1. skoledag

Jeg husker det. Min første skoledag. Jeg husker at jeg hadde fletter, og at jeg syntes det var ganske teit (jeg ville ha håret løst, men mamma insisterte på at jeg skulle ha fletter. Etter noen uker (måneder, år?) på skolen skjønte jeg at jeg kunne ta ut strikken etter at hun ikke så meg, men det hadde jeg altså ikke lært enda. Dessuten var hun med denne dagen) Så fletter altså. Og sekk.
Vi kom med buss (tror jeg), og på sandkassen ved inngangen satt det en hel flokk(!) unger. (det kunne ikke ha vært mer enn fire-fem stykker, men jeg syntes de var mange. Og STORE). Jeg var ikke nervøs. ikke spent. Ikke litt engstelig. Jeg var VETTSKREMT! Og jeg tenkte at mamma aldri i livet måtte forlate meg der.
Men så dukket det opp en gutt. Og han var bare litt større enn meg. Og han smilte. Og han ble redningen! (Han ertet meg riktignok i fem år med å ønske seg "Anne Knutsdotter" hver musikktime, uten at jeg enda skjønner hvorfor jeg ble så sint, eller hvordan han skjønte at jeg ble det).

Jeg lurer på om Brage kommer til å huske noe fra dagen i dag. Jeg håper ikke han husker at jeg insisterte på at han måtte ha på den grønne genseren, selv om han sa at den klødde. Jeg håper han ikke hadde vondt i magen av skrekk. Jeg håper han husker at han fikk blomster fra fadderfemteklassingen, at lærerne (og vaktmesteren) sang for ham, at han fikk sitte sammen med Lillith (den gladeste jenta jeg har møtt) eller i alle fall at han husker at dagen i dag var begynnelsen på noe fint.
(så får vi håpe at han ikke kikket bort på mammaen sin og så at hun, sammen med et par andre mammaer, gråt i strie strømmer)