Sniktitt

Denne teksten kommer i P1 en lørdags morgen i juni

Enn denne? Sier jeg, og jeg kan høre på min egen stemme at jeg er letter oppgitt. «Nei!» svarer han, og tar trepinnen jeg holder i hånden, legger den i haugen på bordet sammen med ørten andre pinner, diverse steiner i ulike størrelser, en bruskork og en grønn ødelagt frisbee. «Men hva skal du med den? Du kan ikke samle på alt du finner!» Sier jeg. «Men jeg gjør ikke det, mamma! Bare på det jeg skal bruke til Romskipet min!»

Jeg og husets femåring har et litt ulikt syn på dette med å rydde. Og nå som vi går mot sommer, og huset fylles av alt lommene på ei barnejakke og to små hender kan bære, kommer vi oss knapt ut ytterdøra for bare rot om dagen. For ikke å snakke om å komme seg inn, det ligger kvister, spiker, et par hullete gule gummihansker, ståltråd, diverse plankebiter, gråstein i alle størrelser og ei fjær på trappa foran døra. Alt sammen, til femåringens Romskip.

Jeg kan ikke skryte på meg å være et særlig godt husmoremne, så du kan vel trygt si at jeg kan takke meg selv, med å være et dårlig forbilde for husets yngstemann, når det kommer til rydding og den slags. Før i tiden kan jeg huske at vårengjøring var noe man bedrev. Alt skulle ut av huset, vaskes pusses og bankes. Alle mødrene hadde hender som luktet av grønnsåpe og vaskebøtter på bordene. Vi ungene snek oss inn etter ei brødskive nå og da, men visste at det tryggeste var å holde seg ute et par dager, om vi ikke ville få ei tue i hånda med beskjed om hvilket skap som stod for tur.

Sånn er det ikke lengre, i alle fall ikke hos oss, men jeg kjenner følelsen, og ønsket om at huset skal skinne fra kjeller til tak, slik at når solen endelig treffer kjøkkenvinduet glinser det i rent glass så du nærmest kan høre det, og ikke som nå, når det solstrålen treffer er millioner av støvkorn som danser rundt og minner meg om at jeg ikke, i år heller, har tatt vårrengjøringen.

Men, når våren har kommet, og gått, med dansende støv inn i sommeren, skjer det, hvert eneste år, at jeg får dette behovet for å rydde. Kaste ut av huset alt som ikke trengs, grave fram esker som står innerst i kottene og kvitte oss med sko som aldri blir brukt, for små klær, for store klær og den grusomme lysestaken vi fikk til jul i fjor. Jeg begynner innerst, og graver meg gjennom, rom for rom, og det er som om hver ting jeg legger i eska til gjenbruksentralen eller i den svarte søppelsekken bærer i seg all verdens ugreie, for i det øyeblikket alt er ute av huset er det som om jeg er ti kilo lettere. Det er som om jeg har ryddet ut alt rotet som måtte finnes i selve livet. Støvet danser fortsatt i solstrålen, men kottene er tomme for skrot! Slik pleier det å være, og denne helga hadde jeg en plan om å ta årets ryddesjau.

Da lover det dårlig, denne lørdags formiddagen, når jeg ikke engang får kastet ut femåringens gråstein, pinner og en grønn ødelagt frisbee. For jeg kan vel ikke kaste noe, når det er til et Romskip, kan jeg vel?