Det var Moren som sa det. På en stol ved bordet hadde Faren satt et bilde av henne. Minstejenta. På bildet smiler hun, og hun ser virkelig tilfreds ut. Og litt lur, men absolutt tilfreds.
Hun hadde vært litt fjern den søndagen for fjorten dager siden, sa Faren, men ikke mer enn at han tenkte det hadde med det de hadde snakket om dagen i forveien, og han tenkte det var best å la henne være i fred med det. Før middag gikk hun ut en tur. Hun hadde gjort leksene, pakket sekken med billetten til Hurtigbåten der hun pleide, så hun ikke skulle glemme den, og så skulle hun bare ut en liten tur før middag. På bildet smiler hun. Moren sier ikke så mye. Faren forteller hvordan han fant henne, hvordan hun hadde festet tauet til treet.
Jeg kjørte derfra og tenkte på hvor sterke jeg synes de er. Sterke og sårbare.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment