Om danseren (sendt i sommer)

Jeg tenker på mennesker som er så redde for å gjøre noe feil i livet, at de ender opp med å gjøre ingenting. På mennesker som har en drøm. En drøm som blir liggende. Jeg kjenner ei voksen dame som hadde så lyst til å bli danser, hun danset hele tiden da hun var lita jente. Danset på tå. Hun gikk aldri, hun bare trippet, hoppet og sprang i lette trinn. I dag sitter hun på et kontor, midt i byen. Hun kjører på jobb, og så sitter hun der fremfor den blå og hvite skjermen og skriver.

Hun skriver om folkehelse. Om hvorfor politikerne må bevilge mer penger til turstier og tilrettelegging i marka. Hun skriver om hvor viktig det er at folk kommer seg ut, for da holder de seg så friske, skriver hun, inne på kontoret sitt. Kanskje fingrene hennes danser over tastaturet, men føttene, føttene som danset og aldri gikk, den gangen for førti år siden, de ligger pent stille i skoene sine under bordet.

Hun pleide å danse for oss da vi var små. Satte på musikk i stua og danset med oss på ryggen, på magen, med våre føtter på sine. Vi lo og danset med. Hun danset til håret i nakken var vått av svette, og når vi spiste kveldsmat fortalte hun om da hun var lita og drømte om å bli danser. Hun drømte om Isadora Duncan, den store dansekunsteren som kom fra Amerika til Europa og revolusjonerte dansen fullstendig. Hun drømte om å stå på en stor scene med full sal, og danse til publikum gråt. I dag sitter hun på et kontor i byen. Og skriver om folkehelse.

Hvorfor danset hun ikke som Isadora Duncan? Hvorfor danset hun seg ikke ut i verden? Var det noen som fortalte henne at hun ikke kunne? Hva var det som stoppet henne? Var det oss, barna? Var det moren hennes? Eller var hun redd for å ikke klare det? For å prøve, og ikke få det til. Og komme hjem, uten å ha lyktes? Jeg har aldri spurt henne. Men i dag lurer jeg på det. Hva var det hun var redd for?

Jeg tenker på om jeg har latt drømmen bli liggende, om jeg har vært redd for å feile. Har jeg blitt som moren min, med blå og hvit skjerm, fingre som danser over tastaturet og føttene pent i ro under skrivebordet?
Jeg tenker på oss, mennesker som er så redde for å gjøre feil at vi kan ende opp med å gjøre ingenting, om vi ikke hver eneste dag retter ryggen, løfter blikket og sier til oss selv; “jeg dør ikke av å prøve, og man blir aldri for gammel til å danse!”