Om oldefar og nordlyset (sendt i februar)

Ikke vink til Nordlyset, da kommer det og tar deg!

Jeg har prøvd, ute på trappa med et hvitt håndkle. Men med døra inn til gangen på vidt gap sånn at jeg kunne springe inn om Nordlyset skulle komme for nært. Jeg var åtte år, og kveldene i februar var klare, kalde og kom med fyrverkeri av lys på himmelen.

Hvis du har prøvd å vinke til Nordlyset, dette elektromagnetiske fenomenet som eksploderer i lys over himmelen i vinterhalvåret hos oss om bor langt nord, så vet du at det svarer, det bukter seg ned mot deg i voldsom fart, og det er ikke annet å gjøre enn å springe inn og lukke døra godt bak deg!
Jeg kan ikke huske hvorfor Nordlyset ble så sint at det ville ta oss bare for at vi vinket til det, og ikke vet jeg hva det kom til å gjøre med oss heller, men at det var farlig, det var det ingen tvil om.

Jeg prøver å huske om de voksne som advarte oss mot denne vinkingen hadde smil i munnvikene og glitter i øynene, men det jeg husker er at de ikke ville bli med ut. Og ble vi for lenge på trappa kom de og hentet oss inn, for at vi ikke skulle fryse, sa de, mens de kastet et blikk opp mot fyrverkeriet på himmelen.

Jeg har bodd i by siden jeg ble voksen, i byen får du ikke så lett øye på Nordlyset, det er for mange gatelys i veien. Det er kanskje like greit, om man tenker på alle de menneskene som ikke vet bedre og ville ha vinket i tide og utide.

Det er mange ting byfolk ikke vet at man skal passe seg for. Huldra for eksempel. Den fineste jenta du kan tenke deg ,med hale, som kyrne. Som lokker og lurer deg med inn i fjellet, og da blir hun et monster, og du er fanget i fjellet for all tid. Men Huldra er kanskje ikke så mye i byen at det er noen reel fare.

Oldefaren min, var en mann på nesten to meter, han ble veldig gammel og veldig krokete. Han ble så krokete at han kunne se oss ungene rett inn i øynene uten å bøye seg. Han var en stillfaren mann som ikke snakket uten at han hadde noe viktig å si. Men en dag fortalte han oss ungene at han hadde sett Huldra, han hadde lest fadervår og ventet til hun forsvant. Jeg husker at jeg gikk i skogen hele den sommeren og lette etter Huldra uten så mye som å få et glimt av halen hennes.

Oldefar sa en gang, når naboen lå sjuk; “det får vi overlate til Vår Herre” og en annen gang kom jeg inn til ham da han satt og leste i bibelen. Mer enn dette var det ikke, men det var nok til at jeg skjønte at Gud er noe vi ikke snakker om, en kraft som er mye større enn oss selv. Og sånn ble det til, at jeg ikke helt skjønner å skille mellom folketro, det kristne og naturvitenskapen.

Av og til lurer jeg på om oldefar virkelig reddet seg fra Huldra med Fadervåret, og av og til tenker jeg at vi vet jo at Nordlyset er et elektromagnetisk fenomen.
Det er en bare en måte å finne ut av det på. Å stille seg på trappa, men døra godt lukket, med et hvitt håndkle, og vinke av all kraft neste gang himmelen eksploderer i lys.

Hvis jeg tør.