Livet på hodet

Jeg jobber tett på livet om dagen. På teateret forsøkte vi bestandig å nærme oss dette "livet", finne nerven. Jeg vet ikke om vi klarte det noen gang, eller om vi vil klare det. Men det jeg har lært, er at livet, er her. Det er bare å gå ut av døra (for ens eget liv er sjelden nært nok).
På jobb har vi i bøtter og spann, både nerve og liv. Men det merkelige er ikke det, det merkelige er hva som har skjedd i forlengelsen av dette. For nå begynner jeg å lure på om jeg har tatt feil hele tiden (det vil ikke være så veldig merkverdig)
Når jeg tidligere har tenkt og ment at folk som er veldig opptatt av overflate, av klær, utseende, interiør og annet som skinner, så har jeg tenkt at det er en slags svakhet, eller ubetydelig om du vil. Men nå, når jeg kommer hjem om dagen så ORKER jeg ikke mer -ekte liv. Eller nerve om du vil, så da går jeg rett inn på sider som dette, dette, dette eller linker meg frem til andre sider som ikke kan opprøre meg videre, men som derimot kan blakke meg om jeg går til det skrittet...
Så kanskje en forestilling til ren forlystelse er for dem som har kommet videre, for dem som har selve livsnerven utenpå, og at jeg har snudd alt på hodet til nå? Det er ikke greit å vite.

(tegningen dukker opp når du googler "life" og en som heter Dan McCormack har tegnet den)

Tiden flyr og noen bor for langt vekk

Grunnen til at jeg kom mer eller mindre helskinnet årene fra jeg var femten til jeg var nitten heter Lisa. Det kan diskuteres hvor forsvarlig det er å sende en femtenåring for å bo for seg selv, særlig den femtenåringen dette gjaldt. Men det var som med mye annet, det skulle være sånn.

Jeg husker da jeg begynte på gymnaset. Jeg husker naturfagtimene, med en litt creepy lærer i et mørkt klasserom (det høres ut som en dårlig film, men det er helt sant). Der møttes vi, i en felles forståelse, tror jeg, om at verden bare kan rulle forbi, og så hopper man på når det passer. Naturfagtimene lot vi rulle. Hadde læreren vært mindre creepy og vi litt eldre, hadde vi kanskje sittet på bedre betalte jobber i dag. Men det ble som dette, livet, læreren er glemt og vi to som møttes der for nitten år siden (HJELPE MEG! ER DET NITTEN ÅR SIDEN???!) bor alt alt for langt fra hverandre til at dette kan kalles forsvarlig! Det er udiskutablet.

Ti poeng til lillebror

Bitterdalen er et navn på en dal mellom Trysil og Trondheim, og like i nærheten ligger Tufsingdal. Vi så ingen som virket særlig bittre, eler tufsete for den saks skyld, de fleste var ved godt humør og ved godt mot virket det som.

I Trysil for eksempel, bor det en skammelig harmonisk familie på fire. En liten Linus på sju (snart åtte) uker som allerede har rukket å få opp til flere klenganavn (Linusen vår, lille gubben), og å bære den lille deiligheten i det brune sjalet setter i gang alle mulige slags hormoneksplosjoner som gjør at man Virkelig Tror at man har lyst på flere barn (ikke på tull, man Tror det!).

Så min lillebror, vel forbi både Bitterdalen og Tufsingdal har klart det, ti poeng for å ha fikset livet!

Knepp gange to

Sist Odin hadde ørebetennelse sa det knepp da trommehinna sprakk. Denne gangen tok det ei hel natt med gråt før det endelig kneppet (skjønt, vi hørte ingenting, han bare sovna, og den som synes det er litt ulekkert med verk og denslags, kan holde seg borte herfra et par dager...)

Linus

å komme på besøk til Granlysvingen, å finne en sovende Vetle på sofaen (som har ventet og ventet), å få stekt egg og bacon til kveldsmat etter å ha kjørt i seks timer, å sitte alt for lenge oppe for å endelig få snakke med lillebror og den nydelige fruen. Og så endelig få se den skjønneste lille Linusen!

Linus, som er helt ny, men som man ikke kan tenke seg en verden uten, nå når han er her. Det er så rart som det kan få blitt. Og utrolig fint. De kler å være fire i dette huset!

Jeg husker følelsen

av å synge en sang jeg var sikker på jeg kunne, men ikke helt skjønte betydingen av. Brage har det litt sånn av og til:
"...bortover edderkoppens fiiiine spill. syntes at veien var saleeerende, så de ville ha meg seg en liten venn!"

Det man ikke vet...

I dag hørte jeg på radioen at vi kvinner i full jobb som har små barn (eller familie i det store og hele) blir fortere syke, vi dør tidligere, og vi er ofte utmattet og slitne.
Jeg ble sliten bare av å høre på, jeg.

Bloggtørke

5 dager siden. 6 dager siden. 1 uke siden. 3 uker siden. 1 måned siden. 3(!) måneder siden og slik fortsetter det (2 år!) ved siden av hver link på listen i tanten sin blogg.
Jeg sier som Pippi ville sagt (jeg tar meg den frihet): "Skal man ha en blogg måste man blogga!"
Takk og lov for nok en svensk readhead (som er brunette for tiden), malin med vingene (og en sprell levende engel i magen, (jeg er nemlig sikker på at det må bli en engel))

(foto: Robbie Ribeiro . Lånt av den Norske stat)

Høst

Tur på Ladestien, plukke gule og røde blader som vi legger i press når vi kommer heim. Plukke så mange epler vi klarer å bære inn, bake eplekake til vinteren og legge uteputene vekk. Det er høst. Og det er i grunnen fint.

Odin gjesteblogger

(Odin ville ikke at det skulle stå noe, bare bildet av gravemaksinen, og sant nok, dette taler for seg)
O (signatur)

Brage gjesteblogger

Barge ville at vi skulle ha et bilde av to delfiner som hopper over vannet.
B (signatur)

Det begynte i veggene

I følge vår fireåring har vi huset fullt av dem, og nå har de beveget seg fra veggen til skuffer og skap. Hva blir det neste?!

Brage: "I natt bråka dem skikkelig!"
Mamma: "Kem?"
Brage: "De der skumle menneskan!"
Mamma: "Korsn skumle menneska?!"
Brage: "De som e der om natta. Odin, hørt du dem?"
Odin: "Ja, litt"
Mamma: "Kor de e hen, de her menneskan, når det e natt?"
Brage:" I skuffan, å skapan"

Thomas har rett

(som vanlig). Jeg jobber for mye..

VALG

Det er bare en ting å si i dag: Tvi Tvi!

Mer Odin

Ved frokostbordet
Mamma: "Ka du vil ha på?"
Odin: "Rundt egg!"
Mamma: "Det har vi ikke i dag, vi har stekt egg"
Odin: "Det lik æ ikke!"
Mamma: "Da kan du ta nå anna på, honning?"
Odin: "Men æ lika berre sånn å sånn
(peker på det stekte egget og på honningen) når det regna!"

Odin

Odin vil ikke ha sokker på. Det vil mammaen at han skal. Så når han kommer isepise kald på føttene forløper samtalen sånn:
Mamma: "Kor e sokkan dine, Odin?"
Odin: "Hæ?"
Mamma: "Kor e sokkan dine, du hadd dem jo på nettopp"
Odin: "Æ har gjømt dem!"

det vi må og Paradis

Jeg har en utrolig jobb. Nesten for bra til å være sann. Travel, ja. Utfordrende, ja. Slitsom, ja. Men så forutsigbar uforutsigbar at mennesker som meg kjenner at vi lever.
For eksempel; i dag satt det en sliten, men glad, eldre mann ved et bord. Han var full, eller, som han selv sa "jeg er dritings". Han så på meg da jeg kom inn og sa "Jeg har sett deg lenge. Jeg veit hvem du er! Du må gjørra det du må!" Og selv om jeg skjønte hva han mente, måtte jeg spørre. "Du veit, kunsten. Den er evig, men livet, det er kort. Du må gjørra det du må, du!"

Og i kveld da Brage skulle legge seg overhørte jeg pappaen svare som best han kunne
Brage: "Pappa, kor e Paradis?"
Pappa: "Paradis?! Kor har du hørt om det?"
Brage: "Kor e det hen?"
Pappa: "Det e ikke sånn at det e en bestemt plass, skjønna du. Du vil kanskje syns at Paradis e en plass med masse masse lego..."
Brage: (avbryter) "Legoland! Der e det nok enda meir lego enn i Paradis!"
Pappa: "Paradis e ikke en plass, men kan vær førskjellig førr alle. Ho mamma førr eksempel, syns at en plass full av sjokolade e Paradis!"
Brage: "Oæo! Dit vil æ vær med!"

Bloggsmitte II

Ja ja. Så eplekjekke vi enn var, nå nyser, hoster, renner, fryser, svetter og sutrer vi noen og enhver her. Det går vel snart over.
(Men jeg synes det er litt mistenkelig, at hver gang jeg leser at Malin med vingene (http://malinarnesson.com/) har feber, så går det bare et par dager, og så blir jeg syk. Det var dette bloggviruset... Svineinfluensa du liksom! Nei, mye farligere med bloggsmitten!)

Drømmerier

Gro drømmer om tryllekunstnere (se http://bare-bambus.blogspot.com/2009/09/ting-som-gjr-mannen-min-sjalu.html), jeg drømmer at jeg dreper og parterer folk... Min mann blir også en smule bekymret.

Urealistisk selvbilde

Jeg skryter ganske mye av mannen min. Det er ikke uten grunn. Enda en av hans gode egenskaper er at han støtt og stadig gir meg komplimenter. Det er hyggelig. Det får meg til å føle meg fin. Men i morges da jeg stod i dusjen, kom jeg til å se meg i speilet. Og da fikk jeg en fornemmelse av at selvfølelsen min kanskje ikke er helt i tråd med virkeligheten.

(torsoen på bildet har Penelope Jencks laget, http://www.penelopejencks.com)

Mer Brage

Brage: "Mamma, kan du snakk med to feska inni munnen din?"
Mamma: "?!"
Brage: "Kan du å snakk når du har to feska som sprella inni munnen?"
Mamma: "Det veit æ ikke, det har æ aldri prøvd"
Brage: "Vest du kan det, så e du en pelikan"

Planeten Salmiakk

I en blogg her om dagen leste jeg et innlegg, og midt i innelgger stod det; "jeg har alltid en bøtte salmiakkvann stående, i fall jeg oppdager en flekk som bør fjernes..."

Som om det er det mest naturlige i verden. En bøtte samliakkvann? Alltid stående?! Vi må være fra helt vidt forskjellige planeter, eller så har moren min feilet fullstendig i oppdragelsen.

Det bor en mann i veggen vår

Brage: "Mamma, hørt du den stemmen?"
Mamma: "Neeii...?"
Brage: "Den stemmen. Inni veggen. Hørt du den ikke?"

Hva svarer man da? "Kjære lille venn, det er bare en slange, akkurat som den i Harry Potter. Legg deg å sove nå." Eller "Neida, det er bare i hodet ditt" (som om det hjelper!) eller "Ja, jammen, det må bo en mann inni veggen vår, tro om han har tenkt å betale husleie?"