Hei Eva

Da jeg arbeidet i Bymisjonen hadde jeg kolleger du bare kan drømme om! Eva var en av dem. Her om dagen spurte hun (på FB) om når Filifjongen hadde tenkt å skrive igjen. Og det syntes jeg var så utrolig hyggelig! Så. Hei Eva!

Nyttårspost

Det er lenge siden nå. Jeg har ikke blogget på så lenge at jeg lurte litt på om den fortsatt var her i dataintetheten, men det var den. Og her er jeg. Det var dette tilbakeblikket jeg ikke helt klarte å fri meg fra. Jeg har drevet med det, å lage en liste eller en oversikt over året som har har gått. I fjor gjorde jeg det ikke.

2013. Jeg har lyst til å skrive at 2013 var et forferdelig år. Men så var det noen fine ting som skjedde innimellom, og gjorde alt lysere. Så jeg kan ikke si at det var bare forferdelig. Heldigvis. Men det jeg husker er meldingen fra Anita om Steffens død, og dagene og ukene i en mørk mørk sorg, en sorg jeg ikke ante satte seg så fast i kroppen. Og ei jente på fem år som hopper på steinene og sier "nå vet jeg helt sikkert at han er død", om pappaen sin. Jeg kan ikke tenke meg noe verre som kan skje, enn at vi mister våre nærmeste. Da kan jobben være aldri så fin, og Sagaspillet, Kjelvikspillet og alskens filmer være så morsomme som helst. Det hjelper så lite. Eller gjør det ikke det? Hjelper det kanskje litt med gode møter mellom mennesker som ser hverandre, som lytter, forteller og leker sammen? Kanskje det var akkurat det som gjorde at latteren kom tilbake, at dagene ble lysere og kroppen lettere igjen? Det er ikke godt å si. Det jeg vet er at jeg i året som har gått har hatt mange anledninger til å se livene våre i perspektiv, Kirisji og New York. Fra maktesløshet til håp, verden er rar. Hele sirkuset på reise til Berlin, Bergen først, for å se teater sammen med guttene, galskap. En bra galskap, tror jeg. I denne høsten. Denne høsten hvor vi ble kjent med Tourettes, og skjønte at vi måtte sette på pauseknappen, få oversikt, og så begynne sakte sakte på igjen, og så sette på pause en gang til. Jo, 2013 har vært et stritt år, det må vi få lov til å si. I denne fredelige kroken av verden er vi så forskånet for grusomheter og tap, vi har ingen skjold mot dem, hjertene våre knuses så lett når det treffer oss. Jeg håper 2014 kommer med plaster og trøst til alle som trenger det. 

Ferie og ferie Fru Blom

Åtte uker skolefri. Åtte uker med to gutter som synes mammaen og pappaen er best til frokost, middag og kvelds (når de er sultne, altså), og i alle fall ikke særlig artig sånn midt ut i uke sju. Så, ferie og ferie, sier Supermann og pakker sekken for arbeid i morra.

Filifjongen og Guttene har ei uke til, vi pakker sekken for blåbærtur. 

Brage og Odin samtaler om drømmer II

B: Husker du den drømmen vi fikk is?
O: Fra pappa?!
B: Ja, den!
O: Ja.
B: Fant du en landsby i den drømmen?
O: Ja.
B: Åh! Så heldig du er! Jeg leita etter den!

Filifjonge egenskaper å ergre seg over

Jeg har funnet ut at jeg ikke fungerer uten tidsfrister. Jeg lar rett og slett være å gjøre det jeg har planlagt om det ikke står noen i andre enden og prikker med pekefingeren på klokka. Denne egenskapen (kan det kalles en egenskap?) gir seg blant annet utsalg i at jeg finner det for godt å lage middag i timevis istedenfor å gjøre det jeg hadde tenkt for å, for en (eneste) gang skyld, være ute i god tid. Det er som om jeg ikke virker før det gjelder. Hjernen og fingrene vil ikke samarbeide før det brenner og både skam og ære settes på spill. Dette kan høres ut som en bagatell, (for jeg får jo gjort det jeg skal, og (som oftest) innen fristen), men det er det altså ikke. Og du må ikke tro at jeg ikke har forsøkt å lure meg selv med å skrive "rapport klar til levering" uker i forveien i den 7. sansen, for det har jeg! Problemet er bare at det er jeg som har skrevet det, og jeg vet at det er en tullefrist. 
Nå vil du kanskje si at dette er bra, for tenk på alt jeg får gjort, når jeg ikke gjør det jeg skal. Og det kan det jo være, om man vil ha mye gjort.

Brage og Odin samtaler om drømmer I

B: Men du, var det en fyr som løp i den der drømmen din?

O: Ja.

B: Løp han?

O: Ja, litt.

B: Da var det kanskje meg!

O: Deg?

B: Ja, hvis det var en fyr som løp bortover og han ligna litt på deg.

O: Ja (tydelig glad for å ha funnet ut hvem det var)

B: Da var det nok meg!

Morrdi

Da vi flyttet hit til bygda var det delvis Morrdi produksjoner si skyld.

Nå merkes det.