til tross for

til tross for at jeg er håpløs til å huske bursdager, - for at jeg ikke ringer særlig ofte, - for at jeg er surrete og glemmer det jeg bør huske, - for at jeg alt i alt er en dårlig venn til tider. Til tross for alt dette, har jeg ei venninne som holder ut med meg, som ringer og hører hvordan det går, som husker bursdagen min (og guttene sine...), som stiller opp i tykt og tynt og som, selv om hun har en hel skokk unger å ta vare på, får oss som er så heldige til å være en av hennes, til å kjenne oss både verdifulle og viktige.

Jeg sier som Odin; "hun BURDE fått en premie!"