Jeg har stort håp for mine barn. Faren deres har en orntlig jobb! Det har jeg tenkt (håpet) kan være arvelig. Vi kjører innom kontoret hans av og til, og da passer jeg alltid på å si ting som "på et sånt kontor kan dere begynne å jobbe når dere blir store. Det blir vel artig?! eller "det er sikkert kjempespennende å jobbe med datamaskiner!"
Vi går på teater også av og til, og på konserter, og kino. Da passer jeg på å ikke si et ord om at noen faktisk lager filmene, musikken eller spiller i forestillingnene. Men i dag kom det:
Brage: "Mamma. Jeg vil være med i en film!"
(Jeg kunne jo sagt "kjære lille venn, det kan du nok ikke. Det er bare romvesen som har kledt seg ut" eller "det vil du nok, men da må du gi bort all legoen din først, og DET vil du vel ikke?" (han er som tidligere nevnt lik sin mor og tror alt man sier. La gå at han ville tatt meg for det senere). Men neida)
Mamma: "vil du det? Klart du kan. Og om du ikke får være med i noen andre sin film, kan du lage din egen!"
Vi får håpe det er forbigående. I går skulle han nemlig bygge UFOer.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
4 comments:
Film og UFO'er lar seg kombinere:D
IKKE fortell det til ham!!!
Jeg lover ingenting. Gudmor LIKER Science Fiction!
...sukk! dere to altså.
Post a Comment