Seks år (sendt en gang på våren)

“Mamma jeg kan sykle! Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det enda.” Det er en seksåring som sier dette. Han sier det så lett og selvfølgelig at jeg tror ham. “Det er klart du kan” svarer jeg, selv om han for bare to dager siden lå med sykkelen veltet over seg og kastet hjelmen i asfalten da han reiste seg og gikk sin vei i sinne.

Men nå står han her og ser på sin eldre fetter som sykler så feiende og flott opp og ned bakkene og rundt i svingene så lett som bare det. Vi kan kjenne det, alle vi som ser på, hvordan det er å sykle i på tørre veier med ny sykkel. Ny sykkel i passe fart, for å kjøpe is. “Det er klart du kan sykle”.

Så vi, seksåringen og jeg, bestemmer oss for å pakke en kurv med brød, kjeks, kaffe og saft, ta hver vår sykkel og dra på sykkeltur. Vi skal sykle den stien som ikke er så bratt eller så svingete, for det er lurest. Så skal vi bade før vi spiser, og kanskje fange en krabbe. Som vi må slippe ut igjen. Så skal vi sitte på det rutet pleddet som bestemor har sydd og spise maten vår. Vi skal sitte der og glede oss til å sykle hjem igjen.

“Vi må huske hjelm.” Sier han, “du må også ha hjelm, selv om du er voksen.” Og jeg sier at alle som sykler skal ha hjelm, også de voksne. Og så snakker vi ikke mer om det. For når alt kommer til alt så haster det vist ikke sånn med den sykkelturen.
“Vi kan drikke kaffen og spise kjeksen på det rutete pleddet i hagen, istedenfor”, sier han. Men jeg synes kanskje at det er på tide å øve seg litt, for det kommer ikke av seg selv. Skal man lære å sykle, så må man øve seg! Og da kan vi like gjerne gjøre det i dag. Når det er sol og veiene er tørre.

“Men mamma, jeg kan sykle sier jeg jo. Jeg vet bare ikke hvordan jeg gjør det enda. Men neste søndag, da kan jeg det sikkert. Vi kan dra på sykkeltur neste søndag.” Sier han likefrem og setter seg ved bordet og finner fram skrivesaker. Og så skriver han, han skriver! Jeg ante ikke at han kunne skrive.

Jeg får vel bare forberede meg på sykkeltur neste søndag.