fra i sommer (tror jeg det var)

I det siste har jeg tenkt litt på dette med å være god. Og hvor vanskelig det egentlig er. Jeg har inntrykk av at det er en generell oppfatning av at gode mennesker bare er gode, helt av seg selv, Ja at det rett og slett er snakk om noe genetisk eller noe som i alle fall ligger lett for vedkommende.

Det begynte med at min yngste sønn, på fire år, kom hjem fra barnehagen og fortalte at han hadde blitt fryktelig sint og slått en av guttene han leka sammen med. Med et sverd. Og da jeg sa at han ikke må slå folk, hverken med eller uten sverd, uansett hvor sint han blir, så han bare på meg og sa: “Men jeg liker ham jo ikke. Hva skal jeg gjøre da?!”

Jeg ble litt satt ut, må jeg si. Ja, hva skal han gjøre da? Er det mer greit å gjøre vondt mot noen du ikke liker en den man liker? Selv om man er bare fire år? Selvsagt er det ikke det. Men jeg tror at det min fireåring så rett fram beskriver er noe vi kan kjenne oss igjen i. For skammen jeg følte da han sa “Men jeg liker ham jo ikke, hva skal jeg gjøre da?” kom ikke av at han oppriktig mente nettopp det, men den kom fordi jeg kjente meg igjen.

Det er mye enklere å være god og snill mot dem som er likende og hyggelig enn mot dem som bare er ufin og frekk tilbake. Når godhet møter godhet er det ingen sak, da føler man seg jo både snill og flink. Men når jeg virkelig forsøker å gjøre noe godt for et menneske og bare møter sinne, frustrasjon, hån, ironi eller utakknemlighet, da får jeg bare skikkelig lyst til å være ekkel tilbake.

Så når min sønn på fire spør hva han skal gjøre når han ikke liker noen er det lett å svare “for visst du er snill mot ham, så blir han snill mot deg”, men så vet jeg jo at det ikke er sant. Han kommer til å møte mange som ikke er snille tilbake selv om han er så grei han bare klarer. Og så må han fortsette å finne en grunn i seg selv, eller et annet sted, for å være velge det som er godt. Så hvorfor skal han ikke bare slå dem unna med sverdet sitt først som sist?

Jeg vet at jeg har ord på meg for å være ganske grei. Jeg vet ikke om det kvalifiserer til å være god direkte, men jeg vet at bare det å holde en viss standard på å være normalt høflig kan være ganske krevende. Så jeg tror jeg tør påstå at godhet ikke kommer av seg selv, det er ikke medfødt. Å være grei krever en stor porsjon hardt arbeid når sant skal sies. Og å finne gode svar til fireåringer med sverd er en stor del av det hele.
Særlig når det ærlig talt hender jeg ønsker meg mitt eget sverd av og til.