Nå er det sånn igjen. At livet er i balanse. Jeg synes balanse er skummelt, for da kan man få ubalanse!
Men det er kanskje femogtredveårskonsekvensen som slår inn. For det var sånn som dette jeg så det for meg, at det skulle bli. At det skulle kjennes på plass ut.
Ellers i livet når jeg ikke aner hvordan vinkel jeg skal se det fra, angripe fra eller løpe vekk i fra, så ringer jeg ofte til en av tantene mine. Jeg er så heldig at jeg har en hel flokk, fantastiske forskjellige kvinner med mot, klokskap, humor (ikke minst) og utømmelig med kjærlighet som jeg kan ringe når fasiten ikke er så klar. En som kan å få unger til å sove (når de ikke har gjort det på år og dag!), en som har gitt oss gaver fra Unicef i alle år (gjett hva vi gir i julegaver?!) og fortsatt minner oss på å tenke globalt! en som kommer med krøkebærsaft når legen sier at jeg må spise jerntabletter (krøkebærsaft er bedre!) en som minner meg om at livet kan nytes (hun får litt hjelp av onkel til det ;) og enda er det flere, som er der, som svarer på hvert sitt vis og tåler.
Så, Tanter, hvordan er dette? Er det farlig når livet er i balanse?!
(tegningen har jeg lånt av mathilda og må ikke forveksles med mine tanter)
No comments:
Post a Comment