Brage (fortsatt bare) seks år I

Brage: “Jeg ønsker meg masse edderkopper til det nye huset!”
Mamma: “…edderkopper??”
Brage: “Ja, snille edderkopper. Så får vi ikke så mange insekter der. Insekter er det verste som finst!”

og dessuten

har jeg nettopp gjort en ny avtale med NRK om å skrive for God Helg i P1 også i 2012. Hurra!

Om danseren (sendt i sommer)

Jeg tenker på mennesker som er så redde for å gjøre noe feil i livet, at de ender opp med å gjøre ingenting. På mennesker som har en drøm. En drøm som blir liggende. Jeg kjenner ei voksen dame som hadde så lyst til å bli danser, hun danset hele tiden da hun var lita jente. Danset på tå. Hun gikk aldri, hun bare trippet, hoppet og sprang i lette trinn. I dag sitter hun på et kontor, midt i byen. Hun kjører på jobb, og så sitter hun der fremfor den blå og hvite skjermen og skriver.

Hun skriver om folkehelse. Om hvorfor politikerne må bevilge mer penger til turstier og tilrettelegging i marka. Hun skriver om hvor viktig det er at folk kommer seg ut, for da holder de seg så friske, skriver hun, inne på kontoret sitt. Kanskje fingrene hennes danser over tastaturet, men føttene, føttene som danset og aldri gikk, den gangen for førti år siden, de ligger pent stille i skoene sine under bordet.

Hun pleide å danse for oss da vi var små. Satte på musikk i stua og danset med oss på ryggen, på magen, med våre føtter på sine. Vi lo og danset med. Hun danset til håret i nakken var vått av svette, og når vi spiste kveldsmat fortalte hun om da hun var lita og drømte om å bli danser. Hun drømte om Isadora Duncan, den store dansekunsteren som kom fra Amerika til Europa og revolusjonerte dansen fullstendig. Hun drømte om å stå på en stor scene med full sal, og danse til publikum gråt. I dag sitter hun på et kontor i byen. Og skriver om folkehelse.

Hvorfor danset hun ikke som Isadora Duncan? Hvorfor danset hun seg ikke ut i verden? Var det noen som fortalte henne at hun ikke kunne? Hva var det som stoppet henne? Var det oss, barna? Var det moren hennes? Eller var hun redd for å ikke klare det? For å prøve, og ikke få det til. Og komme hjem, uten å ha lyktes? Jeg har aldri spurt henne. Men i dag lurer jeg på det. Hva var det hun var redd for?

Jeg tenker på om jeg har latt drømmen bli liggende, om jeg har vært redd for å feile. Har jeg blitt som moren min, med blå og hvit skjerm, fingre som danser over tastaturet og føttene pent i ro under skrivebordet?
Jeg tenker på oss, mennesker som er så redde for å gjøre feil at vi kan ende opp med å gjøre ingenting, om vi ikke hver eneste dag retter ryggen, løfter blikket og sier til oss selv; “jeg dør ikke av å prøve, og man blir aldri for gammel til å danse!”

fra i sommer (tror jeg det var)

I det siste har jeg tenkt litt på dette med å være god. Og hvor vanskelig det egentlig er. Jeg har inntrykk av at det er en generell oppfatning av at gode mennesker bare er gode, helt av seg selv, Ja at det rett og slett er snakk om noe genetisk eller noe som i alle fall ligger lett for vedkommende.

Det begynte med at min yngste sønn, på fire år, kom hjem fra barnehagen og fortalte at han hadde blitt fryktelig sint og slått en av guttene han leka sammen med. Med et sverd. Og da jeg sa at han ikke må slå folk, hverken med eller uten sverd, uansett hvor sint han blir, så han bare på meg og sa: “Men jeg liker ham jo ikke. Hva skal jeg gjøre da?!”

Jeg ble litt satt ut, må jeg si. Ja, hva skal han gjøre da? Er det mer greit å gjøre vondt mot noen du ikke liker en den man liker? Selv om man er bare fire år? Selvsagt er det ikke det. Men jeg tror at det min fireåring så rett fram beskriver er noe vi kan kjenne oss igjen i. For skammen jeg følte da han sa “Men jeg liker ham jo ikke, hva skal jeg gjøre da?” kom ikke av at han oppriktig mente nettopp det, men den kom fordi jeg kjente meg igjen.

Det er mye enklere å være god og snill mot dem som er likende og hyggelig enn mot dem som bare er ufin og frekk tilbake. Når godhet møter godhet er det ingen sak, da føler man seg jo både snill og flink. Men når jeg virkelig forsøker å gjøre noe godt for et menneske og bare møter sinne, frustrasjon, hån, ironi eller utakknemlighet, da får jeg bare skikkelig lyst til å være ekkel tilbake.

