Thomas (aka Supermann) lurte på om jeg ikke blir sliten av å alltid (han sa, akkurat det, alltid! sa han) tenke på alt mulig, om jeg ikke bare kan senke skuldrene og slappe av en eneste gang. Det er jo ikke det, men jeg kunne ikke la være å lure på hvilke sosiale rettigheter de menneskene som jobbet på hotellet hadde! Nattevakten for eksempel, eller vaskerne, hva om de hadde et sykt barn, eller selv ble syke? Og de enorme mengdene med rester av mat dette hotellet (og alle de andre langs strandlinjen!) sitter igjen med? Og så, hva skjer med et fellesskap der noen mennesker bare blir til usynlige hjelpere som legger absolutt alt til rette for andre mennesker. Uten at disse engang sier takk. Sånn virkelig, ser hverandre i øynene og sier tusen takk for den jobben du gjør, nå kan jeg reise uthvilt hjem og gjøre min!
Det lurer nå jeg på.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment