Grunnen til at jeg kom mer eller mindre helskinnet årene fra jeg var femten til jeg var nitten heter Lisa. Det kan diskuteres hvor forsvarlig det er å sende en femtenåring for å bo for seg selv, særlig den femtenåringen dette gjaldt. Men det var som med mye annet, det skulle være sånn.
Jeg husker da jeg begynte på gymnaset. Jeg husker naturfagtimene, med en litt creepy lærer i et mørkt klasserom (det høres ut som en dårlig film, men det er helt sant). Der møttes vi, i en felles forståelse, tror jeg, om at verden bare kan rulle forbi, og så hopper man på når det passer. Naturfagtimene lot vi rulle. Hadde læreren vært mindre creepy og vi litt eldre, hadde vi kanskje sittet på bedre betalte jobber i dag. Men det ble som dette, livet, læreren er glemt og vi to som møttes der for nitten år siden (HJELPE MEG! ER DET NITTEN ÅR SIDEN???!) bor alt alt for langt fra hverandre til at dette kan kalles forsvarlig! Det er udiskutablet.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
Det var da å ta litt vel hardt i da, riktignok er jeg året eldre enn deg, og kjente Thomas før deg, men det var mer kred enn fortjent tror jeg! ;)
Det var det ikke. Punktum!
Post a Comment