Så når min sønn på fire spør hva han skal gjøre når han ikke liker noen er det lett å svare “for visst du er snill mot ham, så blir han snill mot deg”, men så vet jeg jo at det ikke er sant. Han kommer til å møte mange som ikke er snille tilbake selv om han er så grei han bare klarer. Og så må han fortsette å finne en grunn i seg selv, eller et annet sted, for å være velge det som er godt. Så hvorfor skal han ikke bare slå dem unna med sverdet sitt først som sist?

Jeg vet at jeg har ord på meg for å være ganske grei. Jeg vet ikke om det kvalifiserer til å være god direkte, men jeg vet at bare det å holde en viss standard på å være normalt høflig kan være ganske krevende. Så jeg tror jeg tør påstå at godhet ikke kommer av seg selv, det er ikke medfødt. Å være grei krever en stor porsjon hardt arbeid når sant skal sies. Og å finne gode svar til fireåringer med sverd er en stor del av det hele.
Særlig når det ærlig talt hender jeg ønsker meg mitt eget sverd av og til.

Om en telefonsamtale med pappa (sendt på våren en gang)

“Jeg er ikke av dem som maser på ham hver dag, så nå må han pinadø høre etter” Det er faren min som sier dette, i telefonen, midt på natta. Vi har nettopp fått beskjed om at hans yngste barnebarn er sendt på sykehuset i hui og hast, og vi vet ikke hvordan det vil gå.

Det er første gang jeg hører at faren min ikke har alle svarene selv, og det er i grunnen en lettelse i kaoset som melder seg når en liten gutt på ett år, som bare for noen dager siden hadde lært seg å si “traktor”, vel, han sa ikke traktor helt rent, men vi var alle skjønt enige om at det var det han mente å si, og der lå han i en bil med sirener og ei mamma som er mi lillesøster, og selv om hun var den modigste denne natten, vil hun alltid være lita for meg, og jeg kunne ikke beskytte henne. Eller ham.

Som storesøster skal man passe på. Man skal trøste og blåse på såret med grus i, man skal gå i mellom når naboguttene truer med juling og man skal løfte over gjerdet når vi plukker jordbær i smug. Som storesøster skal man passe på. Og som tante skal man passe på. Men noen ganger strekker jeg ikke til. Noen ganger er jeg for mange mil unna, og selv om jeg var der ville det ikke hjelpe.

Det er to år siden. Men i dag kom jeg til å tenke på den telefonsamtalen midt på natten, med pappa.
Med bestefaren til en syk liten venn, som vi var så redde for. Jeg kan ikke huske om det var meg eller ham som ringte, jeg tror det må ha vært meg. Det burde vært meg som ringte den natten, natten før dagen alt gikk bra. Natten før dagen legene på sykehuset gav oss pusten tilbake, gav oss gutten tilbake. Gutten som nå, to år etter, snakker som en foss, ikke bare om traktorer, men om det også.

Livet kan være et skremmende sted. Og når det blåser som verst, hva gjør vi da? Hvem vender vi oss mot når skrekken tar tak og klokken er tre på natten. Vi ringer hverandre, men det er lite trøst å hente når vi ikke vet. Når vi ikke kan si; dette går fint, vi snakkes i morgen, sov nå.

Vel, pappaen min, han er ikke av dem som maser på ham hver dag, så da får han pinadø høre etter.

Seks år (sendt en gang på våren)

“Mamma jeg kan sykle! Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det enda.” Det er en seksåring som sier dette. Han sier det så lett og selvfølgelig at jeg tror ham. “Det er klart du kan” svarer jeg, selv om han for bare to dager siden lå med sykkelen veltet over seg og kastet hjelmen i asfalten da han reiste seg og gikk sin vei i sinne.

Men nå står han her og ser på sin eldre fetter som sykler så feiende og flott opp og ned bakkene og rundt i svingene så lett som bare det. Vi kan kjenne det, alle vi som ser på, hvordan det er å sykle i på tørre veier med ny sykkel. Ny sykkel i passe fart, for å kjøpe is. “Det er klart du kan sykle”.

Så vi, seksåringen og jeg, bestemmer oss for å pakke en kurv med brød, kjeks, kaffe og saft, ta hver vår sykkel og dra på sykkeltur. Vi skal sykle den stien som ikke er så bratt eller så svingete, for det er lurest. Så skal vi bade før vi spiser, og kanskje fange en krabbe. Som vi må slippe ut igjen. Så skal vi sitte på det rutet pleddet som bestemor har sydd og spise maten vår. Vi skal sitte der og glede oss til å sykle hjem igjen.

