Godt nytt år! (sendt på selveste nyttårsaften) (og ja, jeg er ganske stolt over det)

Nye år er det aller beste jeg vet. Det kan kanskje høres litt flåsete ut, men jeg har et nærmest andektig forhold til det å skifte årstall. Det er som om det ligger helt nye og uante muligheter i månedene som kommer, som et hvitt ark, eller enda bedre; som nysnø på endeløse vidder. Så forlokkende virker det nye året på meg, (og den som blir begeistret over synet av snø på vidda skjønner hva jeg mener, dere andre kan tenke på det som, nettopp et bilde, som dere kan betrakte inne i ei varm stue, uten fare for å måtte spenne ski på beina).

Hva er det endeløse vidder med nysnø har til felles med et nytt år, vil du kanskje spørre deg. Det kan jeg straks fortelle. Alt! Om vi nå tenker oss at vi snur oss, og ser på året som har gått. Så vil landskapet bak oss se ulikt ut for hver og en av oss, noen av oss, som har hatt et fint år uten de store opp eller nedturene vil kanskje se en grønn eng med ei og annen løvetann, en annen, som har hatt et striere år enn normalt vil kanskje se et karrig og utilgjengelig fjellandskap mens de av oss som har hatt et særlig godt år kanskje vil se rett inn i Lofoten, om det er Lofoten som er det vakreste sted på jord man kan tenke seg vel og merke, ellers kan man fritt bytte ut landskap etter egen smak og forgodtbefinnende.

Og alle disse opplevelsene, gjøremålene og dagene som ligger bak, enten de er gode eller tunge, karrige eller tilgjengelige, kan vi fort bli hengende fast i, vi kan rett og slett bli gående et sted vi egentlig er ferdig for lengst, og dette er det som er så deilig med et nytt år. Jeg kan legge et landskap bak meg, og trå inn i et nytt.

Jeg husker ett år, hvor det skjedde utrolig mye, mange store omveltinger i tillegg til at det var usedvanlig travelt sånn jevnt over, og da vi nærmet oss midten av desember skjønte jeg at dette året ikke kom til å gi seg. Det kom rett og slett til å renne over i det neste, som en oversvømmelse, som en elv som gikk over alle sine bredder, nærmest som en foss. Og jeg så for meg den ville buldrende fossen med brunt vann, farget av alt den hadde dratt med seg fra elvekanten, bare renne ut i den nye hvite snøen på viddene, smelte den og etterlate en brun sørpe over det hele. Et brunt sørpe-år ville det blitt før det engang hadde begynt.

Det var ingenting annet å gjøre enn å bygge en demning, lede vannet vekk fra det nye året, med all dets gjørme og villskap. Vi stoppet rett og slett helt opp der i midten av desember, laget oss en oversikt over hvor vannet gikk og hvor det var på vei, og så bygget vi en demning og gravde ei grøft, og heldigvis stilnet fossen, den rant rolig tilbake hvor den hørte hjemme i 2007. Noen år etter, altså nå, når vi ser tilbake på 2011 kan vi knapt skimte den bak et par fjell, ei strand, ei brygge ved grønt hav og en hage med tulipaner.

Men det får da være måte på tilbakeblikk. La oss leke den leken hvor alle snur seg framover, mot det nye året, legger det gamle bak oss og ser på de hvite mulighetene til å ta nye valg, til å tråkke nye spor og til å finne det landskapet vi beveger oss best i.

Godt nytt år!