Forgjengelig

Det er noe som kommer over meg om dagen. At alt er så forgjengelig. Noe mer enn annet selvsagt. Ei kai, for eksempel, den står jo ei stund. Og den kan vi være stolte av og glede oss på og over i mange år. Men annet, det blir vagt før man får sukk for seg. Som første skoledag. Jeg fulgte Brage på Fritidshjemmet (det som heter SFO på andre skoler) i dag, og det var veldig veldig rart. Det var som om vi startet akkurat der.
Tiden fra han kom og til i dag kjennes ikke som ei kai.
Noen ganger tenker jeg at jeg liker det. At alt blir vagt og borte. Men andre ganger ønsker jeg at øyeblikket kunne holdes på, og spares på. Så kunne jeg lagt det i ei skuff, eller hengt det på veggen.

Men det hadde kanskje blitt veldig fullt i skuffene og på veggene.