“Vi må huske hjelm.” Sier han, “du må også ha hjelm, selv om du er voksen.” Og jeg sier at alle som sykler skal ha hjelm, også de voksne. Og så snakker vi ikke mer om det. For når alt kommer til alt så haster det vist ikke sånn med den sykkelturen.
“Vi kan drikke kaffen og spise kjeksen på det rutete pleddet i hagen, istedenfor”, sier han. Men jeg synes kanskje at det er på tide å øve seg litt, for det kommer ikke av seg selv. Skal man lære å sykle, så må man øve seg! Og da kan vi like gjerne gjøre det i dag. Når det er sol og veiene er tørre.

“Men mamma, jeg kan sykle sier jeg jo. Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det enda. Men neste søndag, da kan jeg det sikkert. Vi kan dra på sykkeltur neste søndag.” Sier han likefrem og setter seg ved bordet og finner fram skrivesaker. Og så skriver han, han skriver! Jeg ante ikke at han kunne skrive.

Jeg får vel bare forberede meg på sykkeltur neste søndag.

Om oldefar og nordlyset (sendt i februar)

Ikke vink til Nordlyset, da kommer det og tar deg!

Jeg har prøvd, ute på trappa med et hvitt håndkle. Men med døra inn til gangen på vidt gap sånn at jeg kunne springe inn om Nordlyset skulle komme for nært. Jeg var åtte år, og kveldene i februar var klare, kalde og kom med fyrverkeri av lys på himmelen.

Hvis du har prøvd å vinke til Nordlyset, dette elektromagnetiske fenomenet som eksploderer i lys over himmelen i vinterhalvåret hos oss om bor langt nord, så vet du at det svarer, det bukter seg ned mot deg i voldsom fart, og det er ikke annet å gjøre enn å springe inn og lukke døra godt bak deg!
Jeg kan ikke huske hvorfor Nordlyset ble så sint at det ville ta oss bare for at vi vinket til det, og ikke vet jeg hva det kom til å gjøre med oss heller, men at det var farlig, det var det ingen tvil om.

Jeg prøver å huske om de voksne som advarte oss mot denne vinkingen hadde smil i munnvikene og glitter i øynene, men det jeg husker er at de ikke ville bli med ut. Og ble vi for lenge på trappa kom de og hentet oss inn, for at vi ikke skulle fryse, sa de, mens de kastet et blikk opp mot fyrverkeriet på himmelen.

Jeg har bodd i by siden jeg ble voksen, i byen får du ikke så lett øye på Nordlyset, det er for mange gatelys i veien. Det er kanskje like greit, om man tenker på alle de menneskene som ikke vet bedre og ville ha vinket i tide og utide.

Det er mange ting byfolk ikke vet at man skal passe seg for. Huldra for eksempel. Den fineste jenta du kan tenke deg ,med hale, som kyrne. Som lokker og lurer deg med inn i fjellet, og da blir hun et monster, og du er fanget i fjellet for all tid. Men Huldra er kanskje ikke så mye i byen at det er noen reel fare.

Oldefaren min, var en mann på nesten to meter, han ble veldig gammel og veldig krokete. Han ble så krokete at han kunne se oss ungene rett inn i øynene uten å bøye seg. Han var en stillfaren mann som ikke snakket uten at han hadde noe viktig å si. Men en dag fortalte han oss ungene at han hadde sett Huldra, han hadde lest fadervår og ventet til hun forsvant. Jeg husker at jeg gikk i skogen hele den sommeren og lette etter Huldra uten så mye som å få et glimt av halen hennes.

Oldefar sa en gang, når naboen lå sjuk; “det får vi overlate til Vår Herre” og en annen gang kom jeg inn til ham da han satt og leste i bibelen. Mer enn dette var det ikke, men det var nok til at jeg skjønte at Gud er noe vi ikke snakker om, en kraft som er mye større enn oss selv. Og sånn ble det til, at jeg ikke helt skjønner å skille mellom folketro, det kristne og naturvitenskapen.

Av og til lurer jeg på om oldefar virkelig reddet seg fra Huldra med Fadervåret, og av og til tenker jeg at vi vet jo at Nordlyset er et elektromagnetisk fenomen.
Det er en bare en måte å finne ut av det på. Å stille seg på trappa, men døra godt lukket, med et hvitt håndkle, og vinke av all kraft neste gang himmelen eksploderer i lys.

Hvis jeg tør.