Jeg har en utrolig jobb. Nesten for bra til å være sann. Travel, ja. Utfordrende, ja. Slitsom, ja. Men så forutsigbar uforutsigbar at mennesker som meg kjenner at vi lever.
For eksempel; i dag satt det en sliten, men glad, eldre mann ved et bord. Han var full, eller, som han selv sa "jeg er dritings". Han så på meg da jeg kom inn og sa "Jeg har sett deg lenge. Jeg veit hvem du er! Du må gjørra det du må!" Og selv om jeg skjønte hva han mente, måtte jeg spørre. "Du veit, kunsten. Den er evig, men livet, det er kort. Du må gjørra det du må, du!"
Og i kveld da Brage skulle legge seg overhørte jeg pappaen svare som best han kunne
Brage: "Pappa, kor e Paradis?"
Pappa: "Paradis?! Kor har du hørt om det?"
Brage: "Kor e det hen?"
Pappa: "Det e ikke sånn at det e en bestemt plass, skjønna du. Du vil kanskje syns at Paradis e en plass med masse masse lego..."
Brage: (avbryter) "Legoland! Der e det nok enda meir lego enn i Paradis!"
Pappa: "Paradis e ikke en plass, men kan vær førskjellig førr alle. Ho mamma førr eksempel, syns at en plass full av sjokolade e Paradis!"
Brage: "Oæo! Dit vil æ vær med!"
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment