Sniktitt II

Og en annen lørdags morgen kommer denne (fremdeles P1):

«Alt var ikke mye bedre før!» Det er bestemoren min som sier dette. «Det meste var verre før!» Sier hun videre. Og hun ser litt streng ut der hun sitter. Bestemoren min pleier ikke å se streng ut, hun er ganske bestemt, ellers også, det er ikke det. Men jeg skjønner at dette handler om oss. Om deg og om meg. Og at vi tross alt, kan se oss rundt og være takknemlige for ganske mye.
Og jeg tenker på det, på at vi har en tendens til å tro at alt var mye bedre før. Og så kommer jeg på en artikkel jeg leste her om dagen, at hjernene våre er programmerte til å huske det som er fint, i mindre grad enn det som er vanskelig og leit. Dette gjelder selvsagt ikke når det inntreffer traumer eller alvorlige hendelser, men sånn jevnt over, i livet, vil vi helst huske det som var godt. Og det er vel bra? Eller?

Nå kan jeg på ingen måte gå god for det materialet som ble presentert i denne artikkelen jeg referer til, siden jeg hverken kan huske hvem som skrev den eller hvor den stod, og langt mindre hvem det hadde vært forsket på. Men jeg kan i alle fall bekrefte at det stemmer for min egen del. Jeg husker nemlig at det har vært sol hver eneste sommer i hele mitt liv! Og det tok meg over tretti somre før jeg skjønte at det nok ikke var tilfelle. Uten at det hjelper på hukommelsen, minnene om solfylte somre med jordbær og bare bein fortsetter å bre om deg. Selv den sommeren for to år siden, hvor vi gikk med ullundertøy i fem uker her nord, husker jeg nå som både mild og fin.

Så du kan vel trygt si at jeg har en noe selektiv hukommelse. Og det slår meg, at om det er flere som har det på samme måte er det ikke så rart at vi sier at alt var bedre før. Når det vi sammenligner med ikke engang er virkelig.
Men hvor langt tilbake må vi før vi slutter å huske, og visker ut, det som er slitsomt og vanskelig? En dag, ei uke eller et år? Er det snakk om bare en dag vil hver middag komme i skyggen av gårdagens, og er det ei uke vil forrige helgs opplevelser settes foran den vi står i nå. Jeg vet ikke med deg, men jeg har en fornemmelse av at vi må opp i år, før vår programerte hjerne lurer oss, til å tro at alt var bedre i fjor.

Og nå, som jeg faller i tanker om dette, ser min bestemor bare enda strengere på meg før hun sier «jeg mener det helt alvorlig! Det er så mange som sier at alt var bedre før, men det er bare tull!» Jeg spør henne forsiktig om det kanskje kan være at folk brydde seg mer om hverandre før enn de gjør i dag, og at det er det de mener, disse som sier at alt var bedre før.
Bestemor fnyser til meg, om jeg virkelig tror at folk brydde seg mer om hverandre før? Nei, de gjorde vist ikke det. «Folk bryr seg akkurat like mye om hverandre nå også!» sier hun, «det er bare at nå hører vi om alt som skjer, og det gjorde vi ikke før» fortsetter hun og tar i mot kaffekoppen. «Vi må ikke forledes til å tro at det var bedre å fryse og være sulten, enn det er å være mett og varm!» Og så er det slutt på den diskusjonen.

Det kan være fint å ha ei bestemor som kommer på besøk, hun husker godt, også hvilken sommer det var nordavind og hvilken sommer det var sol.