Det er ikke bestandig det jeg tror er bra som er det.

Filifjongen har en tullejobb. Ikke si det til noen, men jeg har det. Det er en jobb hvor jeg forteller folk at de er flinke, at de ikke må løfte koppen mer enn en gang eller at de skal stå helt stille og se tomt framfor seg samtidig som de tygger tyggis. En tullejobb. Likevel hender det at jeg ikke er helt ferdig med tullinga når jeg henter guttene på skolen og i barnehagen. Da må jeg sette meg ned, for meg selv, å arbeide ferdig før middagen trenger seg på (alle i Lånehuset er direkte utrivelige uten mat i magen). (Særlig rundt middagstider). Det jeg har merket meg, er at guttene har det helt fint uten at jeg maser på dem om hvordan dagen har vært, hva de har gjort, hvordan de har det, og hva en mamma ellers måtte ha å mase om etter en dags adskillelse.

Særlig er det rolig når guttene inntar kjøkkenet. Det blir helt stille, bortsett fra skapdører som åpnes og lukkes forsiktig.

Og tullejobben, den er gjort for i dag. Mer tull i morra.