Nei, jeg har ikke en tidlig førti-års-krise. Men for dem som kjenner meg vet dere at jeg alltid har sagt at "min alder" er fem og tredve. Fra jeg var ti, har jeg tenkt at fem og tredve er den jeg er.
Farmoren min sier hennes alder er nitten, så dette er ikke noe jeg har funnet på selv, og hver gang jeg snakker med noen om det ser de skrått opp til høyre og kommer ganske raskt opp med et tall, så det så.
Men nå, til saken. Forleden dag på jobb kom jeg til å tenke på at selv om jeg føler meg voksen, og "på plass" i livet, er det jo ikke sikkert at jeg ER det!? For: Da jeg var seksten (eller fjorten for den del) TRODDE jeg virkelig at jeg var voksen. Og FØLELESEN er AKKURAT den samme! Jeg kunne helt plutselig kjenne igjen opplevelsen av å "være voksen", og selv om det er ca tjue år i mellom kan det jo hende at livet holder meg for narr nok en gang!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
3 comments:
Trodde du virkelig at du var voksen da du var fjorten? Ja, det gjorde du vel. Jeg trodde ikke at jeg var voksen da jeg var 25, engang. Men jeg innser at jeg er voksen nå:)
Når du er det, da er kanskje jeg også det?...
Jeg og Fredrik kniser litt i dag over at vi synes vi var så voksne da vi gifta oss for 10 år siden. Det var vi jo ikke...
jeg er sikker på at det er en sammenheng med det å bli foreldre og det å bli voksen.
Post a Comment