"Jeg har ikke gjort annet enn å gå i begravelser i hele sommer"

Det var ei dame som sa det, ei dame i foajeen på Kulturhuset. Vi hadde vært i den samme begravelsen, nå i formiddag. Jeg skulle ønske hun som gikk ved siden av hadde svart "javel, så har du i det minste møtt en hel del mennesker" eller "jaha, så bra, for da kommer du deg litt ut" eller noe annet som jeg kunne skrevet her, og så hadde det sett ut som en litt vittig dialog rett etter en begravelse. Men hun sa ikke det, hun sa bare "ja, det har vært mye nå".
Og så gikk de ut i regnet. Og selv om det høres ut som en klisje, så gjorde vi det, alle sammen. Vi gikk ut i regnet, som pøste ned, og minnet oss på at vi må huske regntøy eller paraply selv om vi er triste, for det hadde vi glemt, nesten alle sammen.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde tenkt, men jeg tror det er greit at det ikke preller av, at det setter seg litt fast, alt dette triste og sørgelige. For selv om livet går videre, for det vet vi jo at det gjør, så forandres vi litt, hver gang vi mister noen rundt oss. Vi går litt forandret videre. Og det er greit. Men hun damen som hadde gått i begravelser i hele sommer, jeg håper hun får en høst med bursdager og brylluper. Nei, forresten, det hørtes slitsomt ut, jeg håper hun får en høst med hytteturer, det håper jeg!