begeistret. Selv om det er noe fint med det også, å ha sin siste dag på jobb. Å hente minstemann i Eventyrhuset for siste gang, gå stien i skogen ned til barnehagen og tenke at dette er aller siste ettermiddag med henting akkurat her. Etter fem år ned den samme stien, til de to husene tett i tett, hvor guttene våre har lekt, spist, sovet, kranglet, sunget, danset og ledd i hele det livet de husker.

Det er litt vemodig. Men rett bak det vemodige ligger forventningen!