bli en brilleslange

Jeg skal ikke romantisere det å være ungdom, for jeg er, som tidligere nevnt, glad for å være voksen, men jeg husker at da jeg var femten år var livet ganske greit å navigere i (ikke på alle måter, men i dette henseende). Den gang kunne jeg med en gang skille mellom rett og galt, hvitt og svart og godt og vondt. Sånn er det ikke lenger. Enkelte påstår at det er fordi man ser større på det, blir klokere og har lært at en sak har mange sider og blablablablabla. Jeg tenker at det kanskje er som med synet, at det svekkes med årene. Nå blir riktignok de aller fleste nærsynt, og jeg vet ikke helt hvordan det kan overføres til å se forskjell på rett og galt, om det er best å se på nært hold, eller litt på avstand. Men jeg kjenner, at jeg av og til kunne ønske meg den skråsikkerheten jeg hadde som femtenåring. Jeg skulle ønske jeg så litt klarere hva som er riktig og hva som er feil. For det er ikke så opplagt nå om dagen. Skråsikkerbriller, det hadde vært fint.