Som leserne av denne bloggen vet, pleier vi å tjuvtitte på kåseriene (som egentlig ikke er kåseri, men siden NRK P1 insisterer på å kalle dem det, gjør vi også det, uten å blunke) her hos Filifjongen, her kommer det neste

Senso Unico

Her om dagen kom jeg til å tenke på en tur jeg hadde til Italia. Det er ganske mange år siden, femten kanskje. Vi var tre jenter som reiste sammen. Vi hadde bestemt oss på forhånd for ikke å lese noen brosjyrer eller motta tips til severdigheter, vi ville oppleve landet slik det møtte oss, og ut fra hva som skjedde der og da. Det ble mange timer på fortauskafeer og vi ble godt kjent med kaffe- og iskremutvalget i de ulike byene vi var innom på reisen.

Etter noen uker i et land hvor ingen av oss kjente språket eller egentlig hadde noen konkret formening om hva vi ønsket ut av oppholdet, ble vi, uten at vi turte å si det direkte, litt lei av kaffe og is. Og en dag vi satt på en av disse fortauskafeene i den lille byen Bergamo, tok en av mine reisevenninner fram et kart, hun hadde sett et skilt på veien hit, og tenkte vi kanskje skulle følge det, for å se noe annet, denne ene dagen.

Det viste seg at vi hadde lagt merke til dette skiltet alle sammen, og etter å ha blitt enige om at å følge et skilt for å komme et sted ikke er det samme som å la seg lede inn i turistmaskineriet, og at vi straks vi hadde drukket opp kaffen skulle finne skiltet som førte til «Senso Unico». Ok, om du kan italiensk har du allerede skjønt hvor dette leder, men om du ikke kan det, vil du ikke ha problemer med å sette deg inn i for et fantastisk sted vi så for oss dette «Senso Unico» skulle være.

Vi fant skiltet med det samme, det viste tydelig med ei pil bort ei litt smal brosteinsbelagt gate, og vi kunne allerede midtveis i gaten se det neste skiltet med samme betegnelsen «Senso Unico». Det eneste vi stusset over var at stedet ikke var merket av på bykartet. Men vi fant ut at det ikke kunne stoppe oss i å lete etter denne fantastiske utkiksposten, som vi nå hadde kommet fram til at «Senso Unico» måtte bety. Så vi fulgte skilt etter skilt, fra den ene gaten til den andre, hele formiddagen gikk vi, helt til vi ikke kunne finne det neste. Vi gikk litt tilbake for å være sikre på at vi hadde sett riktig, og jo, det var ei blå pil ned den siste veien vi hadde gått, men vi kunne ikke finne det neste skiltet.

Vi hadde gått i flere timer, men dette var ingen stor by, og vi mente at vi ikke kunne gi oss så lett, vi måtte være i nærheten av det sensasjonelle og/eller unike stedet vi var på leting etter, vi hadde jo fulgt hver eneste pil merket «Senso Unico». Så etter en pause med litt mat, hvor vi sjekket kartet for sjuende gang, minst, tok vi beina fatt igjen. Og etter bare litt leting fant vi det neste skiltet, merkelig nok, i samme retning vi kom fra, bare et par gater ovenfor. Men vi var ved godt mot, nå skulle vi finne det beste denne byen hadde å by på!

Vi fant aldri «Senso Unico», toget vårt gikk samme ettermiddag, og vi dro hjem til Norge uten å få sett noe annet av Bergamo enn gater, biler og butikkvinduer. Det var først året etter, da vi kom tilbake til Italia, at vi så det samme skiltet i en annen by, og spurte vår italienske venn om det var mange byer som hadde «Senso Unico» i italia, og hun så litt forvirret på oss og svarte, på engelsk, «Senso Unico betyr enveiskjøring».