en liten tjuvstart for filifjonglesere (Kan også høres i P1 lørdag morgen)

Jeg har ei tante, hun elsker jul. Jeg overdriver ikke, hun virkelig elsker jul. Hun begynner å planlegge og pynte lenge før vi andre har kommet på at vi nærmer oss desember. Og hun gjør det med en sånn glede og entusiasme at jeg et øyeblikk kan forveksle hennes oppriktige forventing med min egen litt mer avmålte innstilling til jula, og et øyeblikk tro at jeg faktisk gleder meg til jul.

Der sa jeg det, tro at jeg gleder meg. For jeg må ærlig innrømme at jeg har et litt, nei, ikke litt engang, jeg har et veldig anstrengt forhold til jul. Det begynte da jeg var tretten år og skjønte at det var noe jeg ikke skjønte med julen, at alt dens innhold bare ble helt, fullstendig feil. Det er klart, julen ble ikke noe hyggeligere av at det gikk en mutt og sint tenåring omkring i huset og skjente, men det var likevel det året jeg kan huske at forandringen i mitt forhold til jula begynte. Før det hadde jeg vært like entusiastisk som min tante.

Men hva var det som slo inn i den trettenåringen, som var meg, den gangen? Hva var det som vrengte seg og gjorde at jeg ikke klarte å glede meg i all denne overfloden av mat, gaver og tid? Det er ikke godt å si, og det kunne jo like gjerne ha vært hormoner, når jeg får tenkt meg litt om. Men sett at det ikke var det, sett at det var noe annet? Noe som hvert år siden har kvernet og plaget meg helt fra midten av november og til vi runder januar og endelig er ferdig med hele du grønne glitrende tre og kan kaste ut både gran og nisser.

Kan det være at det jeg stadig går og kjenner på, er urettferdigheten? Kan det være at jeg rett og slett får dårlig samvittighet av alt vi handler inn, av alle gavene vi kjøper, som kanskje ingen engang vil ha, før vi lukker dørene og sitter her i våre varme trygge hjem med mer mat enn vi orker å spise, men spiser likevel helt til vi ikke orker enda en gang? Kan det være at noe i meg prøver å si at det må finnes en annen måte å feire jul på, en måte uten bismak og stappfulle mager?

Hva skal jeg i så fall gjøre med det? Skal jeg drepe gleden og entusiasmen til tanten min som allerede har pakket inn hver en gave og pyntet hjemmet sitt fra grunnmur til pipe? Det ville være det samme som å fortelle henne hvor hennes mann, hvert år gjemmer julegaven hennes. En gave som hun, hvert år, leter like iherdig etter, men aldri finner. Ville det tjene til noe? Jeg tror ikke det, det blir nødvendigvis ikke bedre om hun er like dårlig stemt som meg.

Når det kommer til de helt store tingene, som jul i aller høyeste grad kan gå for å være, tror jeg små skritt gir store og varige forandringer, så min strategi er altså; små skritt. Noen få ting, som knapt kan merkes, men som gjør det litt mindre uutholdelig. Jeg kan velge gaver som ikke bare betyr noe for den som skal få den, men også for den som selger gavene. Min far sier han snart kan starte osteproduksjon med alle de geitene han har fått opp gjennom årene, du kan nemlig kjøpe ei geit, eller et annet dyr, hos en organisasjon som sørger for at noen som trenger pengene mer enn min far, får til mat på bordet. Og jeg kan forhøre meg så smått om det er noen som sitter alene i jula, som trenger at jeg stikker innom. Ingen revolusjon altså, men små små skritt som gir en liten opplevelse av mening. Jeg sier ikke at jeg alltid gjør dette, men når jeg har gjort det, virker det som en lettelse.

Så gjenstår det å se, om tante finner gaven i år, om pappa får ei geit til eller om magene våre rett og slett sprekker før vi i det hele tatt kommer til gavene. God jul og lykke til!